FLOGVIT
.bible

JobKapittel 30

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Men no ler dei av meg, dei som er yngre enn meg, dei som har fedrar eg ikkje ville sett saman med hundane mine som vaktar sauene.
Men nå ler de av meg, de som er yngre enn meg, de hvis fedre jeg ikke ville satt sammen med hundene som vokter min flokk.
Kva skulle vel krafta i hendene deira gagna meg? All styrke var borte frå dei.
Hva skulle jeg med kraften i deres hender? Deres fulle styrke var borte.
Utmagra av naud og svolt gneg dei på den tørre øydemarka, i natta mellom øyde og aude stader.
Avmagret av nød og sult gnager de på den tørre ødemarken, i nattens mørke blant ruiner og ødeleggelse.
Dei plukka salturt mellom buskane, og gyvelrøter var maten deira.
De plukker salturter blant buskene, og gyvelbuskens røtter er deres mat.
Dei vart drivne bort frå menneske, folk ropa etter dei som etter tjuvar.
Fra samfunnet blir de jaget bort, folk roper etter dem som etter en tyv.
Dei måtte bu i fælslege kløfter, i holer i jorda og i bergkløfter.
I kløfter ved bekkeleiene må de bo, i huler i jord og klipper.
Mellom buskane skreik dei, under tornebuskar flokka dei seg saman.
Mellom buskene skriker de, under nesler samler de seg.
Born av dårar, ja, born utan namn, dei vart piska ut or landet.
Sønner av dårer, ja, sønner uten navn, de ble pisket ut av landet.
Og no har eg vorte til spottevise for dei, eg er vorte til eit ordtak mellom dei.
Og nå er jeg blitt til en spottesang for dem, jeg er blitt et ordtak blant dem.
Dei avskyr meg og held seg borte frå meg, dei held ikkje tilbake spyttet sitt for andletet mitt.
De avskyr meg og holder seg borte fra meg, de holder ikke tilbake spytt fra mitt ansikt.
For Gud har løyst bogen min og audmjuka meg, og dei har kasta av seg taumane framfor meg.
For han har løst min buestreng og ydmyket meg, og de har kastet av seg tøylen overfor meg.
På høgre sida reiser mobben seg, dei støyter føtene mine bort og legg øydeleggingsvegar opp mot meg.
På min høyre side reiser banden seg, de sparker bena mine vekk og legger sine ødeleggelsesveier mot meg.
Dei riv opp stigen min, dei fremjar mi ulykke, ingen hindrar dei.
De bryter ned min sti, de fremmer min ulykke, uten at noen hindrer dem.
Som gjennom ein brei opning kjem dei, midt i øydelegginga veltar dei fram.
Som gjennom en bred bresje kommer de, midt i ødeleggelsen velter de fram.
Redsler har vendt seg mot meg, æra mi er driven bort som av vinden, og frelsa mi har fare forbi som ei sky.
Redsler har vendt seg mot meg, min verdighet jages bort som av vinden, og min frelse forsvinner som en sky.
Og no renn sjela mi ut i meg, dagar med liding grip tak i meg.
Og nå utøses min sjel i meg, lidelsens dager har grepet meg.
Om natta gjennomborar smertene beina mine, og dei som gneg på meg får ikkje kvile.
Om natten gjennombores mine ben, og smertene som gnager meg hviler aldri.
Med stor kraft vert kleda mine vanstelte, han snører seg rundt meg som kragen på kjortelen.
Med stor kraft forvrenger sykdommen min kledning, den klemmer rundt meg som kragelinningen på min kjortel.
Han har kasta meg ned i søla, og eg har vorte lik støv og oske.
Han har kastet meg ned i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.
Eg ropar til deg, men du svarar meg ikkje. Eg står fram, men du berre stirar på meg.
Jeg roper til deg, men du svarer meg ikke. Jeg står frem, men du bare stirrer på meg.
Du har vorte grusom mot meg, med di sterke hand motarbeider du meg.
Du har blitt grusom mot meg, med din sterke hånd forfølger du meg.
Du lyft meg opp i vinden og let meg ri på han, og du let meg smelta bort i stormbrakinga.
Du løfter meg opp i vinden og lar meg ri på den, og du oppløser meg fullstendig.
For eg veit at du fører meg til døden, til huset der alle som lever skal samlast.
For jeg vet at du fører meg til døden, til det huset som er bestemt for alle levende.
Men mot ein som ligg i ruinar, retter ikkje ein ut handa? Ropar ein ikkje om hjelp i si ulykke?
Men strekker ikke den som faller ut sin hånd? Roper man ikke om hjelp når ulykken rammer?
Gret eg ikkje over den som hadde det vondt? Sørgde ikkje sjela mi over den fattige?
Gråt jeg ikke for den som hadde det hardt? Sørget ikke min sjel over den fattige?
For eg venta det gode, men det vonde kom. Eg vona på lys, men mørkret kom.
For jeg ventet på det gode, men det onde kom. Jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Innvollane mine kokar og får ikkje ro, dagar med liding har møtt meg.
Mitt indre koker og finner ingen ro, lidelsens dager har møtt meg.
Eg går ikring svartkledd, utan sol. Eg reiser meg i forsamlinga og ropar om hjelp.
Jeg går omkring i sorg uten sol, jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
Eg har vorte bror til sjakalane og ven med strutsar.
Jeg er blitt en bror for sjakaler og en venn av strutser.
Huda mi har svartna og losnar frå meg, beina mine brenn av feber.
Min hud har svartnet og faller av meg, mine ben brenner av feber.
Lyra mi er vorte til sorg, og fløyta mi til gråtande røyster.
Min harpe er blitt til sorg, og min fløyte til lyden av gråt.
←→