FLOGVIT
Tema
.bible

JobKapittel 30

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Men nå ler de av meg, de som er yngre enn meg, de hvis fedre jeg ikke ville satt sammen med hundene som vokter min flokk.
Hva skulle jeg med kraften i deres hender? Deres fulle styrke var borte.
Avmagret av nød og sult gnager de på den tørre ødemarken, i nattens mørke blant ruiner og ødeleggelse.
De plukker salturter blant buskene, og gyvelbuskens røtter er deres mat.
Fra samfunnet blir de jaget bort, folk roper etter dem som etter en tyv.
I kløfter ved bekkeleiene må de bo, i huler i jord og klipper.
Mellom buskene skriker de, under nesler samler de seg.
Sønner av dårer, ja, sønner uten navn, de ble pisket ut av landet.
Og nå er jeg blitt til en spottesang for dem, jeg er blitt et ordtak blant dem.
De avskyr meg og holder seg borte fra meg, de holder ikke tilbake spytt fra mitt ansikt.
For han har løst min buestreng og ydmyket meg, og de har kastet av seg tøylen overfor meg.
På min høyre side reiser banden seg, de sparker bena mine vekk og legger sine ødeleggelsesveier mot meg.
De bryter ned min sti, de fremmer min ulykke, uten at noen hindrer dem.
Som gjennom en bred bresje kommer de, midt i ødeleggelsen velter de fram.
Redsler har vendt seg mot meg, min verdighet jages bort som av vinden, og min frelse forsvinner som en sky.
Og nå utøses min sjel i meg, lidelsens dager har grepet meg.
Om natten gjennombores mine ben, og smertene som gnager meg hviler aldri.
Med stor kraft forvrenger sykdommen min kledning, den klemmer rundt meg som kragelinningen på min kjortel.
Han har kastet meg ned i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.
Jeg roper til deg, men du svarer meg ikke. Jeg står frem, men du bare stirrer på meg.
Du har blitt grusom mot meg, med din sterke hånd forfølger du meg.
Du løfter meg opp i vinden og lar meg ri på den, og du oppløser meg fullstendig.
For jeg vet at du fører meg til døden, til det huset som er bestemt for alle levende.
Men strekker ikke den som faller ut sin hånd? Roper man ikke om hjelp når ulykken rammer?
Gråt jeg ikke for den som hadde det hardt? Sørget ikke min sjel over den fattige?
For jeg ventet på det gode, men det onde kom. Jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Mitt indre koker og finner ingen ro, lidelsens dager har møtt meg.
Jeg går omkring i sorg uten sol, jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
Jeg er blitt en bror for sjakaler og en venn av strutser.
Min hud har svartnet og faller av meg, mine ben brenner av feber.
Min harpe er blitt til sorg, og min fløyte til lyden av gråt.
←→