FLOGVIT
.bible

JobKapittel 3

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Etter dette opna Job munnen sin og forbanna dagen sin.
Etter dette åpnet Job munnen sin og forbannet dagen han ble født.
Job tok til ords og sa:
Job tok til orde og sa:
Lat den dagen gå til grunne då eg vart fødd, og natta som sa: 'Ein gut er unnfanga!'
Må den dagen jeg ble født, gå til grunne, og natten som sa: «En gutt er unnfanget!»
Lat den dagen vera mørker! Lat ikkje Gud der oppe bry seg om han, og lat ikkje lys skina over han.
Må den dagen bli til mørke! Må ikke Gud fra det høye søke den, og la ikke lys skinne over den.
Lat mørker og dødsskugge krevja han att, lat skyer leggja seg over han, lat dagmørke skremma han.
Må mørke og dødsskygge kreve den tilbake, må en sky legge seg over den, og dagmørke skremme den.
Lat kolmørke ta den natta! Lat henne ikkje reknast med blant dagane i året, lat henne ikkje koma inn i talet på månadene.
Den natten – må mørket ta den! Må den ikke glede seg blant årets dager, og ikke komme med i månedenes tall.
Sjå, lat den natta vera audsleg, lat ikkje gledesong lyda i henne.
Se, la den natten være øde! Ingen gledesrop skal lyde i den.
Lat dei som forbannar dagar, forbanna henne, dei som er reie til å vekkja Leviatan.
Må de som forbanner dager, forbanne den, de som er rede til å vekke Leviatan.
Lat stjernene i hennar demring mørkna, lat henne venta på lys som ikkje kjem, og lat henne ikkje sjå augeloka til morgonroden.
Må stjernene i dens demring bli mørke! Må den vente på lys som aldri kommer, og ikke få se morgenrødens øyelokk.
For ho stengde ikkje døra til mors liv og gøymde ikkje møda bort frå augo mine.
For den lukket ikke igjen dørene til mors liv, og skjulte ikke lidelse fra mine øyne.
Kvifor døydde eg ikkje ved fødselen, kvifor anda eg ikkje ut då eg kom ut or morslivet?
Hvorfor døde jeg ikke da jeg kom fra mors liv? Jeg kom ut fra skjødet – hvorfor utåndet jeg ikke da?
Kvifor tok kne imot meg, og kvifor var det bryst så eg kunne dia?
Hvorfor var det knær som tok imot meg, og bryst som gav meg die?
For no ville eg ha lege der og hatt ro, eg ville ha sove og hatt kvile,
For nå kunne jeg ha ligget der og hatt fred, jeg kunne ha sovet og hatt hvile,
saman med kongar og rådgjevarar på jorda, dei som bygde øydelagde stader for seg sjølve,
sammen med konger og jordens rådgivere, som bygde seg øde steder,
eller med fyrstar som hadde gull og fylte husa sine med sølv.
eller med fyrster som hadde gull og fylte sine hus med sølv.
Eller kvifor vart eg ikkje som eit bortgøymt foster, som born som aldri såg lyset?
Eller jeg kunne vært som et bortgjemt dødfødt barn, som spedbarn som aldri så lyset.
Der held dei ugudelege opp med å rasa, og der får dei utmatta kvila.
Der holder de ugudelige opp med å rase, og der hviler de utmattede.
Der er fangane i fred saman, dei høyrer ikkje røysta til slavedrivaren.
Der har fangene fred sammen, de hører ikke slavedriverens stemme.
Liten og stor er der, og slaven er fri frå herren sin.
Liten og stor er der like, og slaven er fri fra sin herre.
Kvifor gjev han lys til den som slit, og liv til dei som er bitre i sjela,
Hvorfor gir Gud den lidende lys og liv til dem som har det bittert i sjelen,
dei som ventar på døden som ikkje kjem, og grev etter han meir enn etter gøymde skattar,
de som venter på døden uten at den kommer, og graver etter den mer enn etter skjulte skatter,
dei som vert glade og jublar, som frydar seg når dei finn grava?
de som gleder seg med jubel og fryder seg når de finner graven?
Kvifor gjev han lys til ein mann når vegen hans er løynd, ein som Gud har stengd inne?
Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har stengt ute?
For sukka mi kjem før maten min, og klageropet mitt strøymer som vatn.
For mine sukk kommer før mitt brød, og mine klagerop strømmer som vann.
For det eg frykta, har kome over meg, og det eg var redd for, har hendt meg.
For det jeg fryktet, har rammet meg, det jeg var redd for, har kommet over meg.
Eg har ikkje fred, eg har ikkje ro, eg har ikkje kvile, berre uro kjem.
Jeg har ingen ro, ingen stillhet, ingen hvile – bare uro kommer.
←→