JobKapittel 3

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Etter dette åpnet Job munnen sin og forbannet dagen han ble født.

Job tok til orde og sa:

Må den dagen jeg ble født, gå til grunne, og natten som sa: «En gutt er unnfanget!»

Må den dagen bli til mørke! Må ikke Gud fra det høye søke den, og la ikke lys skinne over den.

Må mørke og dødsskygge kreve den tilbake, må en sky legge seg over den, og dagmørke skremme den.

Den natten – må mørket ta den! Må den ikke glede seg blant årets dager, og ikke komme med i månedenes tall.

Se, la den natten være øde! Ingen gledesrop skal lyde i den.

Må de som forbanner dager, forbanne den, de som er rede til å vekke Leviatan.

Må stjernene i dens demring bli mørke! Må den vente på lys som aldri kommer, og ikke få se morgenrødens øyelokk.

For den lukket ikke igjen dørene til mors liv, og skjulte ikke lidelse fra mine øyne.

Hvorfor døde jeg ikke da jeg kom fra mors liv? Jeg kom ut fra skjødet – hvorfor utåndet jeg ikke da?

Hvorfor var det knær som tok imot meg, og bryst som gav meg die?

For nå kunne jeg ha ligget der og hatt fred, jeg kunne ha sovet og hatt hvile,

sammen med konger og jordens rådgivere, som bygde seg øde steder,

eller med fyrster som hadde gull og fylte sine hus med sølv.

Eller jeg kunne vært som et bortgjemt dødfødt barn, som spedbarn som aldri så lyset.

Der holder de ugudelige opp med å rase, og der hviler de utmattede.

Der har fangene fred sammen, de hører ikke slavedriverens stemme.

Liten og stor er der like, og slaven er fri fra sin herre.

Hvorfor gir Gud den lidende lys og liv til dem som har det bittert i sjelen,

de som venter på døden uten at den kommer, og graver etter den mer enn etter skjulte skatter,

de som gleder seg med jubel og fryder seg når de finner graven?

Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har stengt ute?

For mine sukk kommer før mitt brød, og mine klagerop strømmer som vann.

For det jeg fryktet, har rammet meg, det jeg var redd for, har kommet over meg.

Jeg har ingen ro, ingen stillhet, ingen hvile – bare uro kommer.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 3

Hovedtema: Job forbanner dagen han ble født og uttrykker dyp lengsel etter døden som befrielse fra lidelse.

Innhold: Etter syv dager i stillhet bryter Job tausheten med en intens klage der han forbanner sin fødselsdag og ønsker at han aldri var blitt til. Han spør hvorfor lys og liv gis til den som lider, og beskriver døden som et sted for hvile der alle er like – konger og slaver, fanger og frie. Kapitlet avsluttes med at Job beskriver sin tilstand: uro, frykt og mangel på fred.

Nøkkelord/bilder:

Mørke og lys: Job ønsker at fødselsdagen skal bli oppslukt av mørke og aldri se lys – symboliserer hans ønske om utslettelse.
Dødsriket som hvile: Døden fremstilles som et sted der de utmattede finner ro og fangene slipper undertrykkernes røst (v. 13-19).
Leviatan: Mytologisk sjøuhyre som de som forbanner dager kan vekke – uttrykker kaoskrefter (v. 8).
Sukk og brøl: Jobs lidelse er så intens at hans sukk kommer før maten og hans skrik strømmer som vann (v. 24).

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Job 3

Nøkkelbegreper

Å forbanne sin fødselsdag

Det hebraiske verbet קָלַל (qalal) i vers 1 betyr «å forbanne» eller «å ønske ondt over». Jobs forbannelse av sin fødselsdag var ikke rettet mot Gud, men mot selve dagen han ble født og sin egen eksistens. Dette var et kjent litterært motiv i det gamle Midtøsten – profeten Jeremia bruker lignende språk (Jer 20:14-18). Å forbanne sin fødselsdag var et uttrykk for dyp eksistensiell smerte, ikke blasfemi.

Dødsskyggens dal (צַלְמָוֶת)

Ordet tsalmawet (צַלְמָוֶת) i vers 5 har tradisjonelt blitt forstått som en kombinasjon av «skygge» (צֵל) og «død» (מָוֶת), selv om moderne lingvister diskuterer om det opprinnelig betydde «dyp mørke». Det beskriver et mytisk mørke dypere enn vanlig natt – en tilstand av total formørkelse og ikke-eksistens. Dette begrepet brukes flere steder i Det gamle testamentet for å beskrive dødsrikets karakter.

Livjatan (לִוְיָתָן)

I vers 8 nevnes de som kan «vekke Livjatan». I kanaaneisk og mesopotamisk mytologi var Livjatan (eller tilsvarende havmonster) en kaoskraft som truet skapelsesordenen. Profesjonelle forbannere ble ansett å ha makt til å fremkalle kosmisk kaos. Job ønsker at slike magikere skal forbanne hans fødselsdag så grundig at den fjernes fra tidens orden.

Skikker og forestillinger

Knær og bryst (v. 12)

Jobs referanse til «knær» og «bryst» som tok imot ham, gjenspeiler oldtidens fødselsskikker. Faren eller en annen familiemedlem tok det nyfødte barnet på sine knær som en anerkjennelsesgest – dette legitimerte barnet som del av familien. Ammingen sikret barnets overlevelse. Job stiller spørsmål ved hvorfor disse livgivende handlingene i det hele tatt fant sted.

Døden som utjevner (v. 17-19)

Jobs beskrivelse av dødsriket (hebraisk: Sheol) der konger, rådgivere, fanger og slaver alle er likestilt, gjenspeiler en utbredt forestilling i det gamle Midtøsten. I egyptisk og mesopotamisk dødslitteratur var døden den store utjevneren som opphevet alle sosiale hierarkier. Trellen blir «fri fra sin herre» – en tanke som ville resonert sterkt i en kultur med tydelige klasseskiller.

Personer1

Job1

Alle personer →

Viktige ord6

Job — Hovedpersonen i Jobs bok, en rettferdig mann som blir utsatt for lidelse og prøvelser.
Elifas, Bildad, Sofar — Jobs tre venner som besøker ham under hans lidelse og forsøker å finne en forklaring på hans situasjon.
Lidelse — Fysisk eller emosjonell smerte og ubehag som Job opplever.
Rettferdighet — Begrepet som beskriver moralsk korrekthet og overholdelse av Guds lover. Job hevder sin egen rettferdighet gjennom hele boken.
Prøvelser — Tester og utfordringer som Job må gjennomgå, ofte tillatt av Gud for å prøve hans tro og karakter.
Gudsfrykt — Dyp respekt og ærefrykt for Gud, som Job viser til tross for sin lidelse.