JobKapittel 6

Då svara Job og sa:
Å, om mi sorg kunne vegast, og ulukka mi leggjast på ei vekt saman med henne!
For no ville ho vega meir enn sanden i havet. Difor har orda mine vore tankelause.
For pilene frå Den allmektige sit i meg, og ånda mi drikk gifta deira. Guds redsler står fylka mot meg.
Skrik villasenet når det har gras? Rautar oksen over fôret sitt?
Kan ein eta smakslaus mat utan salt? Er det nokon smak i slimet frå katostplanta?
Sjela mi nektar å røra ved det. Det er som sjukdom i maten min.
Å, om eg fekk det eg bed om, og Gud ville gje meg det eg vonar på!
Om berre Gud ville knusa meg, løysa handa si og gjera ende på meg!
Då hadde eg enno ei trøyst: at eg i nådelaus smerte kunne gleda meg over at eg ikkje har fornekta orda frå Den heilage.
Kva kraft har eg til å venta? Og kva er enden min, at eg skulle halda ut?
Er krafta mi som stein? Er kroppen min av bronse?
Finst det inga hjelp i meg? Er all visdom driven bort frå meg?
Den som held miskunn attende frå venen sin, han forlet frykta for Den allmektige.
Brørne mine har svike meg som ein bekk, som bekkefar som renn over,
som er grumsa av is, der snøen løyner seg i dei.
Når det blir varmt, forsvinn dei; når det blir heitt, tørkar dei bort frå staden sin.
Karavanane bøyer av frå vegen sin, dei dreg ut i øydemarka og går til grunne.
Karavanane frå Tema speida, reisefølgja frå Saba vona på dei.
Dei vart skuffa fordi dei hadde vore så trygge; dei kom dit og vart gjort til skamme.
For no er de vorte til inkje for meg: De ser redsla og blir sjølve redde.
Har eg sagt: 'Gjev meg noko,' eller: 'Betal ein bestikkelse for meg av rikdomen dykkar'?
Eller: 'Fri meg frå fienden si hand, og løys meg ut frå valdsmenn'?
Lær meg, så skal eg teia. Vis meg kva eg har gjort gale.
Kor sterke er ikkje ærlege ord! Men kva provar kritikken dykkar?
Tenkjer de å refsa ord? Orda til ein fortvila mann er berre vind.
De ville til og med kasta dykk over den farlause og greva ei grav for venen dykkar.
Men ver så snille og sjå på meg! Skulle eg lyga rett opp i andletet på dykk?
Vend om, lat det ikkje skje urett! Ja, vend om! Mi rettferd står enno fast i dette.
Er det urett på tunga mi? Kan ikkje ganen min kjenna att ulukke?