Det sameinte kongeriketEktemann til MerabSvigersønn av kong SaulFar til fem sønner som ble utlevert til gibeonitteneca. 1050–1000 f.Kr.
Adriel, sønn av meholatitten Barsillai, fikk Merab til hustru – kong Sauls eldste datter – etter at kongen brøt sitt løfte om å gi henne til David. Giftermålet hadde sannsynligvis en politisk dimensjon i Sauls strategi for å svekke Davids innflytelse. Adriels navn er imidlertid mest forbundet med den sorgtunge hendelsen som utspilte seg under Davids kongetid: En langvarig hungersnød ble tilskrevet Sauls paktbrudd mot gibeonittene, og som soning utleverte David syv av Sauls etterkommere – blant dem de fem sønnene Merab hadde født Adriel. Denne fortellingen reiser dyptgripende spørsmål om arvet skyld, paktens ufravikelige karakter og hvordan kongers handlinger kunne ramme kommende generasjoner i det israelittiske samfunnet.
Kong Saul lovet sin eldste datter Merab til David som hustru etter at David hadde utmerket seg i kamp mot filistrene. Saul hadde imidlertid baktanker og håpet at filistrene ville ta Davids liv i strid.
17Saul sa til David: «Sjå, eg vil gje deg Merab, den eldste dotter mi, til kone. Ver berre ein tapper krigar for meg og før Herrens krigar!» For Saul tenkte: «Mi hand skal ikkje røra han, lat filistarane leggja hand på han.»
I strid med løftet til David ga Saul datteren Merab til Adriel, sønn av meholatitten Barsillai. Dette paktssviktet var en del av Sauls vedvarende forsøk på å undergrave Davids posisjon og innflytelse.
Under en treårig hungersnød søkte David Herren og fikk vite at årsaken var Sauls blodskyld mot gibeonittene. Gibeonittene krevde at syv av Sauls etterkommere ble utlevert til dem for å gjøre soning.
1I Davids tid var det hungersnaud i tre år, år etter år. David søkte Herrens åsyn, og Herren sa: «Det er på grunn av Saul og blodhuset hans, fordi han drap gibeonittane.»
2Kongen kalla til seg gibeonittane og tala med dei. Gibeonittane var ikkje av Israels born, men av det som var att av amorittane. Israels born hadde svore ein eid til dei, men Saul hadde prøvd å slå dei i hel i sin nidkjærleik for Israels og Judas born.
4Gibeonittane svara han: «Det er ikkje sølv eller gull vi krev av Saul og huset hans, og vi har ikkje rett til å drepa nokon i Israel.» Han spurde: «Kva seier de då at eg skal gjera for dykk?»
5Dei sa til kongen: «Den mannen som ville gjera ende på oss, og som hadde planar om å utrydda oss så vi ikkje skulle finnast nokon stad i Israels land –
6lat sju menn av sønene hans bli utleverte til oss, så vi kan henga dei opp for Herren i Gibea, byen til Saul, Herrens utvalde.» Kongen sa: «Eg skal gje dei til dykk.»
David utleverte de fem sønnene som Merab hadde født Adriel, sammen med Rispas to sønner, til gibeonittene. De syv ble henrettet på fjellet for Herrens åsyn ved begynnelsen av bygginnhøstingen.
8Kongen tok dei to sønene til Rispa, dotter til Ajja, som ho hadde fødd til Saul: Armoni og Mefiboset, og dei fem sønene til Merab, dotter til Saul, som ho hadde fødd til Adriel, son til Barsillai frå Meholat.
9Han gav dei over i hendene på gibeonittane, og dei hengde dei opp på fjellet framfor Herren. Alle sju fall saman. Dei vart drepne i dei første dagane av skurdonnen, då bygghausten tok til.
Etter henrettelsen holdt Rispa, mor til to av de drepte, trofast vakt over alle syv likene for å verne dem mot rovfugler og villdyr. Hennes standhaftige hengivenhet rørte kong David, som samlet beinene til de henrettede sammen med beinene til Saul og Jonatan og sørget for en verdig begravelse i Kish' familiengrav.
10Rispa, dotter til Ajja, tok sekketøy og breidde det ut for seg på berget. Ho vakte over dei frå skurdonnen tok til og til vatnet frå himmelen strøymde ned over dei. Ho lét ikkje fuglane under himmelen slå seg ned på dei om dagen, og ikkje villdyra om natta.
12Då gjekk David og henta beina til Saul og beina til Jonatan, son hans, frå mennene i Jabesj i Gilead. Dei hadde stole dei frå torget i Bet-Sjan, der filistrane hadde hengt dei opp den dagen filistrane slo Saul på Gilboa.
14Dei gravla beina til Saul og Jonatan, son hans, i Benjamins land, i Sela, i grava til Kisj, far hans. Dei gjorde alt det kongen hadde pålagt dei. Etter dette svara Gud bønene for landet.