Barabbas

Det greske verbet «ἔπεισαν» (fra πείθω) betyr 'overtale, overbevise'. Oversettelsen «overtalte» gjengir dette presist. «τοὺς ὄχλους» er flertall ('folkemengdene'), men oversettes her med entall «folkemengden» for bedre norsk flyt, noe som er vanlig praksis. Den greske konstruksjonen har to konjunktivformer: «αἰτήσωνται τὸν Βαραββᾶν» (be om Barabbas) og «τὸν δὲ Ἰησοῦν ἀπολέσωσιν» (ødelegge/tilintetgjøre Jesus). Verbet «ἀπολέσωσιν» betyr egentlig 'ødelegge, tilintetgjøre', men er her gjengitt fritt som «kreve Jesus drept», som kommuniserer intensjonen godt på norsk. Et mer bokstavelig alternativ ville vært 'og få Jesus drept' eller 'og la Jesus bli ødelagt'.

Verbet «ἀπόλλυμι» (her aorist konjunktiv «ἀπολέσωσιν») har et bredt betydningsfelt: 'ødelegge, drepe, miste, gå til grunne'. I denne konteksten refererer det til å forårsake Jesu død. Subjektet for begge konjunktivene er folkemengden: de skal be om Barabbas og (dermed) la Jesus gå til grunne. Grammatisk er de to konjunktivleddene koordinert under «ἵνα», slik at folkemengden oppfordres til to handlinger.

Verset illustrerer overprestenes og de eldstes aktive rolle i å manipulere folket til å velge Barabbas fremfor Jesus. Dette har teologisk vekt i spørsmålet om ansvar for Jesu død – en tematikk Matteus understreker gjennom hele lidelseshistorien. Verset viser at det ikke bare var folkemengdens spontane valg, men et resultat av religiøse lederes overtalelse.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) og de eldste (πρεσβύτεροι) utgjorde kjernen i det jødiske Sanhedrin, det øverste religiøse rådet. At de 'overtalte folkemengden' tyder på aktiv lobbyering i den korte tiden mellom rettergangen og folkets valg. Barabbas var ifølge evangeliene en fange som var fengslet for opprør og drap (jf. Mark 15,7).

Noen håndskrifter har «ὄχλον» (entall) i stedet for «ὄχλους» (flertall). De fleste kritiske utgaver beholder flertallsformen, men forskjellen er ubetydelig for meningsinnholdet.

«Landshøvdingen tok til orde» gjengir det greske ἀποκριθεὶς ... ὁ ἡγεμών. Verbet ἀποκρίνομαι betyr bokstavelig 'svare', men brukes her i en bredere semittisk betydning om å ta ordet, ikke nødvendigvis som svar på et direkte spørsmål. Oversettelsen 'tok til orde og spurte' er idiomatisk og naturlig på norsk. Et alternativ kunne vært 'svarte dem og sa', som ligger nærmere originalen, men virker noe stivere på moderne norsk.

Det greske ἀποκριθείς er en aorist partisipp av ἀποκρίνομαι, som i Septuaginta og Det nye testamente ofte reflekterer det hebraiske uttrykket וַיַּעַן ('og han svarte/tok til orde'). Dette er en semittisme som fungerer som en narrativ innledning uten å nødvendigvis implisere et direkte svar på noe forutgående.

Pilatus' spørsmål 'Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate for dere?' viser at han fremdeles ga folkemengden et reelt valg, noe som understreker folkemengdens ansvar i fordømmelsen av Jesus. Dette er teologisk viktig i lys av Matteus' fremstilling av Jesu lidelseshistorie, der flere aktører – jødiske ledere, folkemengden og den romerske myndigheten – alle bærer et medansvar.

Skikken med å løslate en fange i forbindelse med påskehøytiden (lat. privilegium paschale) er ikke kjent fra andre romerske kilder, men omtales i alle fire evangeliene. Noen historikere mener det kan ha vært en lokal praksis innført for å opprettholde freden i den urolige provinsen Judea under de store høytidene.

Noen håndskrifter (bl.a. Θ, f13, noen latinske og syriske vitner) har Βαραββᾶν uten artikkelen Τόν, mens de fleste viktige vitner (inkl. א, B, A) har Τὸν Βαραββᾶν. Varianten er ubetydelig for meningen. I noen vitner (som Θ, f1 og syriske oversettelser) kalles Barabbas også 'Jesus Barabbas' i vers 16–17, noe som gjør kontrastspørsmålet i dette verset enda skarpere.

«løslot» er preteritum av «løslate» og gjengir gresk ἀπέλυσεν. Alternativt kunne man skrive «frigav» eller «slapp fri». Verbet παρέδωκεν («overgav») brukes her i juridisk-teknisk forstand om å overlevere en fange til henrettelse. Oversettelsen «lot han piske og overgav ham til å bli korsfestet» gjengir den greske strukturen med partisipp (φραγελλώσας) fulgt av hovedverb (παρέδωκεν) på en naturlig norsk måte, der piskingen framstilles som forutgående handling før overleveringen.

φραγελλώσας er aorist partisipp av φραγελλόω, et lånord fra latin flagellum/flagellare. Denne piskningen (flagellatio) var langt mer brutal enn vanlig avstraffelse og innebar svepeslag med en pisk med metallbiter eller beinbiter i remmene. Partisippformen indikerer at piskingen skjedde før overleveringen til korsfestelse.

Pilatus' handling her illustrerer spenningen mellom hans erkjennelse av Jesu uskyld og hans ettergivenhet overfor folkemengdens krav. Teologisk sett markerer dette vendepunktet der Jesus formelt overleveres til korsdøden – en handling som i evangeliene forstås som oppfyllelse av profetier (jf. Jes 53:5 om at «ved hans sår har vi fått legedom»).

Romersk flagellatio var en fast del av prosedyren før korsfestelse. Pisken (flagellum) hadde lærremmer med metallkuler og skarpe beinbiter som rev opp huden. Denne straffen var så brutal at fanger kunne dø av den alene. Den ble normalt utført av soldater (lictores) og var forbeholdt ikke-romerske borgere.

Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstilling, men dette verset er tekstkritisk svært stabilt. Alle hovedmanuskriptene (inkludert Sinaiticus, Vaticanus og Alexandrinus) har i det vesentlige samme tekst.

Det greske «Κατὰ δὲ ἑορτὴν» er oversatt «Ved høytiden», som gjenspeiler den bestemte høytiden det refereres til, nemlig påskehøytiden. Alternativt kunne man oversatt «Ved hver høytid» for å understreke at dette var en regelmessig skikk, men konteksten gjør det klart at det dreier seg om påsken. «εἰώθει» (imperfektum av ἔθω) betyr «pleide», og viser til en etablert praksis. «ἀπολύειν ἕνα τῷ ὄχλῳ δέσμιον ὃν ἤθελον» er gjengitt «å gi folkemengden én fange fri, den de selv ønsket», som er en naturlig og tydelig norsk gjengivelse. Man kunne også oversatt «løslate én fange for folkemengden», men «gi fri» er mer idiomatisk på moderne norsk.

Verbet «εἰώθει» er pluperfektum av «ἔθω» (å ha for vane), og uttrykker en sedvane eller etablert praksis. «δέσμιον» (fange, bundet person) kommer fra «δέω» (å binde). «ὃν ἤθελον» er relativsetning med imperfektum av «θέλω» – «den de ville/ønsket» – der subjektet er folkemengden (ὄχλῳ).

Skikken med å frigi en fange ved påskehøytiden er kjent som privilegium paschale. Den er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder, men alle fire evangelier nevner den (Matt 27:15; Mark 15:6; Luk 23:17; Joh 18:39). Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis innført av de romerske prefektene i Judea som en gest for å opprettholde ro under den folkerike påskehøytiden. Andre har sammenlignet den med kjente romerske amnesti-praksiser.

Teologisk sett setter denne skikken opp kontrasten mellom Jesus og Barabbas – den uskyldige og den skyldige – og understreker stedfortredertanken: den skyldige settes fri mens den uskyldige dømmes. Dette foregriper forsoningsteologien der Kristus tar den skyldiges plass.

Tekstvarianter er minimale for dette verset. Enkelte manuskripter har små variasjoner i ordstilling, men innholdet er stabilt i alle viktige tekstvitner.

«Beryktet» oversetter gresk «ἐπίσημον», som kan bety enten «beryktet» (negativt) eller «fremtredende/kjent» (nøytralt/positivt). De fleste norske oversettelser velger «beryktet» for å understreke kontrasten til Jesus. Alternativt kunne man oversette «velkjent» eller «beryktede».

Ordet ἐπίσημος er sammensatt av ἐπί (på/over) og σῆμα (tegn/merke), og betyr bokstavelig 'iøynefallende, tydelig merket'. Det kan brukes i positiv forstand ('fremtredende') eller negativ forstand ('beryktet'). Konteksten med en fange gjør at de fleste velger den negative betydningen.

Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν Βαραββᾶν) er tekstkritisk omdiskutert. Flere viktige håndskrifter (bl.a. Θ, f1, noen syriske vitner, og Origenes nevner lesemåten) inkluderer fornavnet «Jesus» for Barabbas, mens de fleste senere håndskrifter utelater det. Mange forskere mener at fornavnet er opprinnelig og ble fjernet av teologiske grunner – kopister var ukomfortable med at en forbryter delte navn med Kristus. NA28/UBS5 inkluderer Ἰησοῦν i klammer eller som foretrukket lesemåte.

Navnet «Barabbas» (Βαραββᾶς) er arameisk og betyr «sønn av faren» (bar-abba). Ironien er slående: folkemengden velger «sønn av faren» fremfor den egentlige Guds Sønn. Dersom hans fornavn virkelig var Jesus (Josva, 'Herren frelser'), forsterkes den teologiske kontrasten ytterligere – to menn med samme navn, men radikalt forskjellig identitet.

Under de store jødiske høytidene, særlig påsken, var det vanlig praksis i Romerriket å vise nåde ved å løslate fanger som en gest til lokalbefolkningen. Historisk dokumentasjon utenfor evangeliene for akkurat denne skikken er begrenset, men den passer inn i kjent romersk forvaltningspraksis.

Oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og naturlig på norsk. «συνηγμένων οὖν αὐτῶν» er gjengitt med «Da de var samlet», som er en god oversettelse av genitivus absolutus-konstruksjonen. «τίνα θέλετε ἀπολύσω ὑμῖν» er gjengitt med «Hvem vil dere at jeg skal løslate for dere», som formidler den deliberative konjunktiven på idiomatisk norsk. Et alternativ kunne vært «Hvem ønsker dere at jeg løslater for dere?», men den valgte formuleringen er like korrekt og naturlig.

Den greske konstruksjonen «τίνα θέλετε ἀπολύσω» inneholder en deliberativ konjunktiv (ἀπολύσω) avhengig av θέλετε. Dette er en vanlig konstruksjon i koinégresk der konjunktiven brukes i stedet for infinitiv etter et verb som uttrykker vilje. «Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν» bruker artikkelen τὸν for å knytte tilnavnet Barabbas til navnet Jesus.

Navnet «Jesus Barabbas» (Ἰησοῦν τὸν Βαραββᾶν) skaper en sterk teologisk kontrast. «Barabbas» (bar-abba) betyr «sønn av faderen» på arameisk. Pilatus stiller altså folkemengden overfor et valg mellom «Jesus, faderens sønn» og «Jesus som kalles Kristus (Messias)» — et valg med dyp symbolsk og teologisk betydning. Folket velger den falske «faderens sønn» fremfor den sanne.

Det er betydelig tekstkritisk diskusjon om hvorvidt Barabbas hadde fornavnet «Jesus» (Ἰησοῦν). Navnet finnes i noen viktige håndskrifter og vitner, blant annet i minuskelfamilie f1, noen syriske og armenske manuskripter, og Origenes kjente til lesemåten. Mange andre viktige håndskrifter (inkl. de fleste uncialene) utelater «Jesus» foran Barabbas, muligens fordi tidlige avskrivere syntes det var upassende at en forbryter bar Frelserens navn. Den tekstkritiske utgaven (NA28/UBS5) inkluderer Ἰησοῦν i hakeparentes, noe som viser usikkerhet, men aksepterer lesemåten som sannsynlig opprinnelig.

Pilatus' skikk med å løslate en fange under påskefesten (lat. privilegium paschale) er ikke bekreftet i noen utenombibelske kilder. Noen forskere mener det kan ha vært en lokal praksis i Judea, mens andre ser det som en ad hoc politisk manøver fra Pilatus' side. Lignende benådningspraksiser er kjent fra andre deler av Romerriket.