Judas Iskariot

Ordet πρῶτος (først) foran Simon kan bety «den fremste» og ikke bare «den første i listen». Dette er oversatt med «Først» som bevarer begge mulige tolkninger. «Apostel» (ἀπόστολος) betyr «utsending» – dette er første gang Matteus bruker dette ordet om de tolv, etter å ha kalt dem «disipler» (μαθηταί) i vers 1.

Skiftet fra μαθητάς (disipler) i vers 1 til ἀποστόλων (apostler) i vers 2 er teologisk signifikant. Som disipler er de lærende elever; som apostler er de utsendte representanter med fullmakt. Matteus bruker ellers sjelden ordet «apostel» – dette er eneste gang i hele evangeliet.

Alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger har apostellister, men rekkefølgen varierer noe. Peter står alltid først, og Judas Iskariot alltid sist. Listene ordnes gjerne i tre grupper på fire, der de samme navnene opptrer i hver gruppe men i varierende rekkefølge.

«Seloten» gjengir Καναναῖος, som er en gresk translitterasjon av det arameiske qan'anā (den nidkjære/ivrige). Dette er ikke en geografisk betegnelse knyttet til Kana eller Kanaan. Lukas bruker det greske ekvivalentet ζηλωτής (Luk 6:15). «Forrådte» gjengir παραδούς, som bokstavelig betyr «overga» – samme ord brukes om å overgi til myndigheter.

Selotene var en jødisk motstandsbevegelse som ivret for nasjonalt selvstyre og motstand mot romersk okkupasjon. At Jesus hadde både en selot (Simon) og en toller (Matteus) – en som samarbeidet med romerne – blant sine tolv nærmeste, er bemerkelsesverdig.

Ἰσκαριώτης er omdiskutert etymologisk. Den vanligste forklaringen er «mannen fra Keriot» (hebr. ish-Qeriyyot), en by i Judea, noe som ville gjøre Judas til den eneste ikke-galileiske apostelen. Andre forslag inkluderer en kobling til det latinske sicarius (dolkmann/leiemorder).

Den greske teksten har «ὁ λεγόμενος» som bokstavelig betyr «den som kalles/den som blir kalt». Oversettelsen «han som het» er en naturlig norsk gjengivelse av dette uttrykket. Et alternativ kunne vært «han som ble kalt», men «het» fungerer godt på moderne norsk. Verset er syntaktisk del av en setning som fortsetter i vers 15 (πρὸς τοὺς ἀρχιερεῖς εἶπεν), og oversettelsen håndterer denne overgangen naturlig ved å la verset slutte uten punktum.

«πορευθεὶς» er en aorist partisipp av πορεύομαι (å gå, reise). Det indikerer en målrettet handling – Judas gikk bevisst til overprestene. «εἷς τῶν δώδεκα» (én av de tolv) er en formell betegnelse som understreker at forræderen tilhørte den innerste kretsen.

At Matteus identifiserer Judas som «en av de tolv» fremhever det sjokkerende ved forræderiet – det kom fra disippelkretsen selv. Bruken av «ὁ λεγόμενος» (den som kalles) kan tolkes som en distanserende markør, der evangelisten understreker at dette er den velkjente forræderen.

Overprestene (ἀρχιερεῖς) var den øverste religiøse ledelsen i Jerusalem. Begrepet i flertall refererer til den sittende øverstepresten, tidligere øversteprester og ledende medlemmer av prestelige familier som utgjorde den religiøse eliten og hadde betydelig makt i Sanhedrin.

Noen håndskrifter har variasjoner i stavemåten av Iskariot (Ἰσκαριώτης / Ἰσκαριώθ). De viktigste manuskriptene støtter formen brukt her. Enkelte vitner har også litt annerledes ordstilling, men meningsinnholdet er det samme.

Den greske teksten har en koordinert struktur med κἀγώ (= καὶ ἐγώ, 'og jeg'), som gir meningen 'hva vil dere gi meg, og/så skal jeg overgi ham til dere'. Oversettelsen 'for å utlevere' gjengir dette som en formålssetning, noe som er en forenkling. Alternativet 'så skal jeg utlevere ham til dere' ligger nærmere originalens forhandlingstone. Valget av 'utlevere' for παραδίδωμι er konsistent med konteksten.

Verbet ἔστησαν (av ἵστημι) betyr bokstavelig 'stilte opp' eller 'veide opp', og brukes her i betydningen 'fastsatte' eller 'betalte'. I gammel tid ble sølvmynter veid for å bekrefte verdien. Uttrykket τριάκοντα ἀργύρια betyr 'tretti sølvstykker'.

Tretti sølvpenger er en tydelig allusjon til Sakarja 11,12, der profeten får tretti sølvstykker som lønn – en pris som anses som foraktelig lav, tilsvarende prisen på en slave (jf. 2 Mos 21,32). Matteus understreker dermed at Jesu forræder solgte ham for en slavepris, noe som har dyp teologisk betydning for forståelsen av Jesu fornedrelse og den profetiske oppfyllelsen.

Tretti sølvstykker tilsvarte sannsynligvis tretti tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelskatten. Beløpet var relativt beskjedent – omtrent fire måneders lønn for en vanlig arbeider. I henhold til 2 Mosebok 21,32 var dette erstatningsprisen for en slave som ble drept av en okse.

Enkelte manuskripter har variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Lesemåten ἔστησαν er godt attestert.

Den greske teksten begynner med «καὶ ἀπὸ τότε» (og fra da av). Oversettelsen dropper «og» for å gi en glattere norsk setningsstart, noe som er vanlig i moderne norske bibeloversettelser. Verbet «ἐζήτει» (imperfektum av ζητέω) gjengis med «lette etter», som godt fanger den pågående, gjentatte handlingen i imperfektum. «Εὐκαιρίαν» oversettes med «anledning», som er treffende; alternativer kunne vært «passende tidspunkt» eller «gunstig anledning». «Παραδῷ» oversettes konsekvent med «utlevere», i samsvar med forrige vers.

Verbet «ἐζήτει» står i imperfektum, noe som indikerer en vedvarende, pågående handling – Judas lette kontinuerlig og gjentatte ganger etter en passende anledning. «Εὐκαιρία» er sammensatt av «εὖ» (godt) og «καιρός» (tid, riktig tidspunkt), altså et gunstig øyeblikk eller en beleilig anledning. «Παραδῷ» (konjunktiv aorist av παραδίδωμι) brukes i en hensiktssetning med «ἵνα» og betyr å overgi, utlevere eller forråde.

Judas' aktive søken etter en anledning understreker at forræderiet ikke var en impulshandling, men en bevisst og planlagt prosess. Dette forsterker det moralske ansvaret som legges på Judas i evangelieteksten, og kontrasterer hans handlinger med Jesu bevisste vandring mot korset.

At Judas ventet på en «anledning» (εὐκαιρία), henger sammen med at overprestene ifølge Matt 26:5 ikke ønsket å gripe Jesus under selve høytiden av frykt for opptøyer blant folket. Judas måtte finne et tidspunkt da Jesus var borte fra folkemengden.

Oversettelsen gjengir den greske genitiv absolutt-konstruksjonen (αὐτοῦ λαλοῦντος) med 'Mens han ennå talte', som er naturlig norsk. ἰδοὺ er et dramatisk utropsfenomen som kan gjengis med 'se' for å bevare den plutselige karakteren i hendelsen. Preposisjonen ἀπό er oversatt 'sendt fra', men alternativet 'fra' er mer bokstavelig riktig, da originalteksten ikke eksplisitt nevner at folkemengden var 'sendt'. 'Stokker' for ξύλων er et godt valg; alternativet 'klubber' eller 'køller' brukes i noen oversettelser.

ἰδοὺ (idou) er et gresk demonstrativt interjeksjon som fungerer som et narrativt virkemiddel for å fange leserens oppmerksomhet og markere at noe overraskende eller viktig skjer. Det forekommer svært hyppig i Matteus (over 60 ganger). ξύλων (xylōn) betyr grunnleggende 'tre/treverk' og kan referere til alt fra stokker og køller til trestammer. I denne konteksten dreier det seg om improviserte slagvåpen av tre.

At Judas omtales som 'en av de tolv' (εἷς τῶν δώδεκα) understreker forræderens posisjon i den innerste disippelkretsen. Evangelisten fremhever dermed den dype tragedien i at det er en av Jesu nærmeste som leder an i arrestasjonen. Denne detaljen finnes i alle de synoptiske evangeliene (jf. Mark 14:43; Luk 22:47).

Overprestene (ἀρχιερεῖς) og folkets eldste (πρεσβύτεροι τοῦ λαοῦ) utgjorde to av de tre gruppene i det jødiske Sanhedrin (den tredje var de skriftlærde, som Markus også nevner). Folkemengden bestod sannsynligvis av tempelvakter og muligens tjenere i overprestenes hushold, ikke romerske soldater (Johannes 18:3 nevner derimot også en romersk kohort). Sverdene og stokkene antyder en blanding av bevæpnede vakter og improvisert utstyrte medhjelpere.

Noen håndskrifter (bl.a. D og enkelte latinske vitner) har varianter i ordstillingen og legger til 'ὁ λεγόμενος' ('han som ble kalt') foran Judas-navnet, men hovedstrømmen av håndskrifter (inkludert א, B, A) har teksten som gjengitt her.

Det greske partisippet «ὁ παραδιδοὺς» (presens partisipp) betyr bokstavelig «den som overgir/utleverer». Oversettelsen bruker «forrådte» (preteritum) for å gjøre det naturlig på norsk, da Judas allerede hadde inngått avtalen. Et alternativ kunne vært «Han som skulle forråde ham» eller «Forræderen», men den valgte formen formidler handlingen tydelig. «Ἔδωκεν αὐτοῖς σημεῖον» er gjengitt som «hadde avtalt et tegn med dem», som er en dynamisk oversettelse av det mer bokstavelige «ga dem et tegn». Den norske formuleringen tydeliggjør at dette var en forhåndsavtale, noe konteksten klart forutsetter.

Verbet «φιλήσω» (fra φιλέω) betyr å kysse, og brukes her om en vennlig hilsen. I vers 49 brukes det mer intensive «κατεφίλησεν» (fra καταφιλέω), som kan bety å kysse inderlig eller gjentatte ganger. Forskjellen mellom de to verbene kan indikere at Judas kysset Jesus mer intenst enn det avtalte tegnet krevde. «Σημεῖον» betyr tegn eller signal, og brukes her om et avtalt kjennetegn snarere enn om et mirakuløst tegn.

Judakyssen er blitt et symbol på det ultimate sviket — å bruke et tegn på kjærlighet og vennskap som middel til forræderi. At Judas bruker et kyss som identifikasjonstegn, understreker kontrastene mellom ytre handlinger og indre motiv, et gjennomgangstema i Matteus' evangelium (jf. Matt 23 om fariseernes hykleri).

Kyss var en vanlig hilsningsform i den antikke middelhavsverden, særlig mellom en disippel og hans rabbi. Det var et tegn på respekt, hengivenhet og fellesskap. At Judas benytter denne skikken for å peke ut Jesus for arrestasjon, ville blitt oppfattet som et ekstra dypt forræderi i samtidens kultur.

Noen manuskripter har små variasjoner i ordlyden, men verset er godt bevitnet i alle hovedtradisjoner (Codex Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus m.fl.). Det er ingen vesentlige tekstkritiske problemer med dette verset.

«Straks» gjengir gresk εὐθέως, som understreker det umiddelbare i handlingen. «Gikk bort til» oversetter προσελθών (partisipp av προσέρχομαι). «Vær hilset» gjengir Χαῖρε, som var en vanlig gresk hilsen. Alternativt kunne man oversatt «God kveld» eller «Fred» for å gjøre hilsenen mer idiomatisk norsk, men «Vær hilset» bevarer den formelle tonen og er godt innarbeidet i norsk bibeltradisjon. Verbformen «kysset» (alternativt «kysste») er begge akseptable bokmålsformer av preteritum.

Det greske κατεφίλησεν (aorist av καταφιλέω) er en intensivert form av φιλέω ('å kysse'). Prefikset κατα- forsterker betydningen og antyder et intenst, gjentatt eller inderlig kyss, i motsetning til det enkle φιλήσω som brukes i vers 48. Denne nyanseforskjellen går tapt i de fleste oversettelser. Χαῖρε (imperativ av χαίρω, 'å glede seg') var standardhilsenen på gresk, omtrent tilsvarende 'hei' eller 'god dag'.

Judas' kyss er blitt et av de mest kjente symbolene på svik i vestlig kultur. At han bruker en kjærlighetshilsen som tegn på forræderi, forsterker den moralske fordømmelsen av hans handling. Tiltalen ῥαββί ('rabbi', 'min mester') viser at Judas fremdeles bruker den respektfulle disippeltiltalen, noe som gjør forræderiet desto mer skjærende. Noen teologer har påpekt kontrasten mellom Judas' kall til å følge Jesus og hans endelige valg om å forråde ham.

Kysset som hilsen var vanlig i antikkens Midtøsten og i den gresk-romerske verden, særlig mellom lærer og elev. En disippel kysset gjerne sin rabbi som tegn på respekt og hengivenhet. Judas' bruk av denne skikken som forræderitegn var derfor en dyp pervertering av en tillitsfull sosial konvensjon.

Det er mindre tekstkritiske varianter i dette verset. Noen manuskripter har ῥαββεί i stedet for ῥαββί, men betydningen er den samme. Hovedtradisjonen er godt bevitnet og stabil på tvers av de viktigste manuskriptene.

Den greske frasen «ἐφʼ ὃ πάρει» er svært omdiskutert og kan tolkes enten som en imperativ («gjør det du er kommet for») eller som et spørsmål («hvorfor er du her?»). De fleste moderne norske oversettelser velger imperativformen, som også er valgt her. Alternativet «Venn, hvorfor er du her?» er også mulig og finnes i enkelte oversettelser.

Det greske ordet «ἑταῖρε» (hetaire) betyr 'kamerat' eller 'venn', men brukes i Matteus-evangeliet alltid med en undertone av irettesettelse eller distanse (jf. Matt 20:13; 22:12). Det er ikke det vanlige ordet for nær venn (φίλος), men snarere en formell eller reservert tiltale. Oversettelsen «Venn» fanger grunnbetydningen, men mister noe av den distanserte nyanseringen.

Frasen «ἐφʼ ὃ πάρει» er grammatisk tvetydig. «ἐφʼ ὃ» kan være en relativ konstruksjon ('det som') eller en spørrende konstruksjon ('hvorfor/til hva'). Verbet «πάρει» (av πάρειμι, 'å være til stede / å komme') mangler et klart finitt hovedverb i setningen, noe som gjør syntaksen uvanlig. Dette har ført til ulike grammatiske analyser gjennom historien.

Jesu tiltale til Judas som «ἑταῖρε» i stedet for «φίλε» har teologisk betydning. Det antyder at Jesus anerkjenner situasjonen men holder en viss avstand. Hvis man leser frasen som imperativ, understreker det Jesu suverene kontroll over lidelseshistorien — han gir tillatelse til at hendelsene skal utfolde seg i tråd med Guds plan. Hvis man leser det som et spørsmål, kan det oppfattes som en siste appell til Judas' samvittighet.

Uttrykket «la hånd på» (ἐπέβαλον τὰς χεῖρας ἐπί) er et idiom i Det nye testamente som betyr å gripe eller arrestere noen (jf. Mark 14:46; Luk 20:19; Apg 4:3). Det norske uttrykket «la hånd på» gjenspeiler dette godt.

Noen håndskrifter har varianter av «ἐφʼ ὃ πάρει», blant annet «ἐφ' ᾧ πάρει». Forskjellene er minimale og påvirker ikke betydningen vesentlig, men den tekstkritiske tradisjonen har diskutert om relativpronomenet skal være ὅ (akkusativ) eller ᾧ (dativ).

Arrestasjonen i Getsemane skjedde trolig med deltakelse av tempelvakter og muligens romerske soldater. At de 'trådte frem' og 'grep ham' tyder på en organisert aksjon, ikke en spontan folkemengde. Judas' kyss fungerte som et identifikasjonstegn i mørket.

Oversettelsen gjengir «ὁ παραδιδοὺς αὐτόν» med «som hadde forrådt ham». Det greske partisippet er presens (den som forråder/overleverer), men brukes her substantivisk for å identifisere Judas som den som utførte forræderiet; norsk fortid («hadde forrådt») er naturlig i denne konteksten. «κατεκρίθη» (ble fordømt/dømt) gjengis med «var blitt dømt». Verbet «ἔστρεψεν» (returnerte/brakte tilbake) er oversatt «brakte ... tilbake», som er idiomatisk godt norsk. «τὰ τριάκοντα ἀργύρια» gjengis med «de tretti sølvpengene», et innarbeidet norsk uttrykk. Alternativt kunne man skrevet «sølvmynter» eller «sølvstykker».

Verbet «μεταμεληθείς» (aorist passiv partisipp av μεταμέλομαι) betyr å angre i betydningen å føle beklagelse eller endre mening. Det er et annet ord enn «μετανοέω», som i Det nye testamente oftest brukes om omvendelse og sinnsendring i dypere, åndelig forstand. «Μεταμέλομαι» har en mer emosjonell valør – anger, samvittighetsnag – uten nødvendigvis å innebære full omvendelse.

Skillet mellom «μεταμέλομαι» (brukt her om Judas) og «μετανοέω» (brukt ellers om omvendelse) har vært teologisk viktig. Mange teologer har påpekt at Judas' anger var samvittighetsnag uten sann omvendelse til Gud. Hans reaksjon – å returnere pengene og deretter ta sitt eget liv – tolkes ofte som fortvilelse snarere enn frelsende omvendelse. Andre mener skillet mellom ordene ikke skal overdrives, men konteksten viser uansett at Judas' anger ikke førte til forsoning med Gud.

De tretti sølvpengene tilsvarer trolig tretti shekel sølv, som var prisen for en slave ifølge 2 Mos 21,32. Matteus ser dette i lys av Sak 11,12–13. Overprestene og de eldste utgjorde kjernen i Sanhedrin, det jødiske rådet som hadde dømt Jesus.

Noen håndskrifter har «παραδούς» (aorist partisipp) i stedet for «παραδιδούς» (presens partisipp). Forskjellen er liten: begge identifiserer Judas som forræderen, men aorist understreker den fullførte handlingen. Varianten «καὶ τοῖς» foran «πρεσβυτέροις» finnes også i noen manuskripter, men betydningen er uendret.

Den greske teksten bruker partisippformen παραδοὺς ('idet jeg forrådte') som angir måten synden ble begått på. Oversettelsen har valgt å gjengi dette som en koordinert handling med 'og forrådt', men et alternativ er 'ved å forråde', som tydeligere viser at forræderiet er selve synden. Uttrykket σὺ ὄψῃ er et idiom som bokstavelig betyr 'du skal se (til det)', og er gjengitt noe fritt. Alternativer inkluderer 'Det er din sak' eller 'Se til det selv.'

Uttrykket αἷμα ἀθῷον ('uskyldig blod') er en semittisk idiom som betyr 'en uskyldig persons liv/død'. Det greske ἀθῷος betyr 'uten straff, uskyldig, fri for skyld'. Noen manuskripter har δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον. Frasen σὺ ὄψῃ (futurum av ὁράω) er et idiomatisk uttrykk som betyr 'du vil se til det' – dvs. det er ditt ansvar, ikke vårt.

Judas' bekjennelse 'Jeg har syndet' (Ἥμαρτον) reiser teologiske spørsmål om hans anger. Det greske μεταμεληθείς (v. 3) betyr 'å angre/føle beklagelse' og er forskjellig fra μετανοέω som innebærer en dypere omvendelse. Judas viser samvittighetskvaler, men tradisjonelt har kirken skilt mellom hans anger og sann omvendelse. Overprestenes avvisning understreker deres moralske ansvarsfraskrivelse.

Overprestenes svar 'Hva angår det oss?' reflekterer en kynisk holdning der de ser på Judas som et brukt redskap. I jødisk tradisjon var det å forråde uskyldig blod en alvorlig synd (jf. 5 Mos 27:25). Ansvaret for blodskyld var et sentralt juridisk og religiøst begrep i antikken.

Noen manuskripter (inkludert Codex Bezae og visse latinske vitner) leser δίκαιον ('rettferdig') i stedet for ἀθῷον ('uskyldig'). De fleste kritiske utgaver foretrekker ἀθῷον som den opprinnelige lesemåten, da δίκαιον kan være en harmonisering med Matt 27:19 eller 27:24. Noen manuskripter har også ὄψει i stedet for ὄψῃ, men betydningen er den samme.

Oversettelsen gjengir det greske «ῥίψας τὰ ἀργύρια εἰς τὸν ναόν» som «kastet sølvpengene inn i tempelet». «Ναός» refererer spesifikt til selve tempelhelligdommen (det hellige eller det aller helligste), ikke tempelområdet generelt (ἱερόν). Noen oversettelser velger «tempelhallen» eller «tempelhelligdommen» for å markere denne forskjellen, men «tempelet» er den vanligste gjengivelsen på norsk og er forståelig for moderne lesere. Alternativet «tempelhelligdommen» ville vært mer presist.

Gresk «ναός» betegner det indre tempelbygget – selve helligdommen – til forskjell fra «ἱερόν» som betegner hele tempelkomplekset med forgårder. At Judas kastet pengene «εἰς τὸν ναόν» antyder at han kastet dem inn mot eller inn i selve helligdommen, noe som understreker den dramatiske og desperate karakteren av handlingen. Verbet «ῥίψας» (av ῥίπτω) innebærer å kaste med kraft, ikke bare å legge fra seg.

Judas' selvmord er et omdiskutert tema teologisk. Hans bekjennelse «Jeg har syndet» (v. 4) viser anger, men hans handlinger – å kaste pengene og henge seg – viser fortvilelse snarere enn omvendelse. Kirkefedre som Augustin og Chrysostomos skiller mellom Judas' anger (μεταμέλεια, v. 3) og ekte omvendelse (μετάνοια). Denne hendelsen har også vært diskutert i sammenheng med Apg 1,18, der Judas' død beskrives annerledes, noe som har gitt opphav til ulike harmoniseringsforsøk.

At Judas kastet pengene inn i «naos» (tempelhelligdommen) var en svært provoserende handling, da kun prester hadde adgang til denne delen av tempelet. Handlingen kan ha skjedd ved inngangen til helligdommen, der prestene befant seg. De tretti sølvpengene var trolig tyriske shekel, som var standardvalutaen for tempelbetalinger.

Enkelte håndskrifter har «εἰς τὸν ναόν» mens andre varianter inkluderer «ἐν τῷ ναῷ». Hovedtradisjonen støtter «εἰς τὸν ναόν» (retningsbetydning: inn i tempelet). Variantene påvirker ikke vesentlig meningsinnholdet.