Maria fra Betania

Den greske teksten har en partisippkonstruksjon (βαλοῦσα ... ἐποίησεν) som bokstavelig betyr «ved å helle denne salven over kroppen min, gjorde hun det med tanke på min gravlegging». Oversettelsen gjengir dette med en temporal setning («Da hun helte...») og formålskonstruksjon («for å forberede meg til gravlegging»), noe som gir en naturlig og lettlest norsk tekst. Et alternativ kunne vært «Ved å helle denne salven over kroppen min, har hun forberedt meg til gravlegging», som ligger tettere på den greske strukturen.

Det greske verbet βαλοῦσα (aorist partisipp av βάλλω, 'kaste, helle') brukes her om handlingen å helle salve. Uttrykket πρὸς τὸ ἐνταφιάσαι με inneholder verbet ἐνταφιάζω, som betyr 'forberede til begravelse, salve for gravlegging'. Preposisjonen πρός med artikkelen og infinitiv uttrykker formål.

Jesu ord knytter kvinnens salvingshandling direkte til hans forestående død og begravelse. Dette er et viktig profetisk utsagn der Jesus tolker en tilsynelatende enkel æreshandling som en forberedelse til sin egen gravferd, noe som understreker hans bevissthet om den kommende lidelsen. Teologisk sett oppvurderer Jesus kvinnens handling fra noe disiplene så som sløseri til en handling med dypt profetisk og eskatologisk innhold.

I jødisk tradisjon var det vanlig å salve en død kropp med velluktende oljer og krydder som del av gravferdsritualene. Nardussalve var svært kostbar, og det at en kvinne utfører denne handlingen overfor en levende person, var uvanlig. Jesus gir handlingen en ny betydning ved å knytte den til sin egen død.

Noen manuskripter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de viktigste tekstvitnene. Parallellberetningene i Markus 14:8 og Johannes 12:7 har noe ulik ordlyd, men den teologiske meningen er den samme.

Den norske oversettelsen gjengir den greske teksten nøyaktig og idiomatisk. «Ὅπου ἐὰν κηρυχθῇ» (hvor enn det blir forkynt) er gjengitt som «overalt i verden hvor … forkynnes», der «overalt i verden» samler opp «ἐν ὅλῳ τῷ κόσμῳ» (i hele verden) for å gi en naturlig norsk setningsstruktur. Alternativt kunne man oversette mer ordrett: «Hvor enn dette evangeliet forkynnes i hele verden», men den valgte formuleringen er like presis og lettere å lese.

«Ἀμὴν λέγω ὑμῖν» er en høytidelig innledningsformel som Jesus bruker for å understreke sannheten og vekten av det han sier. Det hebraiske 'amen' betyr 'sannelig/det står fast'. «Εἰς μνημόσυνον αὐτῆς» (til minne om henne) bruker μνημόσυνον, som kan bety 'minnesmerke' eller 'minnehandling', med konnotasjoner av både offentlig erindring og rituell ihukommelse.

Verset gir en bemerkelsesverdig profeti: Evangeliet skal forkynnes i hele verden, og denne navnløse kvinnens gjerning skal være uløselig knyttet til det. Teologisk understreker dette at Jesu lidelse og død (som salvingen peker mot) er selve kjernen i evangeliet, og at nestekjærlighetshandlinger gjort i tro har evig betydning. At kvinnen ikke navngis i Matteus, men likevel minnes, har vært gjenstand for diskusjon om anonymitet og minne i urkirken.

I den antikke verden var salving av en avdøds kropp en viktig del av begravelsesritualet. Kostbar nardussalve (jf. Mark 14:3; Joh 12:3) var svært dyr, noe som forklarer disiplenes reaksjon. At en kvinne offentlig salvet en mann ved et måltid, var uvanlig og sosialt provoserende.

Noen håndskrifter har mindre variasjoner i ordstillingen, men innholdet er stabilt på tvers av de store håndskrifttradisjonene. Parallellen i Mark 14:9 er nesten identisk. Johannes 12:1–8 identifiserer kvinnen som Maria fra Betania, men Matteus og Markus lar henne forbli anonym.