Penger og rikdom

«Tjene» gjengir δουλεύειν, som betyr å være slave for. Det er sterkere enn bare å arbeide for noen – det innebærer fullstendig hengivenhet. «Mammon» (μαμωνᾶ) er beholdt som egennavn i oversettelsen, da det er et etablert begrep. Alternativt: «rikdom» eller «penger».

Μαμωνᾶς er et arameisk lånord (ממונא, māmōnā) som betyr «rikdom/eiendom/det man stoler på». Ordet kan etymologisk være relatert til roten אמן (aman, «stole på»), noe som gir en ironisk undertone: Mammon er det man setter sin tillit til i stedet for Gud. I senere jødisk og kristen tradisjon ble Mammon personifisert som en demon.

Ordet δουλεύειν refererer til slaveri, ikke ansettelsesforhold. I den gresk-romerske verden kunne en slave bare ha én eier – delt eierskap var juridisk mulig men praktisk umulig å tjene begge lojalt. Jesu utsagn har dermed en sosial realisme hans tilhørere umiddelbart ville gjenkjenne.

Strukturen i verset er kiastisk: hate–elske / holde seg til–forakte. De to parene beskriver ikke to ulike scenarier, men to sider av samme valg. δουλεύειν (å være slave) brukes to ganger – først generelt og deretter spesifikt om Gud og Mammon – noe som gjør overgangen fra prinsipp til anvendelse tydelig.

Personifiseringen av Mammon ved å sette det parallelt med Gud (θεῷ… μαμωνᾷ) er bemerkelsesverdig: Rikdommen fremstilles som en rival guddom som krever total hengivenhet. Dette gjenspeiles i oversettelsen ved at «Mammon» skrives med stor forbokstav, som et egennavn.

Oversettelsen bruker «tjene» for δουλεύειν, som egentlig betyr «å være slave for». «Tjene» er det etablerte norske bibelordet og fungerer godt, men leseren bør vite at det greske ordet innebærer total underkastelse, ikke bare tjeneste. «Mammon» (μαμωνᾷ) beholdes som egennavn med stor forbokstav fordi det er et etablert låneord i norsk bibeltradisjon. Alternativ: «rikdom» eller «penger». Strukturen «enten … eller» gjengir ἢ … ἢ og er idiomatisk norsk.

«Tjene» gjengir δουλεύειν, som egentlig betyr «å være slave for» – et sterkere uttrykk enn norsk «tjene» umiddelbart formidler. «Enten … eller» gjengir den doble ἢ … ἢ-konstruksjonen idiomatisk. «Mammon» beholdes uoversatt med stor forbokstav, noe som markerer personifiseringen av rikdom som en rivaliserende guddom. Alternativet «rikdom» eller «penger» ville mistet denne retoriske effekten.

Verset fungerer som klimaks i hele avsnittet v.19–24. Fra skatter (v.19–20) via hjertets orientering (v.21) og øyets tilstand (v.22–23) kulminerer undervisningen i et absolutt valg mellom Gud og Mammon. Den kiastiske strukturen (hate–elske / holde seg til–forakte) understreker at det ikke finnes noen mellomposisjon. Lukas 16:13 har en nesten identisk parallell.

«Møll og rust tærer» gjengir σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει. Σής er møll, men βρῶσις betyr egentlig «fortæring/eten» – det kan referere til rust, råte, mark eller annen nedbryting. «Rust» er den tradisjonelle gjengivelsen. «Bryter inn» gjengir διορύσσουσιν, som bokstavelig betyr «graver seg gjennom» – husene hadde leirmursvegger som tyver kunne grave gjennom.

Palestinske hus var ofte bygget av soltørkede murstein (adobe). Tyver kunne bokstavelig grave seg gjennom veggen (διορύσσω) for å komme inn, i stedet for å bryte opp en dør. Skatter i hjemmet var sårbare for både naturlig forfall og tyveri.

«Samle dere ikke skatter» gjengir μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς – det er en figura etymologica (θησαυρίζω + θησαυρός, samle skatter/skatter). Denne retoriske figuren forsterker budskapet. «Tærer» er valgt som felles verb for både møll og rust, selv om grunnteksten har det bredere ἀφανίζει (gjør usynlig/ødelegger) som også ble brukt i v.16 om hyklernes ansikter – et bevisst ordspill hos Matteus.

Det er bemerkelsesverdig at Matteus bruker verbet ἀφανίζω tre ganger i dette kapittelet: i v.16 om hyklerne som «gjør ansiktene sine ukjennelige», og her i v.19 om møll og rust som «gjør skattene usynlige». Ordspillet skaper en forbindelse: hykleri og forgjengelige skatter har det til felles at de «forsvinner» – det ytre og det materielle er like forgjengelig.

«Samle dere ikke skatter» gjengir den retoriske figuren θησαυρίζετε θησαυρούς (figura etymologica). «Møll og rust tærer» gjengir σὴς καὶ βρῶσις ἀφανίζει, der «rust» er en tradisjonell men ikke sikker tolkning av βρῶσις (egentlig «fortæring»). «Bryter inn» gjengir διορύσσουσιν, som bokstavelig betyr «graver gjennom», men «bryter inn» er mer idiomatisk på norsk.

Jesu formaning om jordiske skatter må forstås i lys av den eskatologiske forventningen i Bergprekenen. Spørsmålet er om Jesus forbyr all eiendom eller kun en eiendomsbesittende holdning. Tidlig monastisk tradisjon tolket dette bokstavelig som et kall til fattigdom, mens reformatorene generelt forstod det som en formaning om hjertets prioritering (jf. v.21: «der skatten din er, der vil også hjertet ditt være»).

Oversettelsen «Samle dere ikke skatter» gjengir μὴ θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς. Forbudsformen med μή + imperativ presens brukes her, noe som på gresk kan bety «slutt med å samle» (at handlingen allerede pågår) eller «gjør det ikke til vane å samle». Verbet «tærer» er valgt for å dekke ἀφανίζει (bokstavelig «gjør usynlig/ødelegger»), og «bryter inn» gjengir διορύσσουσιν idiomatisk, selv om det bokstavelig betyr «graver seg gjennom».

«Samle dere ikke skatter» gjengir θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυρούς, en retorisk figur (figura etymologica) der verb og substantiv har samme rot. «Tærer» dekker det bredere ἀφανίζει (bokstavelig «gjør usynlig/ødelegger»), og «bryter inn» gjengir διορύσσουσιν idiomatisk – det greske verbet betyr egentlig «graver seg gjennom», men «bryter inn» er mer naturlig på norsk.

Matteus bruker verbet ἀφανίζω tre ganger i kapittel 6: i v.16 om hyklerne som «vansteller ansiktene sine», og i v.19–20 om møll og rust som «ødelegger/gjør usynlig» jordiske skatter. Ordspillet knytter de to perikopene sammen tematisk: hykleri og materialisme er begge former for det forgjengelige.

Palestinske hus i det første århundre var ofte bygget av soltørkede leirmurstein. Tyver kunne bokstavelig «grave seg gjennom» (διορύσσω) veggen for å komme inn. Kostbarheter ble oppbevart hjemme, da det ikke fantes banker i moderne forstand. Både naturlig forfall (møll i tekstiler, korrosjon av metaller) og tyveri var reelle trusler mot akkumulert rikdom.

Verset er en positiv parallell til v.19. «Skatter i himmelen» gjengir θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ. I jødisk tradisjon var «skatter i himmelen» et kjent begrep for gode gjerningers belønning hos Gud (jf. Tobit 4:9; 4 Esra 7:77). Oversettelsen speiler v.19 nøyaktig i struktur med «verken… eller» for οὔτε… οὔτε.

Verbet θησαυρίζετε ("samle skatter") bruker imperativ presens, som kan antyde en vedvarende handling: "fortsett å samle" eller "gjør det til en vane å samle". Det greske βρῶσις oversettes her med «rust», men ordet betyr egentlig «det å spise/gnage» og kan referere til ulike former for ødeleggelse – insekter, korrosjon eller forråtnelse. «Rust» er en tolkende oversettelse som fungerer godt som kontrast til «møll».

Imperativformen θησαυρίζετε er presens, noe som antyder en vedvarende, vanemessig handling: «fortsett å samle» eller «gjør det til praksis å samle». Denne nyansen går nødvendigvis tapt i den norske oversettelsen.

Verset speiler v.19 nøyaktig i struktur, noe oversettelsen bevisst gjenspeiler. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε, og hele den parallelle oppbygningen er bevart. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er et idiomatisk uttrykk som ble forstått i jødisk tradisjon som belønning hos Gud for rettferdige handlinger.

Verset er den positive parallellen til v.19. Oversettelsen speiler bevisst strukturen i v.19 for å gjengi den retoriske symmetrien i grunnteksten. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er beholdt som fast uttrykk; alternativt kunne man skrevet «skatter i Guds rike», men det ville være mer tolkende enn grunnteksten.

I tidlig jødisk tradisjon var «skatter i himmelen» et velkjent begrep for de gode gjerningenes belønning hos Gud (jf. Tobit 4,9; Sirach 29,11; 4 Esra 7,77). Jesus bruker altså et kjent motiv, men gir det en radikalisert betydning i konteksten av Bergprekenen: det handler ikke bare om å supplere jordiske skatter med himmelske, men om et grunnleggende valg av lojalitet (jf. v.24).

Verset er den positive parallellen til v.19 og speiler bevisst dets struktur. «Samle dere skatter i himmelen» gjengir θησαυρίζετε ὑμῖν θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. Det greske βρῶσις betyr egentlig «det å spise/gnage» og kan referere til korrosjon, forråtnelse eller insektangrep – «rust» er en tolkende men velfungerende oversettelse som danner god kontrast til «møll». Alternativet «ødeleggelse» ville vært bredere men vagere.

Verset er den positive parallellen til v.19, og oversettelsen speiler bevisst dets struktur. «Verken… eller» gjengir οὔτε… οὔτε. «Skatter i himmelen» (θησαυροὺς ἐν οὐρανῷ) er beholdt som fast uttrykk fra jødisk tradisjon. Imperativ presens θησαυρίζετε kan antyde en vedvarende handling: «gjør det til en vane å samle».

«Der skatten din er, der vil også hjertet ditt være» gjengir nøyaktig grunnteksten. Noen manuskripter har «deres» (flertall ὑμῶν) i stedet for «din» (entall σου). Oversettelsen følger entallsformen som finnes i flertallet av viktige manuskripter.

Det er en tekstkritisk variant mellom σου (din, entall) og ὑμῶν (deres, flertall). Sinaiticus og Vaticanus har σου, mens noen manuskripter har ὑμῶν. Entallsformen gjør budskapet mer personlig og direkte.

Verset fungerer som en sentens eller et ordspråk som oppsummerer avsnittet om skatter (v.19–20). Lignende tanker finnes i rabbinsk litteratur og i gresk-romersk filosofi. Hjertet (καρδία) er i bibelsk tenkning sentrum for vilje, tanke og hengivenhet – ikke bare følelser.

Verset er en gnomisk sentens – en tidløs sannhet uttrykt som ordspråk. Grammatisk brukes futurum ἔσται («vil være») om hjertet, mens presens ἐστιν brukes om skatten. Dette antyder at hjertets plassering følger etter skattens – ikke omvendt. Oversettelsen gjengir dette korrekt med «er» og «vil være».

Oversettelsen følger grunnteksten tett. Entallsformen «din» (σου) er valgt fremfor «deres» (ὑμῶν) basert på de best bevitnte manuskriptene. Skiftet fra flertall (v.19–20) til entall gjør budskapet personlig og direkte.

Oversettelsen gjengir grunnteksten tett og nøyaktig. «For» gjengir γάρ, som knytter verset kausalt til det foregående om skatter i himmelen (v.19–20). Entallsformen «din» (σου) følger de best bevitnte manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus). Tempusvekslingen mellom presens «er» (ἐστιν) og futurum «vil være» (ἔσται) er gjengitt korrekt og markerer at hjertets plassering følger etter skattens.

Oversettelsen gjengir grunnteksten nøyaktig. «For» gjengir γάρ, som knytter verset kausalt til v.19–20. Tempusvekslingen mellom presens «er» (ἐστιν) og futurum «vil være» (ἔσται) er korrekt gjengitt. Entallsformen «din» (σου) følger de best bevitnte manuskriptene.