FLOGVIT
Tema
.bible

2. SamuelKapittel 22

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
David sang denne sangen for Herren den dagen Herren hadde fridd ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd.
Han sa: Herren er min klippe, min festning og min befrier.
Min Gud er mitt fjell, jeg søker tilflukt hos ham. Han er mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt. Min frelser, fra vold frelser du meg.
Jeg påkaller Herren, den lovpriste, og blir frelst fra mine fiender.
For dødens bølger omringet meg, fordervelsens strømmer skremte meg.
Dødsrikets bånd omga meg, dødens snarer møtte meg.
I min nød påkalte jeg Herren, til min Gud ropte jeg. Han hørte min røst fra sitt tempel, mitt rop nådde hans ører.
Da skalv og rystet jorden, himmelens grunnvoller bevet. De rystet, for hans vrede var opptent.
Røyk steg opp fra hans nese, fortærende ild fra hans munn. Glødende kull flammet ut fra ham.
Han bøyde himmelen og steg ned, med mørke skyer under sine føtter.
Han red på en kjerub og fløy, han viste seg på vindens vinger.
Han gjorde mørke til hytter rundt seg, vannmasser og tette skyer.
Av glansen foran ham flammet glødende kull.
Herren tordnet fra himmelen, Den høyeste lot sin røst lyde.
Han sendte ut piler og spredte dem, lyn som slo dem i forvirring.
Havets bunnløp ble synlige, jordens grunnvoller ble blottlagt ved Herrens trussel, ved hans vredes pust.
Han rakte ned fra det høye og grep meg, han dro meg opp av store vann.
Han fridde meg fra min mektige fiende, fra dem som hatet meg, for de var sterkere enn meg.
De kom over meg på min ulykkes dag, men Herren var min støtte.
Han førte meg ut i åpent land, han reddet meg fordi han hadde behag i meg.
Herren lønnet meg etter min rettferdighet, han gjengjeldte meg etter mine henders renhet.
For jeg holdt meg til Herrens veier og vendte meg ikke i ondskap fra min Gud.
For alle hans lover var for mine øyne, fra hans forskrifter vek jeg ikke.
Jeg var ulastelig for ham og voktet meg for synd.
Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet, etter min renhet for hans øyne.
Mot den trofaste viser du deg trofast, mot den ulastelige helt viser du deg ulastelig.
Mot den rene viser du deg ren, men mot den krokete viser du deg uberegnelig.
Du frelser det ydmyke folk, men dine øyne er mot de hovmodige, og du ydmyker dem.
For du er mitt lys, Herre, Herren opplyser mitt mørke.
For med deg stormer jeg mot fiendeskarer, med min Gud springer jeg over murer.
Gud – hans vei er fullkommen. Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham.
For hvem er Gud foruten Herren? Og hvem er en klippe foruten vår Gud?
Gud er min tilflukt og styrke, han gjør min vei trygg.
Han gjør mine føtter som hindenes og lar meg stå på mine høyder.
Han lærer mine hender å stride, mine armer å spenne kobberbuen.
Du ga meg din frelses skjold, din ydmykhet har gjort meg stor.
Du gjorde rom for mine skritt under meg, mine ankler vaklet ikke.
Jeg forfulgte mine fiender og tilintetgjorde dem, jeg vendte ikke tilbake før jeg hadde gjort ende på dem.
Jeg gjorde ende på dem og knuste dem så de ikke kunne reise seg. De falt under mine føtter.
Du rustet meg med styrke til striden, du bøyde mine motstandere under meg.
Mine fiender lot du vende ryggen til meg, dem som hatet meg, utryddet jeg.
De ropte, men det var ingen som frelste, til Herren, men han svarte dem ikke.
Jeg knuste dem som støv på jorden, som søle i gatene tråkket jeg dem ned og trampet på dem.
Du fridde meg fra mitt folks stridigheter, du bevarte meg som overhode for folkeslagene. Et folk jeg ikke kjente, tjener meg.
Fremmede kryper for meg, så snart de hører om meg, adlyder de meg.
Fremmede visner bort og kommer haltende ut fra sine festninger.
Herren lever! Lovet være min klippe! Opphøyet være Gud, min frelses klippe!
Gud gir meg hevn og legger folkene under meg.
Han fører meg ut fra mine fiender. Over mine motstandere opphøyer du meg, fra voldsmannen redder du meg.
Derfor vil jeg prise deg blant folkene, Herre, og synge lovsanger til ditt navn.
Han gir sin konge store seire og viser troskap mot sin salvede, mot David og hans ætt til evig tid.
←→