FLOGVIT
.bible

EsterKapittel 8

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Same dagen gav kong Ahasveros huset til Haman, jødefienden, til dronning Ester. Og Mordekai kom fram for kongen, for Ester hadde fortalt kva han var for henne.
Samme dag ga kong Ahasverus dronning Ester huset til Haman, jødenes fiende. Og Mordekai kom inn for kongen, for Ester hadde fortalt hvordan han var i slekt med henne.
Kongen tok av seg signetringen sin, som han hadde teke frå Haman, og gav han til Mordekai. Og Ester sette Mordekai over huset til Haman.
Kongen tok av seg signetringen som han hadde tatt fra Haman, og ga den til Mordekai. Og Ester satte Mordekai til å forvalte Hamans hus.
Ester tala på nytt til kongen. Ho fall ned framfor føtene hans, gret og bad han inderleg om å gjera ende på vondskapen til agagitten Haman og planen han hadde lagt mot jødane.
Ester talte igjen til kongen. Hun falt ned for føttene hans, gråt og bønnfalt ham om å avverge ondskapen til agagitten Haman og planen han hadde lagt mot jødene.
Kongen rette ut gullsepteret mot Ester. Då reiste Ester seg og stod framfor kongen.
Kongen rakte ut gullsepteret mot Ester. Da reiste Ester seg og stilte seg foran kongen.
Ho sa: «Om det er etter kongens vilje, og om eg har funne nåde for hans åsyn, og saka synest rett for kongen, og eg er han til hugnad, lat det då bli skrive eit brev som kallar tilbake dei breva som agagitten Haman, son til Hammedata, skreiv for å utrydda jødane i alle provinsane til kongen.
Hun sa: «Hvis det behager kongen, og hvis jeg har funnet nåde hos ham, og hvis saken synes riktig for kongen og jeg er ham til behag, la det bli skrevet for å tilbakekalle skrivelsene som agagitten Haman, sønn av Hammedata, skrev for å utrydde jødene i alle kongens provinser.
For korleis kan eg halda ut å sjå den ulukka som råkar folket mitt? Og korleis kan eg halda ut å sjå at ætta mi går til grunne?»
For hvordan kan jeg holde ut å se den ulykken som rammer mitt folk? Og hvordan kan jeg holde ut å se min slekts undergang?»
Då sa kong Ahasveros til dronning Ester og til jøden Mordekai: «Sjå, eg har gjeve Ester huset til Haman, og han har dei hengt på pælen fordi han lyfte handa mot jødane.
Kong Ahasverus sa til dronning Ester og til jøden Mordekai: «Se, jeg har gitt Ester Hamans hus, og ham har de hengt på treet fordi han løftet sin hånd mot jødene.
Så skriv de no om jødane slik de finn det for godt, i kongens namn, og set kongens signetring under. For eit brev som er skrive i kongens namn og forsegla med kongens signetring, kan ingen kalla tilbake.»
Skriv nå dere til jødene slik dere finner det for godt, i kongens navn, og forsegl det med kongens signetring. For et skriv som er utstedt i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles.»
Kongens skrivarar vart kalla saman på den tida, den tjuetredje dagen i den tredje månaden, det er månaden sivan. Dei skreiv alt det Mordekai baud, til jødane og til satrapane, landshøvdingane og fyrstane i provinsane frå India til Kusj, eitt hundre og tjuesju provinsar, til kvar provins med si skrift og til kvart folk på deira eige språk, og til jødane med deira skrift og på deira språk.
Kongens skrivere ble tilkalt på den tiden, den tjuetredje dagen i den tredje måneden, det vil si måneden sivan. Det ble skrevet nøyaktig slik Mordekai befalte, til jødene og til satrapene, stattholderne og fyrstene i provinsene fra India til Kusj, ett hundre og tjuesju provinser, til hver provins med dens egen skrift og til hvert folk på deres eget språk, også til jødene med deres skrift og på deres språk.
Han skreiv i kong Ahasveros sitt namn og forsegla det med kongens signetring. Han sende breva med ridande bodbringarar på snøgge hestar, hingstar frå det kongelege stutteriet.
Han skrev i kong Ahasverus' navn og forseglet det med kongens signetring. Så sendte han brevene med ilbud som red på raske hester, avlet fra de kongelige stutterier.
I breva gav kongen jødane i kvar einaste by løyve til å samla seg og verja livet sitt, til å utrydda, drepa og gjera ende på kvar væpna styrke frå folk og provins som gjekk imot dei, med born og kvinner, og til å plyndra eigedelane deira.
I brevene ga kongen jødene i hver eneste by rett til å samle seg og forsvare sitt liv, til å utrydde, drepe og tilintetgjøre enhver væpnet styrke fra et folk eller en provins som angrep dem – med barn og kvinner – og til å plyndre deres eiendeler.
Dette skulle skje på ein og same dag i alle provinsane til kong Ahasveros, den trettande dagen i den tolvte månaden, det er månaden adar.
Dette skulle skje på én og samme dag i alle kong Ahasverus' provinser, den trettende dagen i den tolvte måneden, det vil si måneden adar.
Ei avskrift av brevet skulle gjevast ut som lov i kvar provins og gjerast kjend for alle folkeslag, så jødane kunne vera budde på den dagen til å hemna seg på fiendane sine.
En avskrift av skrivet skulle gis som lov i hver provins og gjøres kjent for alle folk, slik at jødene kunne være forberedt på den dagen til å ta hevn over sine fiender.
Dei ridande bodbringarane på dei snøgge hestane frå det kongelege stutteriet reid ut i hast, drivne av kongens ord. Og lova vart utferda i borga Susan.
Ilbudene som red på de raske, kongelige hestene, dro av sted i all hast, drevet av kongens befaling. Og forordningen ble kunngjort i borgen Susan.
Mordekai gjekk ut frå kongen i kongelege klede av blått og kvitt, med ei stor gullkrone og ein kappe av fint lin og purpur. Og byen Susan jubla og gleda seg.
Mordekai gikk ut fra kongen i kongelige klær av blått og hvitt stoff, med en stor gullkrone og en kappe av fint lin og purpur. Byen Susan jublet og gledet seg.
For jødane var det lys og glede, fryd og ære.
For jødene var det lys og glede, fryd og ære.
I kvar provins og i kvar by, overalt der kongens ord og lov nådde fram, var det glede og fryd mellom jødane, med festmåltid og høgtid. Og mange av folka i landet gjekk over til jødedomen, for redsle for jødane hadde kome over dei.
I hver provins og i hver by, overalt hvor kongens ord og forordning nådde frem, var det glede og fryd blant jødene, med festmåltid og høytid. Mange av folkene i landet gikk over til jødedommen, for frykten for jødene hadde falt over dem.
←→