JeremiaKapittel 15

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Herren sa til meg: Sjølv om Moses og Samuel stod framfor meg, ville ikkje mitt hjarte venda seg til dette folket. Send dei bort frå mitt åsyn, lat dei gå!

Herren sa til meg: Selv om Moses og Samuel sto foran meg, ville ikke mitt hjerte vende seg til dette folket. Send dem bort fra mitt ansikt, la dem gå!

Og når dei spør deg: 'Kvar skal vi gå?' skal du svara dei: Så seier Herren: Den som er meint for døden, til døden! Den som er meint for sverdet, til sverdet! Den som er meint for svolten, til svolten! Og den som er meint for fangenskap, til fangenskap!

Og når de spør deg: 'Hvor skal vi gå?' skal du si til dem: Så sier Herren: De som er bestemt til døden, til døden. De som er bestemt til sverdet, til sverdet. De som er bestemt til hungeren, til hungeren. De som er bestemt til fangenskap, til fangenskap.

Eg vil senda fire slag straffarar over dei, seier Herren: Sverdet til å drepa, hundane til å slita i filler, fuglane under himmelen og dyra på jorda til å eta og øydeleggja.

Jeg vil sende fire slags straffer over dem, sier Herren: Sverdet til å drepe, hundene til å slepe bort, himmelens fugler og jordens dyr til å fortære og ødelegge.

Eg vil gjera dei til ei skrekk for alle rika på jorda, på grunn av Manasse, son til Hiskia, Juda-kongen, for det han gjorde i Jerusalem.

Jeg vil gjøre dem til en skrekk for alle jordens riker, på grunn av Manasse, Hiskias sønn, Judas konge, for det han gjorde i Jerusalem.

For kven vil ha medkjensle med deg, Jerusalem? Kven vil sørgja over deg? Og kven vil stansa for å spørja korleis det går med deg?

For hvem vil vise medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil komme innom for å spørre om det går deg godt?

Du har forlate meg, seier Herren, du har vendt deg bort. Difor rekte eg ut handa mi mot deg og øydela deg. Eg er trøytt av å visa medkjensle.

Du har forlatt meg, sier Herren, du går stadig bakover. Så jeg rakte ut min hånd mot deg og ødela deg. Jeg er trett av å angre.

Eg kasta dei med kasteskovl ved portane i landet. Eg gjorde dei barnlause, eg øydela folket mitt. Dei vende ikkje om frå vegane sine.

Jeg kastet dem for vinden med kasteskovl ved landets porter. Jeg gjorde dem barnløse, jeg ødela mitt folk, for de vendte ikke om fra sine veier.

Enkjene deira vart fleire for meg enn sanden i havet. Over mora til den unge mannen sende eg ein øydeleggjar midt på dagen. Brått let eg angst og redsle falla over byen.

Deres enker ble flere for meg enn havets sand. Jeg brakte over dem, over moren til den unge, en ødelegger midt på dagen. Plutselig lot jeg angst og redsel falle over byen.

Ho som fødde sju born, visna bort. Ho pusta ut ånda si. Hennar sol gjekk ned medan det enno var dag. Ho vart til skam og vanære. Dei som er att av dei, gjev eg til sverdet framfor fiendane deira, seier Herren.

Hun som fødte syv barn, visnet bort. Hun utåndet. Hennes sol gikk ned mens det ennå var dag. Hun ble til skamme og vanære. De som er igjen av dem, vil jeg overgi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.

Ve meg, mor mi, at du fødde meg, ein mann i strid og konflikt med heile landet! Eg har ikkje lånt ut, og ingen har lånt meg noko, likevel forbannar alle meg.

Ve meg, min mor, at du fødte meg, en mann i strid og konflikt med hele landet! Jeg har ikke lånt ut, og ingen har lånt til meg, likevel forbanner alle meg.

Herren sa: Sanneleg, eg har sett deg fri til det gode. Sanneleg, eg har late fienden koma til deg med bøn i ulukketid og i trengselstid.

Herren sa: Har jeg ikke satt deg fri til det gode? Har jeg ikke latt fienden bønnfalle deg i ulykkens tid og nødens tid?

Kan ein knusa jern – jern frå nord og bronse?

Kan jern knekke jern fra nord og bronse?

Rikdommen din og skattane dine gjev eg til plyndring utan betaling, på grunn av alle syndene dine i heile landet ditt.

Din rikdom og dine skatter gir jeg til plyndring uten betaling, på grunn av alle dine synder, i hele ditt land.

Eg vil la fiendane dine fara gjennom eit land du ikkje kjenner, for ein eld er tend i min vreide, han skal brenna mot dykk.

Jeg vil la dine fiender føre deg gjennom et land du ikke kjenner, for en ild er tent i min vrede, den skal brenne mot dere.

Du veit, Herre! Hugs meg og ta deg av meg! Hemn meg på forfølgjarane mine! Ta meg ikkje bort i din langmod! Vit at eg ber vanære for di skuld!

Du vet det, Herre. Husk meg og ta deg av meg! Ta hevn for meg over mine forfølgere! Ta meg ikke bort i din langmodighet. Vit at jeg bærer vanære for din skyld.

Orda dine vart funne, og eg åt dei. Ordet ditt vart mi glede og hjartans fryd, for ditt namn er nemnt over meg, Herre, allhærs Gud.

Dine ord ble funnet, og jeg åt dem. Ditt ord ble til fryd og glede for mitt hjerte, for ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud.

Eg sat ikkje i den glade flokken og fryda meg. På grunn av di hand sat eg einsam, for du fylte meg med harme.

Jeg satt ikke i de lystiges forsamling og frydet meg. På grunn av din hånd satt jeg alene, for du fylte meg med harme.

Kvifor er smerta mi utan ende og såret mitt ulækjeleg? Det nektar å gro. Vil du verkeleg vera som ein svikfull bekk for meg, som vatn ein ikkje kan lita på?

Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulegelig? Det nekter å bli helbredet. Vil du virkelig være som en upålitelig bekk for meg, som vann man ikke kan stole på?

Difor, så seier Herren: Om du vender om, vil eg la deg venda attende, og du skal stå framfor meg. Om du skil det verdfulle frå det verdlause, skal du vera som min munn. Dei skal venda seg til deg, men du skal ikkje venda deg til dei.

Derfor sier Herren: Hvis du vender om, vil jeg ta deg tilbake, og du skal stå foran meg. Hvis du skiller det verdifulle fra det verdiløse, skal du være som min munn. De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem.

Eg vil gjera deg til ein fast bronsemur for dette folket. Dei skal strida mot deg, men ikkje vinna over deg, for eg er med deg for å frelsa og berga deg, seier Herren.

Jeg vil gjøre deg til en fast bronsemur for dette folket. De skal kjempe mot deg, men de skal ikke overvinne deg, for jeg er med deg for å frelse deg og befri deg, sier Herren.

Eg vil berga deg frå dei vonde si hand og løysa deg ut frå dei valdsame si makt.

Jeg vil redde deg fra de ondes hånd og løse deg fra voldsmenns grep.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 15

Hovedtema: Guds ugjenkallelige dom over Juda og Jeremias kamp mellom lidelse og kall.

Innhold: Gud erklærer at selv forbønn fra Moses og Samuel ikke kan avverge dommen over folket. Fire skjebner venter: død, sverd, hungersnød og fangenskap – alt på grunn av kong Manasses synder. Jeremia klager over sin ensomhet og lidelse som profet, men bekjenner også at Guds ord ble hans glede. Gud svarer med å bekrefte Jeremias kall og lover beskyttelse hvis han forblir tro.

Nøkkelord/bilder:

Moses og Samuel (v.1): Selv de største forbederne i Israels historie kunne ikke endre Guds beslutning om dom.
Fire ødeleggelser (v.2-3): Død, sverd, hungersnød og fangenskap representerer fullstendig dom.
Guds ord som føde (v.16): Jeremia «spiste» Guds ord, og det ble til fryd – et bilde på å ta imot og leve av Guds budskap.
Kobbermur (v.20): Gud lover å gjøre Jeremia til en uinntagelig festning mot motstanderne.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Jeremia 15

Personer

Moses og Samuel (v. 1) nevnes som de fremste forbederne i Israels historie. Moses gikk i forbønn for folket etter gullkalv-episoden (2 Mos 32:11-14) og ved flere andre anledninger, mens Samuel ba for Israel gjennom hele sin tjeneste (1 Sam 7:5-9; 12:19-23). At selv disse to mektige forbederne ikke ville kunne avverge dommen, understreker alvoret i Judas situasjon. Dette var et radikalt budskap for et folk som stolte på forbønnens kraft.

Kong Manasse (v. 4) regjerte over Juda i 55 år (ca. 697-643 f.Kr.) og beskrives i 2 Kongebok 21 som den verste av Judas konger. Han gjeninnførte avgudsdyrkelse, bygde altere for Ba'al, praktiserte barneofring i Hinnom-dalen og fylte Jerusalem med uskyldig blod. Selv om Josjia senere gjennomførte reformer, var Manasses synder så alvorlige at de ifølge bibelsk tradisjon gjorde dommen over Juda uunngåelig (2 Kong 24:3-4).

Hendelser og skikker

De fire straffene (v. 2-3) – død, sverd, hungersnød og fangenskap – utgjør en formelaktig oppregning av krigens konsekvenser som var velkjent i det gamle Midtøsten. Den videre beskrivelsen med sverd, hunder, fugler og villdyr refererer til den ultimate vanæren: å forbli ubegravd. For israelittene var ordentlig begravelse essensielt, og å bli spist av dyr var den verste skjebne man kunne tenke seg (jf. 5 Mos 28:26).

«Solen går ned mens det ennå er dag» (v. 9) er et poetisk bilde på at en mor som har født syv barn (symbolet på fullkommenhet og velsignelse) likevel opplever å miste dem alle. Dette snur fullstendig den kulturelle forventningen om at mange barn garanterte trygghet i alderdommen.

Nøkkelbegreper

*Å kaste med kasteskovl (מִזְרֶה, mizreh, v. 7)* – Kasteskovlen var et redskap brukt til å skille korn fra agner ved å kaste blandingen opp i luften så vinden kunne blåse bort agnene. Bildet av å bli «kastet» ved «landets porter» beskriver eksil og spredning – folket skal bli spredt som agner i vinden.

«Jern fra nord og bronse» (v. 12) er et vanskelig vers. Det kan referere til Babylons uovervinnelige militære styrke, eller det kan være et retorisk spørsmål om Judas rike kan knuse den nordlige fiendens jernharde makt. «Fra nord» var den tradisjonelle invasjonsruten til Palestina, og jern og bronse symboliserte uovervinnelig militærmakt.

«Å spise ordene» (v. 16) uttrykker fullstendig internalisering av Guds budskap. Dette bildet gjenfinnes også hos Esekiel (3:1-3). For Jeremia var Guds ord både en kilde til dyp glede og en byrde som førte til lidelse og isolasjon.

Personer5

Hiskia1 Judas (Judas, Jakobs sønn, stamfar til Juda stamme (patriark))1 Manasse (Josefs sønn)1 Moses1 Samuel1

Alle personer →

Viktige ord10

Jeremia — En profet i Det gamle testamente som mottok Guds budskap og formidlet det til Israels folk.
Herren — Et annet navn for Gud, den allmektige skaperen.
Dom — Guds rettferdige straff eller konsekvenser for menneskers handlinger, spesielt for deres ulydighet mot ham.
Anger — Følelsen av å angre på tidligere handlinger, ofte knyttet til erkjennelsen av synd og ønsket om å endre seg.
Fiender — Personer, nasjoner eller krefter som står imot Guds folk og hans vilje.
Landflyktighet — Tilstanden å være tvunget bort fra sitt hjemland, ofte som en konsekvens av krig eller Guds dom.
Babylon — En gammel by og rike i Mesopotamia som erobret Jerusalem og førte jødene i landflyktighet.
Nåde — Guds ufortjente gunst og barmhjertighet overfor mennesker, til tross for deres synd og ulydighet.
+ 2 til