JeremiaKapittel 15

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Herren sa til meg: Selv om Moses og Samuel sto foran meg, ville ikke mitt hjerte vende seg til dette folket. Send dem bort fra mitt ansikt, la dem gå!

Og når de spør deg: 'Hvor skal vi gå?' skal du si til dem: Så sier Herren: De som er bestemt til døden, til døden. De som er bestemt til sverdet, til sverdet. De som er bestemt til hungeren, til hungeren. De som er bestemt til fangenskap, til fangenskap.

Jeg vil sende fire slags straffer over dem, sier Herren: Sverdet til å drepe, hundene til å slepe bort, himmelens fugler og jordens dyr til å fortære og ødelegge.

Jeg vil gjøre dem til en skrekk for alle jordens riker, på grunn av Manasse, Hiskias sønn, Judas konge, for det han gjorde i Jerusalem.

For hvem vil vise medlidenhet med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil komme innom for å spørre om det går deg godt?

Du har forlatt meg, sier Herren, du går stadig bakover. Så jeg rakte ut min hånd mot deg og ødela deg. Jeg er trett av å angre.

Jeg kastet dem for vinden med kasteskovl ved landets porter. Jeg gjorde dem barnløse, jeg ødela mitt folk, for de vendte ikke om fra sine veier.

Deres enker ble flere for meg enn havets sand. Jeg brakte over dem, over moren til den unge, en ødelegger midt på dagen. Plutselig lot jeg angst og redsel falle over byen.

עָֽצְמוּ־לִ֤י אַלְמְנֹתָו֙ מֵח֣וֹל יַמִּ֔ים הֵבֵ֨אתִי לָהֶ֥ם עַל־אֵ֛ם בָּח֖וּר שֹׁדֵ֣ד בַּֽצָּהֳרָ֑יִם הִפַּ֤לְתִּי עָלֶ֙יהָ֙ פִּתְאֹ֔ם עִ֖יר וּבֶהָלֽוֹת׃ ‬

Ord for ord

Hun som fødte syv barn, visnet bort. Hun utåndet. Hennes sol gikk ned mens det ennå var dag. Hun ble til skamme og vanære. De som er igjen av dem, vil jeg overgi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.

Ve meg, min mor, at du fødte meg, en mann i strid og konflikt med hele landet! Jeg har ikke lånt ut, og ingen har lånt til meg, likevel forbanner alle meg.

Herren sa: Har jeg ikke satt deg fri til det gode? Har jeg ikke latt fienden bønnfalle deg i ulykkens tid og nødens tid?

Kan jern knekke jern fra nord og bronse?

Din rikdom og dine skatter gir jeg til plyndring uten betaling, på grunn av alle dine synder, i hele ditt land.

Jeg vil la dine fiender føre deg gjennom et land du ikke kjenner, for en ild er tent i min vrede, den skal brenne mot dere.

Du vet det, Herre. Husk meg og ta deg av meg! Ta hevn for meg over mine forfølgere! Ta meg ikke bort i din langmodighet. Vit at jeg bærer vanære for din skyld.

Dine ord ble funnet, og jeg åt dem. Ditt ord ble til fryd og glede for mitt hjerte, for ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud.

Jeg satt ikke i de lystiges forsamling og frydet meg. På grunn av din hånd satt jeg alene, for du fylte meg med harme.

Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulegelig? Det nekter å bli helbredet. Vil du virkelig være som en upålitelig bekk for meg, som vann man ikke kan stole på?

Derfor sier Herren: Hvis du vender om, vil jeg ta deg tilbake, og du skal stå foran meg. Hvis du skiller det verdifulle fra det verdiløse, skal du være som min munn. De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem.

Jeg vil gjøre deg til en fast bronsemur for dette folket. De skal kjempe mot deg, men de skal ikke overvinne deg, for jeg er med deg for å frelse deg og befri deg, sier Herren.

Jeg vil redde deg fra de ondes hånd og løse deg fra voldsmenns grep.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 15

Hovedtema: Guds ugjenkallelige dom over Juda og Jeremias kamp mellom lidelse og kall.

Innhold: Gud erklærer at selv forbønn fra Moses og Samuel ikke kan avverge dommen over folket. Fire skjebner venter: død, sverd, hungersnød og fangenskap – alt på grunn av kong Manasses synder. Jeremia klager over sin ensomhet og lidelse som profet, men bekjenner også at Guds ord ble hans glede. Gud svarer med å bekrefte Jeremias kall og lover beskyttelse hvis han forblir tro.

Nøkkelord/bilder:

Moses og Samuel (v.1): Selv de største forbederne i Israels historie kunne ikke endre Guds beslutning om dom.
Fire ødeleggelser (v.2-3): Død, sverd, hungersnød og fangenskap representerer fullstendig dom.
Guds ord som føde (v.16): Jeremia «spiste» Guds ord, og det ble til fryd – et bilde på å ta imot og leve av Guds budskap.
Kobbermur (v.20): Gud lover å gjøre Jeremia til en uinntagelig festning mot motstanderne.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Jeremia 15

Personer

Moses og Samuel (v. 1) nevnes som de fremste forbederne i Israels historie. Moses gikk i forbønn for folket etter gullkalv-episoden (2 Mos 32:11-14) og ved flere andre anledninger, mens Samuel ba for Israel gjennom hele sin tjeneste (1 Sam 7:5-9; 12:19-23). At selv disse to mektige forbederne ikke ville kunne avverge dommen, understreker alvoret i Judas situasjon. Dette var et radikalt budskap for et folk som stolte på forbønnens kraft.

Kong Manasse (v. 4) regjerte over Juda i 55 år (ca. 697-643 f.Kr.) og beskrives i 2 Kongebok 21 som den verste av Judas konger. Han gjeninnførte avgudsdyrkelse, bygde altere for Ba'al, praktiserte barneofring i Hinnom-dalen og fylte Jerusalem med uskyldig blod. Selv om Josjia senere gjennomførte reformer, var Manasses synder så alvorlige at de ifølge bibelsk tradisjon gjorde dommen over Juda uunngåelig (2 Kong 24:3-4).

Hendelser og skikker

De fire straffene (v. 2-3) – død, sverd, hungersnød og fangenskap – utgjør en formelaktig oppregning av krigens konsekvenser som var velkjent i det gamle Midtøsten. Den videre beskrivelsen med sverd, hunder, fugler og villdyr refererer til den ultimate vanæren: å forbli ubegravd. For israelittene var ordentlig begravelse essensielt, og å bli spist av dyr var den verste skjebne man kunne tenke seg (jf. 5 Mos 28:26).

«Solen går ned mens det ennå er dag» (v. 9) er et poetisk bilde på at en mor som har født syv barn (symbolet på fullkommenhet og velsignelse) likevel opplever å miste dem alle. Dette snur fullstendig den kulturelle forventningen om at mange barn garanterte trygghet i alderdommen.

Nøkkelbegreper

*Å kaste med kasteskovl (מִזְרֶה, mizreh, v. 7)* – Kasteskovlen var et redskap brukt til å skille korn fra agner ved å kaste blandingen opp i luften så vinden kunne blåse bort agnene. Bildet av å bli «kastet» ved «landets porter» beskriver eksil og spredning – folket skal bli spredt som agner i vinden.

«Jern fra nord og bronse» (v. 12) er et vanskelig vers. Det kan referere til Babylons uovervinnelige militære styrke, eller det kan være et retorisk spørsmål om Judas rike kan knuse den nordlige fiendens jernharde makt. «Fra nord» var den tradisjonelle invasjonsruten til Palestina, og jern og bronse symboliserte uovervinnelig militærmakt.

«Å spise ordene» (v. 16) uttrykker fullstendig internalisering av Guds budskap. Dette bildet gjenfinnes også hos Esekiel (3:1-3). For Jeremia var Guds ord både en kilde til dyp glede og en byrde som førte til lidelse og isolasjon.

Personer5

Hiskia1 Judas (Judas, Jakobs sønn, stamfar til Juda stamme (patriark))1 Manasse (Josefs sønn)1 Moses1 Samuel1

Alle personer →

Viktige ord10

Jeremia — En profet i Det gamle testamente som mottok Guds budskap og formidlet det til Israels folk.
Herren — Et annet navn for Gud, den allmektige skaperen.
Dom — Guds rettferdige straff eller konsekvenser for menneskers handlinger, spesielt for deres ulydighet mot ham.
Anger — Følelsen av å angre på tidligere handlinger, ofte knyttet til erkjennelsen av synd og ønsket om å endre seg.
Fiender — Personer, nasjoner eller krefter som står imot Guds folk og hans vilje.
Landflyktighet — Tilstanden å være tvunget bort fra sitt hjemland, ofte som en konsekvens av krig eller Guds dom.
Babylon — En gammel by og rike i Mesopotamia som erobret Jerusalem og førte jødene i landflyktighet.
Nåde — Guds ufortjente gunst og barmhjertighet overfor mennesker, til tross for deres synd og ulydighet.
+ 2 til