FLOGVIT
.bible

JeremiaKapittel 48

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Om Moab. Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt! Kirjatajim er gjort til skamme og inntatt. Festningen er gjort til skamme og slått ned.
Moabs ære er ikke mer. I Hesjbon la de onde planer mot det: «Kom, la oss utslette det som folk!» Også du, Madmen, skal ties. Sverdet følger etter deg.
Hør ropet fra Horonajim: herjing og stort sammenbrudd!
Moab er knust. Dets små roper høyt i nød.
For oppover Luhit-bakken stiger de gråtende. På veien ned til Horonajim høres skrik over ødeleggelsen.
Fly! Redd livet! Bli som en einer i ørkenen!
Fordi du stolte på dine gjerninger og dine skatter, skal også du bli tatt. Kemosj skal føres i fangenskap, sammen med hans prester og stormenn.
Ødeleggeren kommer over hver by, ingen by skal slippe unna. Dalen går til grunne og sletten blir ødelagt, slik Herren har sagt.
Gi Moab vinger, for det må fly av sted! Byene skal bli til ødemark, uten noen som bor der.
Forbannet er den som gjør Herrens verk med slurv! Forbannet er den som holder sitt sverd tilbake fra blod!
Moab har levd trygt fra sin ungdom av, har fått hvile på sin bunnfall. Det er ikke blitt helt over fra kar til kar, og har ikke gått i eksil. Derfor har det beholdt sin smak, og duften er uforandret.
Se, derfor kommer dager, sier Herren, da jeg sender folk som velter det over. De skal velte det og tømme dets kar og knuse dets krukker.
Da skal Moab bli til skamme ved Kemosj, slik Israels hus ble til skamme ved Betel, som de satte sin lit til.
Hvordan kan dere si: «Vi er helter, tapre menn klare til krig»?
Moab er herjet, dets byer går opp i røyk, og de beste av dets unge menn går ned til slakt, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn.
Moabs undergang er nær, dets ulykke kommer i stor hast.
Sørg over det, alle dere som bor omkring, alle som kjenner dets navn! Si: «Hvor er det knekket, det mektige scepter, den herlige stav!»
Stig ned fra din herlighet og sitt i tørsten, du som bor i Dibons datter! For Moabs ødelegger drar opp mot deg og river ned dine festninger.
Still deg ved veien og hold utkikk, du som bor i Aroer! Spør dem som flykter og slipper unna, si: «Hva har hendt?»
Moab er gjort til skamme, for det er knust. Jamre og skrik! Forkynn ved Arnon at Moab er ødelagt!
Dommen har kommet over slettelandet, over Holon, Jahsa og Mefaat,
over Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,
over Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,
over Kerijot og Bosra, over alle byene i Moabs land, de fjerne og de nære.
Moabs horn er hugget av, og dets arm er brukket, sier Herren.
Gjør det drukket, for det har opphøyet seg mot Herren! Moab skal velte seg i sitt eget spy og selv bli til latter.
Var ikke Israel til latter for deg? Ble det grepet blant tyver, siden du ristet på hodet hver gang du talte om det?
Forlat byene og bo i klippen, dere som bor i Moab! Bli som duen som bygger rede ved kanten av en kløft.
Vi har hørt om Moabs hovmod, det er overmåte stolt – dets stolthet og overmot, dets hovmodighet og hjertes opphøyelse.
Jeg kjenner dets overmot, sier Herren, men det er uten grunn. Dets skryt fører ikke til noe.
Derfor jamrer jeg over Moab, over hele Moab roper jeg. Over mennene i Kir-Heres sukker jeg.
Med Jasers gråt gråter jeg over deg, Sibmas vintre! Dine ranker nådde over havet, de strakte seg til Jasers hav. Over din frukt og din vinhøst har ødeleggeren falt.
Glede og jubel er borte fra fruktmarkene og fra Moabs land. Vinen fra pressene har jeg stanset. Ingen tråkker druer med gledesrop. Det er rop, men ikke gledesrop.
Fra Hesjbons skrik til Elale – til Jahas løfter de stemmen – fra Soar til Horonajim og Eglat-Sjelisija. For også Nimrims vann skal bli til ødemark.
Jeg gjør ende på dem i Moab, sier Herren, som ofrer på høydene og brenner røkelse for sine guder.
Derfor klager mitt hjerte som fløyter over Moab, mitt hjerte klager som fløyter over mennene i Kir-Heres. For det de har spart, er gått tapt.
For hvert hode er skallet og hvert skjegg avskåret. På alle hender er det rispmerk, og om lendene er det sekkestrie.
På alle Moabs tak og på alle dets torg er det bare klage, for jeg har knust Moab som et kar ingen vil ha, sier Herren.
Hvor det er knust! Jamre! Hvor Moab vender ryggen til i skam! Moab er blitt til latter og til skrekk for alle naboene.
For så sier Herren: Se, som en ørn svever han ned og brer ut vingene over Moab.
Byene er inntatt, festningene er erobret. Den dagen skal Moabs krigeres hjerte bli som hjertet til en kvinne i fødselsnød.
Moab skal utslettes som folk, for det har opphøyet seg mot Herren.
Redsel og grav og snare venter deg, du som bor i Moab, sier Herren.
Den som flykter fra redselen, faller i graven. Den som kommer opp av graven, fanges i snaren. For jeg bringer over Moab dets straffens år, sier Herren.
I Hesjbons skygge står flyktningene uten kraft. For ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons midte. Den fortærer Moabs tinning og issen på opprørernes sønner.
Ve deg, Moab! Kemosj' folk går til grunne. For dine sønner føres bort i fangenskap, dine døtre i eksil.
Men i de siste dager skal jeg vende Moabs skjebne, sier Herren. Så langt går dommen over Moab.
←→