JobKapittel 16

Då svara Job og sa:
וַיַּ֥עַן אִיּ֗וֹב וַיֹּאמַֽר׃ ‬
Eg har høyrt mykje slikt før. De er alle saman plagsame trøystarar.
שָׁמַ֣עְתִּי כְאֵ֣לֶּה רַבּ֑וֹת מְנַחֲמֵ֖י עָמָ֣ל כֻּלְּכֶֽם׃ ‬
Er det ikkje ende på desse tome orda? Kva er det som driv deg til å svara slik?
הֲקֵ֥ץ לְדִבְרֵי־ר֑וּחַ א֥וֹ מַה־יַּ֝מְרִֽיצְךָ֗ כִּ֣י תַעֲנֶֽה׃ ‬
Eg kunne òg tala som de, om de var i min stad. Eg kunne setja saman ord mot dykk og rista på hovudet åt dykk.
גַּ֤ם ׀ אָנֹכִי֮ כָּכֶ֢ם אֲדַ֫בֵּ֥רָה ל֤וּ־יֵ֪שׁ נַפְשְׁכֶ֡ם תַּ֤חַת נַפְשִׁ֗י אַחְבִּ֣ירָה עֲלֵיכֶ֣ם בְּמִלִּ֑ים וְאָנִ֥יעָה עֲ֝לֵיכֶ֗ם בְּמ֣וֹ רֹאשִֽׁי׃ ‬
Eg kunne styrka dykk med munnen min, og rørsla av leppene mine kunne gje dykk lette.
אֲאַמִּצְכֶ֥ם בְּמוֹ־פִ֑י וְנִ֖יד שְׂפָתַ֣י יַחְשֹֽׂךְ׃ ‬
Men om eg talar, blir ikkje smerta mi lindra, og om eg teier, kva hjelper det meg?
אִֽם־אֲ֭דַבְּרָה לֹא־יֵחָשֵׂ֣ךְ כְּאֵבִ֑י וְ֝אַחְדְּלָ֗ה מַה־מִנִּ֥י יַהֲלֹֽךְ׃ ‬
No har han gjort meg utmatta. Du har lagt øyde heile huslyden min.
אַךְ־עַתָּ֥ה הֶלְאָ֑נִי הֲ֝שִׁמּ֗וֹתָ כָּל־עֲדָתִֽי׃ ‬
Du har skrukka meg saman, og det har vorte eit vitnemål. Mi avmagring reiser seg mot meg og vitnar mot meg rett i andletet.
וַֽ֭תִּקְמְטֵנִי לְעֵ֣ד הָיָ֑ה וַיָּ֥קָם בִּ֥י כַ֝חֲשִׁ֗י בְּפָנַ֥י יַעֲנֶֽה׃ ‬
I sin vreide riv han meg sund og jagar meg. Han skjer tenner mot meg. Min motstandar kvesser auga sine mot meg.
אַפּ֤וֹ טָרַ֨ף ׀ וַֽיִּשְׂטְמֵ֗נִי חָרַ֣ק עָלַ֣י בְּשִׁנָּ֑יו צָרִ֓י ׀ יִלְט֖וֹשׁ עֵינָ֣יו לִֽי׃ ‬
Dei sperrar opp munnen mot meg, dei slår meg hånleg på kinnet. Saman samlar dei seg mot meg.
פָּעֲר֬וּ עָלַ֨י ׀ בְּפִיהֶ֗ם בְּ֭חֶרְפָּה הִכּ֣וּ לְחָיָ֑י יַ֝֗חַד עָלַ֥י יִתְמַלָּאֽוּן׃ ‬
Gud har gjeve meg over til urettferdige og kasta meg i hendene på dei gudlause.
יַסְגִּירֵ֣נִי אֵ֭ל אֶ֣ל עֲוִ֑יל וְעַל־יְדֵ֖י רְשָׁעִ֣ים יִרְטֵֽנִי׃ ‬
Eg levde i fred, men han knuste meg. Han greip meg i nakken og slo meg i bitar. Han sette meg opp som skotmål for seg.
שָׁ֘לֵ֤ו הָיִ֨יתִי ׀ וַֽיְפַרְפְּרֵ֗נִי וְאָחַ֣ז בְּ֭עָרְפִּי וַֽיְפַצְפְּצֵ֑נִי וַיְקִימֵ֥נִי ל֝֗וֹ לְמַטָּרָֽה׃ ‬
Bogeskyttarane hans omringar meg. Han kløyver nyrene mine utan nåde, han auser gallen min ut på jorda.
יָ֘סֹ֤בּוּ עָלַ֨י ׀ רַבָּ֗יו יְפַלַּ֣ח כִּ֭לְיוֹתַי וְלֹ֣א יַחְמ֑וֹל יִשְׁפֹּ֥ךְ לָ֝אָ֗רֶץ מְרֵרָֽתִי׃ ‬
Han slår brot på brot i meg, han stormar mot meg som ein krigar.
יִפְרְצֵ֣נִי פֶ֭רֶץ עַל־פְּנֵי־פָ֑רֶץ יָרֻ֖ץ עָלַ֣י כְּגִבּֽוֹר׃ ‬
Eg har sydd sekkestrie over huda mi og pressa hornet mitt ned i støvet.
שַׂ֣ק תָּ֭פַרְתִּי עֲלֵ֣י גִלְדִּ֑י וְעֹלַ֖לְתִּי בֶעָפָ֣ר קַרְנִֽי׃ ‬
Andletet mitt er hovne og raudt av gråt, og dødens skugge ligg over augneloka mine.
פָּנַ֣י *חמרמרה **חֳ֭מַרְמְרוּ מִנִּי־בֶ֑כִי וְעַ֖ל עַפְעַפַּ֣י צַלְמָֽוֶת׃ ‬
Likevel er det ingen vald i hendene mine, og bøna mi er rein.
עַ֭ל לֹא־חָמָ֣ס בְּכַפָּ֑י וּֽתְפִלָּתִ֥י זַכָּֽה׃ ‬
Å jord, dekk ikkje blodet mitt! Lat det ikkje vera nokon kvilestad for ropet mitt!
אֶ֭רֶץ אַל־תְּכַסִּ֣י דָמִ֑י וְֽאַל־יְהִ֥י מָ֝ק֗וֹם לְזַעֲקָתִֽי׃ ‬
Sjå, endå no er vitnet mitt i himmelen, han som talar mi sak, er i det høge.
גַּם־עַ֭תָּה הִנֵּה־בַשָּׁמַ֣יִם עֵדִ֑י וְ֝שָׂהֲדִ֗י בַּמְּרוֹמִֽים׃ ‬
Venene mine spottar meg, men auget mitt gret til Gud.
מְלִיצַ֥י רֵעָ֑י אֶל־אֱ֝ל֗וֹהַ דָּלְפָ֥ה עֵינִֽי׃ ‬
Måtte han føra saka mellom ein mann og Gud, slik ein gjer mellom eit menneske og nesten hans!
וְיוֹכַ֣ח לְגֶ֣בֶר עִם־אֱל֑וֹהַּ וּֽבֶן־אָדָ֥ם לְרֵעֵֽהוּ׃ ‬
For berre nokre få år er att, og eg skal gå den vegen eg ikkje kjem attende frå.
כִּֽי־שְׁנ֣וֹת מִסְפָּ֣ר יֶאֱתָ֑יוּ וְאֹ֖רַח לֹא־אָשׁ֣וּב אֶהֱלֹֽךְ׃ ‬