JobKapittel 19

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Da svarte Job og sa:

Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?

Allerede ti ganger har dere ydmyket meg, uten skam behandler dere meg hardt.

Selv om jeg virkelig har feilet, så er det min egen sak.

Hvis dere virkelig vil opphøye dere over meg og bruke min skam som bevis mot meg,

da vit at det er Gud som har gjort meg urett, og han har omringet meg med sitt garn.

Se, jeg roper om vold, men får ikke svar. Jeg skriker om hjelp, men det er ingen rettferdighet.

Han har sperret min vei så jeg ikke kan komme forbi, og over mine stier har han lagt mørke.

Min ære har han tatt fra meg, og kronen har han fjernet fra mitt hode.

Han river meg ned på alle kanter, og jeg går til grunne. Mitt håp har han rykket opp som et tre.

Hans vrede brenner mot meg, og han regner meg som en av sine fiender.

Hans hærer kommer samlet, de bygger vei mot meg og slår leir rundt mitt telt.

Mine brødre har han fjernet fra meg, og mine venner har blitt fremmede for meg.

Mine slektninger har forlatt meg, og mine nærmeste har glemt meg.

De som bor i mitt hus og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed. Jeg er blitt en utlending i deres øyne.

Jeg kaller på min tjener, men han svarer ikke, selv om jeg trygler ham med min egen munn.

Min pust er motbydelig for min hustru, og jeg vekker avsky hos mine egne barn.

Selv små barn forakter meg. Når jeg reiser meg, snakker de mot meg.

Alle mine fortrolige venner avskyr meg, og de jeg elsket har vendt seg mot meg.

Mine knokler kleber seg til min hud og mitt kjøtt, og jeg har sluppet unna med skinnet på tennene.

Ha medlidenhet med meg, ha medlidenhet med meg, dere mine venner! For Guds hånd har rammet meg.

Hvorfor forfølger dere meg som Gud gjør? Hvorfor blir dere aldri mette av mitt kjøtt?

Om bare mine ord ble skrevet ned! Om de bare ble skrevet i en bok!

Med jerngriffelen og bly, hugget inn i klippen for alltid!

Men jeg vet at min gjenløser lever, og til sist skal han stå frem på jorden.

Og etter at min hud er blitt ødelagt, skal jeg fra mitt kjøtt se Gud.

Ham skal jeg selv få se, mine egne øyne skal se ham, og ingen fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel.

Hvis dere sier: 'Hvordan skal vi forfølge ham?' og 'Roten til saken finnes i ham selv,'

da frykt for sverdet! For vreden bringer sverdets straff, så dere kan vite at det finnes en dom.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 19

Hovedtema: Job forsvarer seg mot vennenes anklager og uttrykker sitt håp om en gjenløser til tross for dyp lidelse og isolasjon.

Innhold: Job anklager vennene for å ydmyke ham og knuse ham med ord (v. 2-3). Han beskriver hvordan Gud har omringet ham som en fiende og fratatt ham alt – ære, håp og relasjoner (v. 6-19). Midt i fortvilelsen uttrykker Job sin berømte trosbekjennelse: «Jeg vet at min gjenløser lever» og at han skal se Gud (v. 25-27). Han avslutter med en advarsel til vennene om Guds dom (v. 28-29).

Nøkkelord/bilder:

Gjenløser (גֹּאֵל): Job bekjenner tro på en levende gjenløser som skal stå fram og forsvare hans sak.
Guds beleiring (v. 12): Gud fremstilles som en krigsførende fiende som omringer Job med sine tropper.
Hud og bein (v. 20): Et bilde på Jobs ekstreme fysiske lidelse – han har bare så vidt unnsluppet døden.
Skrevet i stein (v. 23-24): Job ønsker at hans ord må risses inn i klippen for alltid som vitnesbyrd.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Job 19

Nøkkelbegreper

Goel – løseren (vers 25)

Det hebraiske ordet גֹּאֵל (go'el) i vers 25 er et sentralt juridisk begrep i israelsk kultur. En go'el var en nær slektning med plikt til å løse ut en annen fra gjeld, slaveri eller tap av eiendom (3 Mos 25:25-49), og i tilfeller av drap hadde go'el retten til å hevne den døde (4 Mos 35:19). Ordet brukes også om Gud som Israels forløser fra Egypt (2 Mos 6:6; Jes 41:14). At Job erklærer «min goel lever» midt i sin dypeste fortvilelse, er en bemerkelsesverdig trosbekjennelse.

Permanent inskripsjon (vers 23-24)

Jobs ønske om at hans ord må skrives med «jerngriff og bly» og hugges i klippen reflekterer samtidige praksiser for permanent dokumentasjon. I oldtidens Midtøsten ble viktige tekster risset inn i klipper eller steintavler for å sikre varig bevaring. Eksempler som Bisitun-inskripsjonen i Persia og egyptiske monumenter illustrerer denne tradisjonen. Bly kunne brukes til å fylle de innhugde bokstavene, noe som gjorde dem mer lesbare og varige.

Hendelser og skikker

Sosial isolasjon og ære/skam (vers 13-19)

Jobs detaljerte beskrivelse av hvordan han er forlatt av brødre, bekjente, slektninger, gjester, tjenestekvinner, sin egen tjener, hustru og selv små barn, gjenspeiler den totale sosiale død som kunne ramme en mann i patriarkalsk kultur. I ære-skam-samfunn var ens sosiale nettverk avgjørende for identitet og overlevelse. At selv tjenere nå behandler sin herre som en fremmed, representerer en fullstendig omveltning av den sosiale orden.

«Mine livmorsbarn» (vers 17)

Uttrykket לִבְנֵי בִטְנִי (livnei vitni – «mine livmorsbarn») i vers 17 er omdiskutert. Uttrykket refererer grammatisk til Jobs egne barn, selv om disse ifølge kapittel 1 allerede er døde. Noen tolker det som en poetisk referanse til hans søsken (som barn fra samme mors liv). Uansett tolkning understreker uttrykket at selv de nærmeste blodsbånd er brutt.

Personer1

Job1

Alle personer →

Viktige ord7

Elendighet — En tilstand av stor nød, lidelse eller ulykke som Jobs opplever på grunn av hans prøvelser.
Herren — Et annet navn for Gud, som viser til Skaperen og den øverste guddommelige autoriteten.
Gjenløser — En person eller kraft som frelser, befrier eller løser ut noen fra en vanskelig situasjon. For Job er dette en referanse til Gud som hans håp om rettferdighet og frelse.
Levende — I denne sammenhengen betyr det at Gud er aktiv, nærværende og engasjert i menneskenes liv og skjebne.
Hud — Her brukes det som en metafor for Jobs fysiske kropp, som har blitt ødelagt av sykdom og lidelse.
Øyne — Brukt her for å beskrive evnen til å se og erkjenne sannheten, både bokstavelig og symbolsk.
Støv — Et symbol på dødelighet og forgjengelighet, som representerer menneskets skrøpelige natur og endelige eksistens.