JobKapittel 17

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 17

Hovedtema: Job uttrykker dyp fortvilelse over sin situasjon og ser kun graven som sin fremtid.

Innhold: Job beskriver hvordan hans ånd er knust og livet ebber ut. Han ber Gud være hans garantist, siden ingen andre vil stå inne for ham, og anklager vennene for å mangle visdom og forståelse. Job ser nå dødsriket (Sheol) som sitt hjem og omtaler graven som sin far og makken som sin mor og søster. Han spør hvor hans håp er, og konkluderer med at det stiger ned til Sheol sammen med ham.

Nøkkelord/bilder:

Garantist (עָרְבֵנִי): Job ber Gud kausjonere for ham i et juridisk bilde, siden ingen mennesker vil ta hans side.
Sheol som hjem: Job beskriver dødsriket som sin bolig og graven som sin seng – døden er blitt hans eneste forventning.
Graven som familie: I et gripende bilde kaller Job graven sin far og makken sin mor og søster – døden er nå hans nærmeste.
Håpløshet (תִקְוָה): Job spør retorisk hvor hans håp er, og svarer at det synker ned i støvet sammen med ham.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Job 17

Hendelser og skikker

Kapittelet inneholder flere referanser til rettslige og økonomiske skikker i den gamle Nære Østen. I vers 3 ber Job Gud om å «stille sikkerhet» (עָרְבֵנִי, 'orveni) og nevner å «slå hånden» (לְיָדִי יִתָּקֵעַ, leyadi yittaqa'). Dette refererer til den antikke skikken med håndslag som bindende garanti ved juridiske avtaler og kausjon. En person som gikk god for en annen, slo hånden sin i den andres hånd som tegn på at han påtok seg ansvar for gjelden. Denne praksisen advares det mot flere steder i Ordspråkene (6:1; 11:15; 17:18).

I vers 6 sier Job at Gud har «stilt meg opp til et ordspråk for folkene» (לִמְשֹׁל עַמִּים, limshol 'ammim) og at han er blitt til «en som man spytter i ansiktet» (וְתֹפֶת לְפָנִים, vetofet lefanim). Spytting i ansiktet var en ekstrem form for offentlig vanære i antikke kulturer, som markerte den utstøtte som sosialt død (jf. 4 Mos 12:14; 5 Mos 25:9).

Nøkkelbegreper

Ordet שְׁאוֹל (she'ol) forekommer to ganger i dette kapittelet (vers 13, 16) og representerer det hebraiske konseptet om de dødes tilholdssted. I motsetning til senere utviklet teologi om himmel og helvete, beskriver she'ol i Jobs bok en mørk, stille eksistens under jorden der alle døde – rettferdige og urettferdige – befinner seg. Job personifiserer she'ol som sitt fremtidige «hjem» og «seng», noe som reflekterer den pessimistiske tonen i kapittelet.

I vers 14 tiltaler Job «fordervelsen» (שַׁחַת, shachat) som sin «far» og «ormen» (רִמָּה, rimmah) som sin «mor og søster». Denne bruken av slektskapsterminologi for graven og forråtnelsen er en kraftig poetisk fremstilling av hvor nær Job føler seg døden. Slike personifiseringer av dødsriket finnes også i mesopotamisk litteratur, der underverdenen beskrives som et «sted uten gjensyn».

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord7

Elendighet — En tilstand av stor nød, lidelse eller ulykke som Jobs opplever på grunn av hans prøvelser og tap.
Rettferdighet — Prinsippet om å handle i samsvar med moralske lover og etikk, noe Job hevder å ha fulgt gjennom hele sin prøvelse.
Håp — Forventningen om en bedre fremtid eller utfall, selv i møte med store prøvelser og motgang.
Venn — En person som står nær og gir støtte, men i Jobs tilfelle, noen som kritiserer og anklager ham for synder han ikke har begått.
Anklage — Beskyldninger eller kritikk rettet mot Job fra hans venner, som mener at hans lidelser er et resultat av synd.
Mørke — Et symbol på lidelse, fortvilelse og isolasjon som Job opplever i løpet av hans prøvelser.
Bønn — En kommunikasjon med Gud der man søker hjelp, veiledning eller trøst, noe Job gjør flere ganger i boken.