JobKapittel 17

Min ånd er knust, mine dager er slukket, graven venter på meg.
Sannelig, spottere omgir meg, og mitt øye holder seg våkent ved deres bitterhet.
Sett opp borgen for meg hos deg selv! Hvem ellers vil slå hånd med meg?
For du har lukket deres hjerte for forstand, derfor vil du ikke la dem seire.
Den som inviterer venner til å dele bytte, hans barns øyne skal tæres bort.
Han har gjort meg til et ordspråk blant folkene, og jeg er blitt en man spytter i ansiktet.
Mitt øye er svekket av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
De oppriktige forferdes over dette, og den uskyldige reiser seg mot den gudløse.
Den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får stadig mer styrke.
Men kom nå, alle sammen, kom tilbake! Jeg finner ingen vis blant dere.
Mine dager er forbi, mine planer er revet i stykker – mitt hjertes dypeste ønsker.
Natt gjør de til dag; lyset er nært, sier de, men mørket er like ved.
Om jeg håper, er dødsriket mitt hjem; i mørket har jeg redt mitt leie.
Til graven roper jeg: 'Du er min far!' Til makken: 'Min mor og min søster!'
Hvor er da mitt håp? Ja, mitt håp – hvem kan se det?
Ned til dødsrikets bommer synker det, om vi sammen skal ned i støvet.