JobKapittel 27

Job heldt fram med å tala og sa:
וַיֹּ֣סֶף אִ֭יּוֹב שְׂאֵ֥ת מְשָׁל֗וֹ וַיֹּאמַֽר׃ ‬
Så sant Gud lever, han som har nekta meg rettferd, Den Allmektige som har gjort sjela mi bitter –
חַי־אֵ֭ל הֵסִ֣יר מִשְׁפָּטִ֑י וְ֝שַׁדַּ֗י הֵמַ֥ר נַפְשִֽׁי׃ ‬
Så lenge det enno er livsande i meg og Guds ande er i nasen min,
כִּֽי־כָל־ע֣וֹד נִשְׁמָתִ֣י בִ֑י וְר֖וּחַ אֱל֣וֹהַּ בְּאַפִּֽי׃ ‬
skal ikkje leppene mine tala urett, og tunga mi skal ikkje seia løgn.
אִם־תְּדַבֵּ֣רְנָה שְׂפָתַ֣י עַוְלָ֑ה וּ֝לְשׁוֹנִ֗י אִם־יֶהְגֶּ֥ה רְמִיָּֽה׃ ‬
Det skal vera langt frå meg å gje dykk rett! Til eg døyr, vil eg ikkje gje slepp på mi uskuld.
חָלִ֣ילָה לִּי֮ אִם־אַצְדִּ֢יק אֶ֫תְכֶ֥ם עַד־אֶגְוָ֑ע לֹא־אָסִ֖יר תֻּמָּתִ֣י מִמֶּֽנִּי׃ ‬
Eg held fast på mi rettferd og slepper henne ikkje. Hjartet mitt klandrar meg ikkje for nokon av mine dagar.
בְּצִדְקָתִ֣י הֶ֭חֱזַקְתִּי וְלֹ֣א אַרְפֶּ֑הָ לֹֽא־יֶחֱרַ֥ף לְ֝בָבִ֗י מִיָּמָֽי׃ ‬
Lat fienden min vera som den gudlause, og motstandaren min som den urettferdige.
יְהִ֣י כְ֭רָשָׁע אֹ֣יְבִ֑י וּמִתְקוֹמְמִ֥י כְעַוָּֽל׃ ‬
For kva von har hyklaren når han skjer av vinning, når Gud krev sjela hans tilbake?
כִּ֤י מַה־תִּקְוַ֣ת חָ֭נֵף כִּ֣י יִבְצָ֑ע כִּ֤י יֵ֖שֶׁל אֱל֣וֹהַּ נַפְשֽׁוֹ׃ ‬
Vil Gud høyra ropet hans når nauda kjem over han?
הַֽ֭צַעֲקָתוֹ יִשְׁמַ֥ע ׀ אֵ֑ל כִּֽי־תָב֖וֹא עָלָ֣יו צָרָֽה׃ ‬
Kan han gleda seg i Den Allmektige? Kan han kalla på Gud til kvar tid?
אִם־עַל־שַׁדַּ֥י יִתְעַנָּ֑ג יִקְרָ֖א אֱל֣וֹהַּ בְּכָל־עֵֽת׃ ‬
Eg vil læra dykk om Guds hand; det som er hos Den Allmektige, vil eg ikkje løyna.
אוֹרֶ֣ה אֶתְכֶ֣ם בְּיַד־אֵ֑ל אֲשֶׁ֥ר עִם־שַׁ֝דַּ֗י לֹ֣א אֲכַחֵֽד׃ ‬
Sjå, de har alle sett det sjølve. Kvifor snakkar de då så tomt og fåfengt?
הֵן־אַתֶּ֣ם כֻּלְּכֶ֣ם חֲזִיתֶ֑ם וְלָמָּה־זֶּ֝֗ה הֶ֣בֶל תֶּהְבָּֽלוּ׃ ‬
Dette er lagnaden til det gudlause mennesket hos Gud, arven som valdsmenn får frå Den Allmektige:
זֶ֤ה ׀ חֵֽלֶק־אָדָ֖ם רָשָׁ֥ע ׀ עִם־אֵ֑ל וְֽנַחֲלַ֥ת עָ֝רִיצִ֗ים מִשַׁדַּ֥י יִקָּֽחוּ׃ ‬
Om borna hans vert mange, er det til sverdet, og etterkomarane hans får ikkje nok brød.
אִם־יִרְבּ֣וּ בָנָ֣יו לְמוֹ־חָ֑רֶב וְ֝צֶאֱצָאָ֗יו לֹ֣א יִשְׂבְּעוּ־לָֽחֶם׃ ‬
Dei som overlever han, vert gravlagde av pest, og enkjene hans skal ikkje gråta.
*שרידו **שְׂ֭רִידָיו בַּמָּ֣וֶת יִקָּבֵ֑רוּ וְ֝אַלְמְנֹתָ֗יו לֹ֣א תִבְכֶּֽינָה׃ ‬
Om han samlar sølv som støv og hopar opp klede som leire,
אִם־יִצְבֹּ֣ר כֶּעָפָ֣ר כָּ֑סֶף וְ֝כַחֹ֗מֶר יָכִ֥ין מַלְבּֽוּשׁ׃ ‬
Han kan gjerne hopa opp, men den rettferdige skal kle seg i det, og den uskyldige skal dela sølvet.
יָ֭כִין וְצַדִּ֣יק יִלְבָּ֑שׁ וְ֝כֶ֗סֶף נָקִ֥י יַחֲלֹֽק׃ ‬
Han byggjer huset sitt som eit møllspinn, som ei hytte ein vaktar set opp.
בָּנָ֣ה כָעָ֣שׁ בֵּית֑וֹ וּ֝כְסֻכָּ֗ה עָשָׂ֥ה נֹצֵֽר׃ ‬
Han legg seg rik, men vert ikkje samla til gravferds. Han opnar auga, og alt er borte.
עָשִׁ֣יר יִ֭שְׁכַּב וְלֹ֣א יֵאָסֵ֑ף עֵינָ֖יו פָּקַ֣ח וְאֵינֶֽנּוּ׃ ‬
Redsler tek han som ei flaum, om natta riv stormen han bort.
תַּשִּׂיגֵ֣הוּ כַ֭מַּיִם בַּלָּה֑וֹת לַ֝֗יְלָה גְּנָבַ֥תּוּ סוּפָֽה׃ ‬
Austavinden løfter han opp og fører han bort, han feiar han vekk frå staden hans.
יִשָּׂאֵ֣הוּ קָדִ֣ים וְיֵלַ֑ךְ וִֽ֝ישָׂעֲרֵ֗הוּ מִמְּקֹמֽוֹ׃ ‬
Han kastar seg over han utan nåde; for han prøver forgjeves å flykta frå hans hand.
וְיַשְׁלֵ֣ךְ עָ֭לָיו וְלֹ֣א יַחְמֹ֑ל מִ֝יָּד֗וֹ בָּר֥וֹחַ יִבְרָֽח׃ ‬
Dei klappar hendene mot han og hyser han bort frå staden hans.
יִשְׂפֹּ֣ק עָלֵ֣ימוֹ כַפֵּ֑ימוֹ וְיִשְׁרֹ֥ק עָ֝לָ֗יו מִמְּקֹמֽוֹ׃ ‬