JobKapittel 27

Job fortsatte sin tale og sa:
Så sant Gud lever, han som har nektet meg rettferdighet, den Allmektige som har fylt min sjel med bitterhet:
Så lenge jeg ennå har livsånde i meg og Guds ånd er i min nese,
skal mine lepper ikke tale urett, og min tunge skal ikke uttale løgn.
Langt være det fra meg å gi dere rett! Til jeg dør, vil jeg ikke gi slipp på min uskyld.
Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke. Mitt hjerte bebreider meg ikke for én eneste dag.
La min fiende bli som den ugudelige, og den som reiser seg mot meg, som den urettferdige.
For hva håp har hykleren når Gud krever hans liv, selv om han har samlet rikdom?
Vil Gud høre hans rop når nøden kommer over ham?
Kan han glede seg i den Allmektige? Kan han påkalle Gud til enhver tid?
Jeg vil lære dere om Guds hånd; det som er hos den Allmektige, vil jeg ikke skjule.
Se, dere har alle selv sett det. Hvorfor farer dere da med tomt snakk?
Dette er det ugudelige menneskets lodd fra Gud, den arv voldsmenn får fra den Allmektige:
Om hans barn blir mange, er det for sverdet, og hans etterkommere får ikke nok brød.
De som overlever ham, blir gravlagt av pest, og hans enker gråter ikke over dem.
Om han samler sølv som støv og dynger opp klær som leire,
så kan han samle det, men den rettferdige skal kle seg i det, og den uskyldige skal dele sølvet.
Han bygger sitt hus som et møllbol, som en hytte en vokter setter opp.
Han legger seg rik, men det blir ikke gjentatt. Han åpner øynene, og alt er borte.
Redsler innhenter ham som en flom, om natten river stormen ham bort.
Østavinden løfter ham opp og fører ham bort, den feier ham vekk fra hans sted.
Den kaster seg over ham uten skånsel; han prøver desperat å flykte fra dens makt.
Man klapper hendene mot ham og piper foraktelig mot ham fra hans sted.