FLOGVIT
.bible

KlagesangeneKapittel 4

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Å, kor gullet har mista glansen, det fine gullet er vorte matt! Dei heilage steinane ligg spreidde i alle gatehjørne.
Å, hvordan er gullet blitt falmet, det fine gullet misfarget! Hellige steiner ligger spredt på hvert gatehjørne.
Dei dyre sønene i Sion, som var verde si vekt i gull, å, kor dei no vert rekna som leirkar, verk av pottemakarhand!
Sions dyrebare sønner, verdt sin vekt i gull – å, hvordan regnes de nå som leirkar, verk av en pottemakers hender!
Til og med sjakalar dreg fram brystet og diar ungane sine, men dottera til folket mitt har vorte grufull som strutsen i øydemarka.
Selv sjakaler byr frem brystet og dier sine unger, men mitt folks datter er blitt grusom som struts i ørkenen.
Tunga til dibarnet klistrar seg til ganen av torste. Småborn bed om brød, men ingen gjev dei noko.
Spedbarnets tunge kleber til ganen av tørst. Småbarn ber om brød, men ingen gir dem.
Dei som åt fine rettar, forgår på gatene. Dei som voks opp i purpur, klamrar seg no til søppelhaugar.
De som åt av de fineste retter, ligger forkomne i gatene. De som ble oppfostret i purpur, klamrer seg til avfallshauger.
Skulda til dottera av folket mitt er større enn synda til Sodoma, som vart omstyrta på eit augneblink, utan at menneskehand rørte henne.
Skylden til mitt folks datter er større enn Sodomas synd, som ble styrtet i ett øyeblikk uten at menneskehender rørte den.
Hennar edle var reinare enn snø, kvitare enn mjølk. Kroppen deira var raudare enn korallar, utsjånaden deira som safir.
Hennes nasiréere var renere enn snø, hvitere enn melk. Deres kropp var rødere enn koraller, deres skikkelse som safir.
No er andletet deira mørkare enn sot, dei vert ikkje kjende att på gatene. Huda deira klistrar seg til beina, ho har vorte tørr som tre.
Nå er deres utseende blitt mørkere enn sot, de kjennes ikke igjen i gatene. Huden er skrumpet inn over knoklene, tørr som tre.
Betre var det for dei som fall for sverd, enn for dei som døyr av svolt, dei som renn ut, gjennomstungne, utan grøde frå marka.
Bedre var det for dem som falt for sverdet enn for dem som falt for hungeren – de som ebbet hen, gjennomboret av mangel på markens grøde.
Hendene til medkjensame kvinner har koka sine eigne born. Dei vart til mat for dei då dottera av folket mitt gjekk til grunne.
Barmhjertige kvinners hender kokte sine egne barn. De ble til føde for dem da mitt folks datter gikk til grunne.
Herren har tømt ut sin vreide, han har aust ut sin brennande harme. Han tende ein eld i Sion som fortærte grunnvollane hennar.
Herren har uttømt sin vrede, øst ut sin brennende harme. Han tente en ild i Sion som fortærte hennes grunnvoller.
Kongane på jorda trudde det ikkje, ingen av dei som bur i verda, at nokon motstandar eller fiende skulle koma inn gjennom portane i Jerusalem.
Jordens konger trodde det ikke, ingen av verdens innbyggere, at fiende og motstander kunne trenge inn i Jerusalems porter.
Det hende på grunn av syndene til profetane hennar og misgjerningane til prestane hennar, dei som auste ut blod av rettferdige midt i byen.
Det skjedde på grunn av hennes profeters synder og hennes presters misgjerninger – de som utøste rettferdiges blod i hennes midte.
Dei irra rundt som blinde på gatene, tilsølte med blod, så ingen kunne la vera å røra ved kleda deira.
Som blinde vaklet de gjennom gatene, tilsølt av blod, så ingen kunne røre ved klærne deres.
«Bort! Urein!» ropa folk til dei. «Bort! Bort! Ikkje rør!» Så flykta dei og vandra omkring. Mellom folkeslaga sa dei: «Dei kan ikkje bu her lenger.»
«Bort! Uren!» ropte folk til dem. «Bort, bort! Rør dem ikke!» Så flyktet de og vanket omkring. Blant folkeslagene sa man: «Her får de ikke bli.»
Herrens andlet har spreidt dei, han ser ikkje lenger til dei. Dei viste ikkje prestane respekt og var ikkje nådige mot dei gamle.
Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke lenger til dem. Prestene ble ikke vist respekt, de gamle fikk ingen nåde.
Framleis sleit augo våre seg ut med å sjå etter fåfengd hjelp. Frå utkiksposten vår speidde vi etter eit folkeslag som ikkje kunne frelsa.
Fremdeles stirret våre øyne seg trette etter hjelp som aldri kom. Fra vårt vakthold speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse.
Dei jakta på stega våre så vi ikkje kunne gå på torga våre. Enden vår var nær, dagane våre var talte, for enden vår var komen.
De voktet hvert skritt vi tok, så vi ikke kunne gå på våre plasser. Vår ende var nær, våre dager var talte, ja, vår ende var kommet.
Forfølgjarane våre var raskare enn ørnar på himmelen. Over fjella jaga dei oss, i øydemarka låg dei på lur etter oss.
Våre forfølgere var raskere enn ørner på himmelen. Over fjellene jaget de oss, i ørkenen lurte de på oss.
Vår livsande, Herrens salva, vart fanga i gruvene deira, han som vi sa om: «I skuggen hans skal vi leva mellom folkeslaga.»
Vår livspust, Herrens salvede, ble fanget i deres feller – han som vi sa om: «I hans skygge skal vi leve blant folkene.»
Gled og fryd deg, du dotter Edom, du som bur i landet Us! Også til deg skal begeret koma, du skal verta full og kle deg naken.
Fryd deg og vær glad, Edoms datter, du som bor i Us-landet! Også til deg skal begeret komme, du skal bli drukken og blotte deg.
Di straff er fullenda, dotter Sion, han skal ikkje føra deg i eksil att. Men di skuld, dotter Edom, skal han heimsøkja, han skal avdekkja syndene dine.
Din straff er fullbyrdet, Sions datter, han skal ikke føre deg i landflyktighet igjen. Men din skyld skal han hjemsøke, Edoms datter, han skal avdekke dine synder.
←→