FLOGVIT
.bible

KlagesangeneKapittel 4

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Å, hvordan er gullet blitt falmet, det fine gullet misfarget! Hellige steiner ligger spredt på hvert gatehjørne.
Sions dyrebare sønner, verdt sin vekt i gull – å, hvordan regnes de nå som leirkar, verk av en pottemakers hender!
Selv sjakaler byr frem brystet og dier sine unger, men mitt folks datter er blitt grusom som struts i ørkenen.
Spedbarnets tunge kleber til ganen av tørst. Småbarn ber om brød, men ingen gir dem.
De som åt av de fineste retter, ligger forkomne i gatene. De som ble oppfostret i purpur, klamrer seg til avfallshauger.
Skylden til mitt folks datter er større enn Sodomas synd, som ble styrtet i ett øyeblikk uten at menneskehender rørte den.
Hennes nasiréere var renere enn snø, hvitere enn melk. Deres kropp var rødere enn koraller, deres skikkelse som safir.
Nå er deres utseende blitt mørkere enn sot, de kjennes ikke igjen i gatene. Huden er skrumpet inn over knoklene, tørr som tre.
Bedre var det for dem som falt for sverdet enn for dem som falt for hungeren – de som ebbet hen, gjennomboret av mangel på markens grøde.
Barmhjertige kvinners hender kokte sine egne barn. De ble til føde for dem da mitt folks datter gikk til grunne.
Herren har uttømt sin vrede, øst ut sin brennende harme. Han tente en ild i Sion som fortærte hennes grunnvoller.
Jordens konger trodde det ikke, ingen av verdens innbyggere, at fiende og motstander kunne trenge inn i Jerusalems porter.
Det skjedde på grunn av hennes profeters synder og hennes presters misgjerninger – de som utøste rettferdiges blod i hennes midte.
Som blinde vaklet de gjennom gatene, tilsølt av blod, så ingen kunne røre ved klærne deres.
«Bort! Uren!» ropte folk til dem. «Bort, bort! Rør dem ikke!» Så flyktet de og vanket omkring. Blant folkeslagene sa man: «Her får de ikke bli.»
Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke lenger til dem. Prestene ble ikke vist respekt, de gamle fikk ingen nåde.
Fremdeles stirret våre øyne seg trette etter hjelp som aldri kom. Fra vårt vakthold speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse.
De voktet hvert skritt vi tok, så vi ikke kunne gå på våre plasser. Vår ende var nær, våre dager var talte, ja, vår ende var kommet.
Våre forfølgere var raskere enn ørner på himmelen. Over fjellene jaget de oss, i ørkenen lurte de på oss.
Vår livspust, Herrens salvede, ble fanget i deres feller – han som vi sa om: «I hans skygge skal vi leve blant folkene.»
Fryd deg og vær glad, Edoms datter, du som bor i Us-landet! Også til deg skal begeret komme, du skal bli drukken og blotte deg.
Din straff er fullbyrdet, Sions datter, han skal ikke føre deg i landflyktighet igjen. Men din skyld skal han hjemsøke, Edoms datter, han skal avdekke dine synder.
←→