JobKapittel 39

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Vet du når fjellgeitene føder? Holder du øye med når hindene har rier?

Kan du telle månedene de går drektige, og vet du tiden når de føder?

De bøyer seg ned og føder sine unger, de blir kvitt sine veer.

Ungene deres vokser til og blir sterke ute i det fri, de går bort og kommer ikke tilbake til dem.

Hvem har sluppet villeselet fri? Hvem har løst båndene til det ville eselet?

Jeg har gitt det ødemarken som hjem og saltsletten som bolig.

Det ler av byens larm, det hører ikke slavedriverens rop.

Det streifer i fjellene etter beite og søker etter alt som er grønt.

Vil villoksen tjene deg? Vil den bli natten over ved din krybbe?

Kan du binde villoksen til plogfuren med tau? Vil den harve dalene etter deg?

Kan du stole på den fordi dens kraft er stor? Vil du overlate ditt arbeid til den?

Kan du stole på at den bringer tilbake din sæd og samler kornet til din treskeplass?

Strutsen flakser glad med vingene – men har den storkens vinger og fjær?

For den forlater sine egg på jorden og lar dem varmes i støvet.

Den glemmer at en fot kan knuse dem, at et vilt dyr kan trampe på dem.

Den behandler ungene sine hardt, som om de ikke var dens egne. Den frykter ikke at dens strev er forgjeves.

For Gud har nektet den visdom og ikke gitt den forstand.

Men når den løfter seg opp i høyden, ler den av hesten og dens rytter.

Er det du som gir hesten dens styrke? Er det du som kler dens nakke med man?

Får du den til å springe som en gresshoppe? Dens stolte fnysen sprer frykt.

Den stamper i dalen og frydes over sin kraft, den stormer frem mot våpnene.

Den ler av frykten og er ikke redd, den viker ikke tilbake for sverdet.

Koggeret rasler mot den, spydet og kastespydet blinker.

Med raseri og iver sluker den avstanden, den tror knapt det er sant når hornet lyder.

Hver gang hornet lyder, vrinsker den: Hå! Den lukter krigen på lang avstand, hærførernes torden og krigsropene.

Er det ved din forstand at hauken svever og brer ut vingene mot sør?

Er det på din befaling at ørnen stiger opp og bygger sitt rede på høye steder?

Den bor på klippen og overnatter der, på klippetinden og i festningen.

Derfra speider den etter føde, dens øyne ser langt bort.

Dens unger slurper blod, og der det ligger falne, er den å finne.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 39

Hovedtema: Gud viser sin suverene visdom gjennom spørsmål om dyrelivets mysterier som Job ikke kan forklare.

Innhold: Gud fortsetter sin tale til Job med retoriske spørsmål om ville dyr: fjellgeitenes fødsel, villeselets frihet, villoksens ustyrlige natur, strutsens mangel på visdom, hestens fryktløshet i krig, og rovfuglenes jaktinstinkt. Gjennom disse eksemplene viser Gud at han alene forstår og styrer skaperverket på måter mennesket ikke kan fatte.

Nøkkelord/bilder:

Villeselet (פֶּרֶא): Symbol på frihet – Gud har satt det fri fra menneskets kontroll og gitt det ødemarken som hjem.
Villoksen (רֵּים): Representerer ustyrlig kraft som mennesket ikke kan temme eller bruke til arbeid.
Stridshesten (סוּס): Beskrives med fryktløst mot og kampglede – dens styrke kommer fra Gud, ikke mennesket.
Ørnen (נֶשֶׁר): Bygger rede på utilgjengelige klipper og ser byttet langveis fra – et bilde på Guds visdom i skaperverket.

Historisk kontekst

Dyr og natur

Kapittelet inneholder Guds fortsatte tale fra stormen, med fokus på ville dyr som mennesker verken kan kontrollere eller fullt ut forstå. Flere dyr som var kjent i det gamle Midtøsten nevnes:

Fjellgeiter og hjorter (v. 1-4): Det hebraiske ya'alei-sela («steinbukker») refererer til den nubiske steinbukken som fortsatt lever i Judeas ørkenfjell og ved Dødehavet. Disse dyrenes evne til å føde i utilgjengelige fjellområder var et bilde på skapningens selvstendighet fra menneskelig kontroll.

Villsel (v. 5-8): Ordet pere beskriver det asiatiske villeselet (onager), et dyr kjent for sin utemmelige natur. Det levde i ørkenområdene ('aravah) og saltslettene (melechah).

Villoksen (v. 9-12): Re'em refererer sannsynligvis til uroksen (Bos primigenius), som var utdødd i moderne tid men levde i Midtøsten i oldtiden.

Strutsen (v. 13-18): Det hebraiske renanim («jublende vinger») og chasidah («storken») brukes i en kontrast mellom fugler. Strutsen ble i gammel tid sett som et paradoks – en fugl som ikke kunne fly, men som var raskere enn hester. Beskrivelsen av at Gud «nektet den visdom» (v. 17) reflekterer gammel folkelig oppfatning om strutsen som tankeløs.

Stridshesten (v. 19-25): Skildringen av krigshedens mot og iver er blant Bibelens mest levende dyreskildringer. Det hebraiske ra'mah (v. 19) betyr «manke» eller «brusende man». Beskrivelsen av hestens reaksjon på shofar-lyden (v. 24-25) viser kjennskap til militær praksis.

Hauken og ørnen (v. 26-30): Nets (hauk) og nesher (ørn eller gribbe-ørn) var begge kjent for sin skarpe syn og evne til å fly i enorme høyder. At hauken «brer ut vingene mot sør» (v. 26) refererer til trekkfuglenes årlige vandring.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord9

Villdyr — Dyr som lever fritt i naturen, uten menneskelig kontroll eller domestisering.
Fjellgeit — En type geit som lever i fjellområder og er kjent for sin smidighet og klatreevne.
Hind — Et annet navn for hunnhjort, et dyr som tilhører hjortefamilien og lever i skog og åpne landskap.
Villaselet — Et viltlevende esel som finnes i ørken- og steppeområder, kjent for sin utholdenhet og tilpasningsevne.
Struts — En stor, flygeudyktig fugl som er kjent for sin hurtighet og evne til å løpe raskt over lange avstander.
Hest — Et stort, firebent pattedyr som ofte blir brukt som arbeids- og ridehest av mennesker.
Gresshoppe — Et insekt som kan hoppe lange avstander ved hjelp av sine kraftige bakben og ofte samles i store svermer.
Ørn — En stor rovfugl som er kjent for sin skarpe synssans og evne til å sveve høyt oppe i luften.
+ 1 til