FLOGVIT
Tema
.bible

NehemjaKapittel 2

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
I måneden nisan, i det tjuende året av kong Artaxerxes' regjeringstid, sto det vin foran ham. Jeg tok vinen og ga den til kongen. Jeg hadde aldri før sett bedrøvet ut i hans nærvær.
Da sa kongen til meg: «Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk. Dette kan ikke være annet enn sorg i hjertet.» Da ble jeg svært redd.
Jeg sa til kongen: «Måtte kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se bedrøvet ut når byen der mine forfedre er begravet ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Kongen sa til meg: «Hva er det du ønsker?» Da ba jeg til himmelens Gud.
Så sa jeg til kongen: «Hvis det behager kongen, og hvis din tjener har funnet velvilje hos deg, så send meg til Juda, til byen der mine forfedre er begravet, så jeg kan bygge den opp igjen.»
Kongen spurte meg, mens dronningen satt ved hans side: «Hvor lenge vil reisen din vare, og når kommer du tilbake?» Det behaget kongen å sende meg, og jeg ga ham en bestemt tid.
Så sa jeg til kongen: «Hvis det behager kongen, la meg få med brev til stattholderne i provinsen bortenfor elven, så de kan gi meg fri ferd til jeg kommer til Juda.»
«Og et brev til Asaf, som har tilsyn med kongens skoger, så han kan gi meg tømmer til takbjelkene i portene til borgen som hører til tempelet, til bymuren og til det huset jeg selv skal bo i.» Kongen ga meg dette, fordi min Guds gode hånd var over meg.
Så kom jeg til stattholderne i provinsen bortenfor elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde også sendt hærførere og ryttere med meg.
Da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobia hørte dette, ble de svært misfornøyde med at det var kommet en mann for å søke Israels barns beste.
Jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager.
Så sto jeg opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg fortalte ikke noe menneske hva min Gud hadde lagt på mitt hjerte å gjøre for Jerusalem. Jeg hadde ikke noe dyr med meg, bortsett fra det jeg selv red på.
Jeg dro ut gjennom Dalporten om natten, mot Dragekilden og til Møkkporten. Jeg gransket Jerusalems murer som var nedrevet, og portene som var fortært av ild.
Så gikk jeg videre til Kildeporten og til Kongsdammen, men der var det ikke plass for ridedyret under meg til å komme frem.
Så gikk jeg opp langs bekkedalen om natten og gransket muren. Så snudde jeg og kom inn igjen gjennom Dalporten, og vendte hjem.
Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde gått, eller hva jeg hadde gjort. Ennå hadde jeg ikke fortalt noe til jødene, prestene, stormennene, forstanderne eller de andre som skulle utføre arbeidet.
Da sa jeg til dem: «Dere ser den nøden vi er i: Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent ned. Kom, la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott.»
Jeg fortalte dem om min Guds gode hånd som var over meg, og også om kongens ord til meg. Da sa de: «La oss reise oss og bygge!» Og de styrket sine hender til det gode arbeidet.
Men da horonitten Sanballat, den ammonittiske tjeneren Tobia og araberen Gesjem hørte det, spottet de oss og foraktet oss. De sa: «Hva er dette dere gjør? Gjør dere opprør mot kongen?»
Da svarte jeg dem og sa: «Himmelens Gud vil gi oss fremgang. Vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Men dere har ingen del, ingen rett og ikke noe minne i Jerusalem.»
←→