Asasel – begrepet knyttet til forsoningsdagens syndebukk
Òg kjend som: Azazel
Utgangen frå EgyptRituelt konsept i forsoningsdagens liturgiSentralt element i Jom Kippur-ritualetSymbolsk mottaker av Israels synderTypologisk forbilde på fullstendig syndsforlatelse?
På forsoningsdagen (Jom Kippur), slik den er beskrevet i 3. Mosebok 16, spiller Asasel en sentral rolle i et av Det gamle testamentes mest betydningsfulle ritualer. Begrepet betegner mottakeren av den bukken som ypperstepresten sendte ut i ørkenen, etter å ha lagt folkets synder symbolsk på dens hode. Asasel er ikke en bibelsk person i tradisjonell forstand, men et omdiskutert rituelt og teologisk konsept. Selve ordets betydning har vært gjenstand for omfattende debatt – tolkningene spenner fra 'geiten som forsvinner', via en overnaturlig ørken-skikkelse, til et stedsnavn. Under forsoningsdagens ritual ble det kastet lodd over to bukker: én ble ofret for Herren som syndoffer, og den andre ble sendt til Asasel i ødemarken. Sammen uttrykker de to bukkene et sammensatt forsoningsbilde – både stedfortredende offer og total bortfjerning av synd fra Guds folk. I kristen teologisk tradisjon forstås dette ritualet som et skyggbilde av den forsoningen Kristus senere fullbyrdet.
Nøkkelhendingar
Forsoningsdagens ritual innstiftes
Gud gir Moses instruksjoner om forsoningsdagen, der to bukker skal velges – én for Herren og én for Asasel. Ritualet etablerer rammeverket for årlig forsoning for Israels folk.
2Herren sa til Moses: «Sei til Aron, bror din, at han ikkje må koma inn i heilagdomen bak forhenget når som helst, inn til soningsloket som er over arken, så han ikkje døyr. For eg syner meg i skya over soningsloket.
4Han skal ta på seg ein heilag linkjortel, og han skal ha linbukser på kroppen. Han skal binda eit linbelte om seg og setja ein linturban på hovudet. Dette er heilage klede. Han skal bada kroppen sin i vatn før han tek dei på.
Aron kaster lodd over de to bukkene ved inngangen til møteteltet – ett lodd for Herren og ett for Asasel. Loddkastingen understreker at utvelgelsen er i Guds hånd.
10Men den bukken som loddet fall på for Asasel, skal stillast levande fram for Herrens andlet, så det kan gjerast soning ved han, før han vert send ut i øydemarka til Asasel.
Aron legger begge hendene på den levende bukkens hode og bekjenner alle Israels synder og overtredelser over den, og legger dem symbolsk på bukkens hode.
21Aron skal leggja begge hendene sine på hovudet til den levande bukken og vedkjenna over han all misgjerning og alle lovbrot og alle synder som Israels born har gjort. Han skal leggja dei på hovudet til bukken og senda han ut i øydemarka med ein mann som er utpeikt til det.
Bukken for Asasel sendes ut i ørkenen med en mann som er utpekt til dette, og bærer alle folkets synder bort til et øde land, som et bilde på fullstendig fjerning av synd fra fellesskapet.
21Aron skal leggja begge hendene sine på hovudet til den levande bukken og vedkjenna over han all misgjerning og alle lovbrot og alle synder som Israels born har gjort. Han skal leggja dei på hovudet til bukken og senda han ut i øydemarka med ein mann som er utpeikt til det.
Ritualet med Asasel-bukken inngår som del av den årlige forsoningsdagen, fastsatt som en evig ordning for Israels folk til soning for alle deres synder.
29Dette skal vera ei evig ordning for dykk: I den sjuande månaden, på den tiande dagen i månaden, skal de fasta og ikkje gjera noko arbeid, korkje den innfødde eller innflyttaren som bur mellom dykk.
34Dette skal vera ei evig ordning for dykk: Éin gong om året skal det gjerast soning for Israels born for alle syndene deira.» Og han gjorde som Herren hadde bode Moses.
Hebreerbrevet peker på Kristus som den endelige yppersteprest som gikk inn i det aller helligste med sitt eget blod, én gang for alle. Selv om Asasel-bukken ikke nevnes eksplisitt, forstås forsoningsdagens ritualer i kristen tradisjon som skyggebilder av Kristi fullkomne forsoningsverk.
11Men Kristus er komen som øvsteprest for dei gode ting som har kome. Gjennom det større og meir fullkomne teltet, som ikkje er laga med hender, det vil seia som ikkje høyrer til denne skapinga,
14kor mykje meir skal ikkje då Kristi blod – han som ved ein evig Ande bar seg sjølv fram som eit lytelaust offer for Gud – reinsa samvitet vårt frå døde gjerningar så vi kan tena den levande Gud!
1Lova har berre ein skugge av dei gode ting som skal koma, ikkje det verkelege biletet av tinga. Difor kan ho aldri, med dei same offera som dei ber fram år etter år utan stans, gjera dei som kjem fram fullkomne.