Lidelse
Lidelse er en uunngåelig del av livet i en fallen verden. Bibelen fornekter ikke smerten, men gir perspektiv og trøst. Gud er nær dem som lider, og kan bruke selv de vanskeligste erfaringene til noe godt.
Gud er nær i lidelsen
Gud forlater ikke sine barn når de går gjennom vanskeligheter.
4Sjølv om eg går i dødsskuggens dal, fryktar eg ikkje noko vondt, for du er med meg. Din kjepp og din stav, dei trøystar meg.
גַּ֤ם כִּֽי־אֵלֵ֨ךְ בְּגֵ֪יא צַלְמָ֡וֶת לֹא־אִ֘ירָ֤א רָ֗ע כִּי־אַתָּ֥ה עִמָּדִ֑י שִׁבְטְךָ֥ וּ֝מִשְׁעַנְתֶּ֗ךָ הֵ֣מָּה יְנַֽחֲמֻֽנִי׃
18Dei ropar, og Herren høyrer. Han friar dei ut frå alle trengslene deira.
צָעֲק֣וּ וַיהוָ֣ה שָׁמֵ֑עַ וּמִכָּל־צָ֝רוֹתָ֗ם הִצִּילָֽם׃
19Herren er nær dei som har eit sundkrasa hjarte, og han frelser dei som har ei knust ånd.
קָר֣וֹב יְ֭הוָה לְנִשְׁבְּרֵי־לֵ֑ב וְֽאֶת־דַּכְּאֵי־ר֥וּחַ יוֹשִֽׁיעַ׃
2Når du går gjennom vatn, er eg med deg, og gjennom elvar, skal dei ikkje fløyma over deg. Når du går gjennom eld, skal du ikkje bli svidd, og logen skal ikkje brenna deg.
כִּֽי־תַעֲבֹ֤ר בַּמַּ֙יִם֙ אִתְּךָ־אָ֔נִי וּבַנְּהָר֖וֹת לֹ֣א יִשְׁטְפ֑וּךָ כִּֽי־תֵלֵ֤ךְ בְּמוֹ־אֵשׁ֙ לֹ֣א תִכָּוֶ֔ה וְלֶהָבָ֖ה לֹ֥א תִבְעַר־בָּֽךְ׃
Kristus led for oss
Jesus kjenner lidelse og bærer våre byrder.
3Han var forakta og avvist av menneske, ein mann full av smerte og kjend med sjukdom. Han var som ein folk skjuler andletet for, forakta, og vi rekna han ikkje for noko.
נִבְזֶה֙ וַחֲדַ֣ל אִישִׁ֔ים אִ֥ישׁ מַכְאֹב֖וֹת וִיד֣וּעַ חֹ֑לִי וּכְמַסְתֵּ֤ר פָּנִים֙ מִמֶּ֔נּוּ נִבְזֶ֖ה וְלֹ֥א חֲשַׁבְנֻֽהוּ׃
4Sanneleg, det var våre sjukdomar han bar, og våre smerter tok han på seg. Men vi rekna han som ramma, slegen av Gud og plaga.
אָכֵ֤ן חֳלָיֵ֙נוּ֙ ה֣וּא נָשָׂ֔א וּמַכְאֹבֵ֖ינוּ סְבָלָ֑ם וַאֲנַ֣חְנוּ חֲשַׁבְנֻ֔הוּ נָג֛וּעַ מֻכֵּ֥ה אֱלֹהִ֖ים וּמְעֻנֶּֽה׃
5Men han vart gjennombora for våre brot, knust for våre synder. Straffa som gav oss fred, låg på han, og ved hans sår har vi fått lækjedom.
וְהוּא֙ מְחֹלָ֣ל מִפְּשָׁעֵ֔נוּ מְדֻכָּ֖א מֵעֲוֺנֹתֵ֑ינוּ מוּסַ֤ר שְׁלוֹמֵ֙נוּ֙ עָלָ֔יו וּבַחֲבֻרָת֖וֹ נִרְפָּא־לָֽנוּ׃
15For vi har ikkje ein øvsteprest som ikkje kan ha medkjensle med veikskapen vår, men ein som er prøvd i alt på same måte som oss, men utan synd.
οὐ γὰρ ἔχομεν ἀρχιερέα μὴ δυνάμενον συμπαθῆσαι ταῖς ἀσθενείαις ἡμῶν, ⸀πεπειρασμένον δὲ κατὰ πάντα καθʼ ὁμοιότητα χωρὶς ἁμαρτίας.
16Lat oss difor med frimod gå fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finna nåde til hjelp i rette tid.
προσερχώμεθα οὖν μετὰ παρρησίας τῷ θρόνῳ τῆς χάριτος, ἵνα λάβωμεν ἔλεος καὶ χάριν εὕρωμεν εἰς εὔκαιρον βοήθειαν.
17Difor måtte han bli syskena sine lik i alle ting, så han kunne vera ein miskunnsam og trufast øvsteprest for Gud og sona syndene til folket.
ὅθεν ὤφειλεν κατὰ πάντα τοῖς ἀδελφοῖς ὁμοιωθῆναι, ἵνα ἐλεήμων γένηται καὶ πιστὸς ἀρχιερεὺς τὰ πρὸς τὸν θεόν, εἰς τὸ ἱλάσκεσθαι τὰς ἁμαρτίας τοῦ λαοῦ·
18For ved at han sjølv har lide og vorte freista, kan han hjelpa dei som blir freista.
ἐν ᾧ γὰρ πέπονθεν αὐτὸς πειρασθείς, δύναται τοῖς πειραζομένοις βοηθῆσαι.
Lidelsens hensikt
Gud kan bruke lidelse til å forme oss og styrke troen.
3Ikkje berre det, men vi rosar oss òg av trengslene våre, for vi veit at trengsla verkar tolmod.
οὐ μόνον δέ, ἀλλὰ καὶ ⸀καυχώμεθα ἐν ταῖς θλίψεσιν, εἰδότες ὅτι ἡ θλῖψις ὑπομονὴν κατεργάζεται,
4Tolmod verkar prøvd karakter, og prøvd karakter verkar von.
ἡ δὲ ὑπομονὴ δοκιμήν, ἡ δὲ δοκιμὴ ἐλπίδα.
5Og vona gjer ikkje til skamme, for Guds kjærleik er aust ut i hjarta våre ved Den Heilage Ande som er gjeven oss.
ἡ δὲ ἐλπὶς οὐ καταισχύνει· ὅτι ἡ ἀγάπη τοῦ θεοῦ ἐκκέχυται ἐν ταῖς καρδίαις ἡμῶν διὰ πνεύματος ἁγίου τοῦ δοθέντος ἡμῖν.
2Mine sysken, rekna det som berre glede når de møter ulike prøvingar.
Πᾶσαν χαρὰν ἡγήσασθε, ἀδελφοί μου, ὅταν πειρασμοῖς περιπέσητε ποικίλοις,
3For de veit at når trua dykkar blir prøvd, fører det til uthald.
γινώσκοντες ὅτι τὸ δοκίμιον ὑμῶν τῆς πίστεως κατεργάζεται ὑπομονήν·
4Og lat uthaldet få fullføra sitt verk, så de kan bli fullkomne og heile, utan å mangla noko.
ἡ δὲ ὑπομονὴ ἔργον τέλειον ἐχέτω, ἵνα ἦτε τέλειοι καὶ ὁλόκληροι, ἐν μηδενὶ λειπόμενοι.
6Difor jublar de, sjølv om de no ei lita stund, om så må vera, lid sorg gjennom mange slags prøvingar.
ἐν ᾧ ἀγαλλιᾶσθε, ὀλίγον ἄρτι εἰ ⸀δέον ⸀λυπηθέντες ἐν ποικίλοις πειρασμοῖς,
7Slik blir trua dykkar prøvd. Ho er meir verdifull enn gull, som forgår endå det blir prøvd i eld. Trua skal visa seg til lov, herlegdom og ære når Jesus Kristus blir openberra.
ἵνα τὸ δοκίμιον ὑμῶν τῆς πίστεως ⸀πολυτιμότερον χρυσίου τοῦ ἀπολλυμένου διὰ πυρὸς δὲ δοκιμαζομένου εὑρεθῇ εἰς ἔπαινον καὶ ⸂δόξαν καὶ τιμὴν⸃ ἐν ἀποκαλύψει Ἰησοῦ Χριστοῦ.
Trøst i sorgen
Gud trøster oss slik at vi kan trøste andre.
3Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, miskunns Far og Gud som gjev all trøyst,
Εὐλογητὸς ὁ θεὸς καὶ πατὴρ τοῦ κυρίου ἡμῶν Ἰησοῦ Χριστοῦ, ὁ πατὴρ τῶν οἰκτιρμῶν καὶ θεὸς πάσης παρακλήσεως,
4han som trøystar oss i all vår naud, så vi kan trøysta dei som er i alle slags naud, med den trøysta vi sjølve får frå Gud.
ὁ παρακαλῶν ἡμᾶς ἐπὶ πάσῃ τῇ θλίψει ἡμῶν, εἰς τὸ δύνασθαι ἡμᾶς παρακαλεῖν τοὺς ἐν πάσῃ θλίψει διὰ τῆς παρακλήσεως ἧς παρακαλούμεθα αὐτοὶ ὑπὸ τοῦ θεοῦ.
4Sæle er dei som sørgjer, for dei skal bli trøysta.
μακάριοι οἱ πενθοῦντες, ὅτι αὐτοὶ παρακληθήσονται.
4Han skal tørka kvar tåre frå auga deira, og døden skal ikkje vera meir. Heller ikkje sorg eller skrik eller pine skal vera meir. For det som ein gong var, er borte.»
καὶ ἐξαλείψει πᾶν δάκρυον ⸀ἐκ τῶν ὀφθαλμῶν αὐτῶν, καὶ ὁ θάνατος οὐκ ἔσται ἔτι· οὔτε πένθος οὔτε κραυγὴ οὔτε πόνος οὐκ ἔσται ⸀ἔτι. τὰ πρῶτα ἀπῆλθαν.
Evig perspektiv
Dagens lidelser er ikke å sammenligne med den kommende herligheten.
18For eg reknar med at lidingane i den tida som no er, ikkje er verde å samanlikna med herlegdomen som skal openberrast for oss.
Λογίζομαι γὰρ ὅτι οὐκ ἄξια τὰ παθήματα τοῦ νῦν καιροῦ πρὸς τὴν μέλλουσαν δόξαν ἀποκαλυφθῆναι εἰς ἡμᾶς.
16Difor mistar vi ikkje motet. Sjølv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornya dag for dag.
Διὸ οὐκ ⸀ἐγκακοῦμεν, ἀλλʼ εἰ καὶ ὁ ἔξω ἡμῶν ἄνθρωπος διαφθείρεται, ἀλλʼ ὁ ⸂ἔσω ἡμῶν⸃ ἀνακαινοῦται ἡμέρᾳ καὶ ἡμέρᾳ.
17For den lette trengsla vår, som varer berre ei kort stund, verkar for oss ei evig vekt av herlegdom som langt overstig alt.
τὸ γὰρ παραυτίκα ἐλαφρὸν τῆς θλίψεως ⸀ἡμῶν καθʼ ὑπερβολὴν εἰς ὑπερβολὴν αἰώνιον βάρος δόξης κατεργάζεται ἡμῖν,
18For vi har ikkje blikket fest på det synlege, men på det usynlege. Det synlege varer berre ei tid, men det usynlege varer evig.
μὴ σκοπούντων ἡμῶν τὰ βλεπόμενα ἀλλὰ τὰ μὴ βλεπόμενα, τὰ γὰρ βλεπόμενα πρόσκαιρα, τὰ δὲ μὴ βλεπόμενα αἰώνια.
10Men all nådes Gud, som har kalla dykk til sin evige herlegdom i Kristus, han skal sjølv, etter at de har lide ei kort tid, utrusta dykk, stø dykk, styrkja dykk og grunnfesta dykk.
ὁ δὲ θεὸς πάσης χάριτος, ὁ καλέσας ὑμᾶς εἰς τὴν αἰώνιον αὐτοῦ δόξαν ἐν ⸀Χριστῷ, ὀλίγον παθόντας αὐτὸς ⸀καταρτίσει, στηρίξει, σθενώσει, ⸀θεμελιώσει.