Matteus

'Tollboden' gjengir τὸ τελώνιον (to telōnion), stedet der toll og avgifter ble innkrevd. 'Han het Matteus' er en omskrivning av Μαθθαῖον λεγόμενον (kalt Matteus) for naturlig norsk. Matteus' greske historiske presens (λέγει, 'sier') er oversatt med preteritum ('sa') for norsk stilnorm. 'Følg meg' gjengir det enkle imperativet Ἀκολούθει μοι.

Tollere (τελῶναι) var jøder som krevde inn avgifter for den romerske okkupasjonsmakten. De var foraktet som kollaboratører og ble regnet som ritielt urene. At Jesus kaller en toller til disippel, var sosialt skandaløst.

I paralleltekstene Mark 2:14 og Luk 5:27 kalles denne tolleren Levi. Tradisjonen identifiserer Levi og Matteus som samme person, muligens med to navn (jødisk og gresk), noe som var vanlig.

Det greske παράγων (paragōn, 'idet han gikk forbi/videre') indikerer at kallet av Matteus skjer underveis, i forbifarten – noe som understreker den umiddelbare og autoritative kraften i Jesu kallsord.

Oversettelsen gjengir 'Da Jesus gikk videre derfra' for Καὶ παράγων ὁ Ἰησοῦς ἐκεῖθεν. Verbet παράγων (paragōn) betyr 'idet han gikk forbi/videre', og ἐκεῖθεν betyr 'derfra'. 'Tollboden' gjengir τὸ τελώνιον, stedet der toll og avgifter ble innkrevd. 'Han het Matteus' er en omskrivning av Μαθθαῖον λεγόμενον (kalt Matteus) for naturlig norsk flyt. Jesu ord bruker historisk presens (λέγει, 'sier'), som er gjengitt med preteritum ('sa') etter norsk stilnorm. Imperativet Ἀκολούθει μοι er gjengitt med 'Følg meg' – en kort og kraftfull gjengivelse av det greske imperativet.

Oversettelsen deler opp den greske setningsstrukturen for bedre norsk flyt. 'Da Jesus gikk videre derfra' gjengir Καὶ παράγων ὁ Ἰησοῦς ἐκεῖθεν. 'Han het Matteus' er en omskrivning av Μαθθαῖον λεγόμενον ('kalt Matteus'). Jesu λέγει (historisk presens) er gjengitt med preteritum etter norsk stilnorm. ἀναστάς ('idet han sto opp') er gjengitt med 'reiste seg', og ἠκολούθησεν αὐτῷ med 'fulgte ham'. ἀκολουθέω kan bety både fysisk å følge etter og å bli en disippel – begge betydninger er aktive her.

'Lå til bords' gjengir ἀνακειμένου (anakeimenon), som betyr å ligge til bords i den antikke skikken med å spise liggende på divaner. 'Og se' (καὶ ἰδοὺ) er en narrativ markør som her er utelatt i oversettelsen til fordel for en jevnere fortelling. 'Tollere og syndere' gjengir τελῶναι καὶ ἁμαρτωλοί, en fast uttrykksmåte for sosialt utstøtte.

Bordfelleskapet i den antikke verden hadde dyp sosial og religiøs betydning. Å spise sammen uttrykte aksept og fellesskap. At Jesus spiser med tollere og syndere, var et radikalt brudd med renhetsnormene.

Verbet συνανέκειντο (synanekeinto) er sammensatt av σύν (sammen med) + ἀνάκειμαι (ligge til bords), og betyr spesifikt å ligge til bords sammen med noen. Det greske uttrykket understreker det intime fellesskapet i måltidet.

Det er usikkert om 'huset' (τῇ οἰκίᾳ) refererer til Matteus' hus eller Jesu hus. Markus 2:15 og Lukas 5:29 gjør det tydeligere at dette er Levis/Matteus' hus. Matteus lar det stå mer åpent, men konteksten peker mot Matteus' hus.

Oversettelsen gjengir ἀνακειμένου som 'lå til bords', noe som reflekterer den antikke spiseskikken. Den narrative markøren καὶ ἰδοὺ ('og se') er utelatt for jevnere norsk fortelling. 'Tollere og syndere' gjengir τελῶναι καὶ ἁμαρτωλοί, et fast uttrykk for sosialt marginaliserte. Formuleringen 'kom det mange tollere og syndere som tok plass ved bordet' forsøker å gjengi bevegelsen i de greske partisippene ἐλθόντες συνανέκειντο på en naturlig måte.

Det greske αὐτοῦ ἀνακειμένου er en genitiv absolutt-konstruksjon som bokstavelig betyr 'idet han lå til bords'. Denne konstruksjonen brukes ofte i gresk for å sette scenen for en ny handling, og gjengis naturlig på norsk med 'mens Jesus lå til bords'.

Matteus bruker her begrepsparet τελῶναι καὶ ἁμαρτωλοί (tollere og syndere), som opptrer som en fast frase i evangeliene (jf. Matt 11:19; Luk 7:34; 15:1). Teologisk markerer dette at Jesus aktivt søker fellesskap med dem som ble regnet som utenfor det religiøse samfunnet, noe som foregriper hans utsagn i v.12–13 om at han er kommet for å kalle syndere.

'Mesteren deres' gjengir ὁ διδάσκαλος ὑμῶν (deres lærer). 'Mester' er valgt fremfor 'lærer' for å gi en litt høyere klang som passer fariseernes formelle tone. Fariseerne henvender seg til disiplene, ikke direkte til Jesus – et mulig tegn på at de anser Jesus som under sin verdighet å tiltale.

Fariseerne var en religiøs gruppe som la stor vekt på overholdelse av renhetslover og tradisjonelle tolkninger av Moseloven. Bordfellesskap med 'syndere' brøt med deres forståelse av hellighet som separasjon.

Fariseernes spørsmål bruker preposisjonen μετά ('sammen med'), som understreker bordfellesskapet. I oversettelsen er dette gjengitt eksplisitt som 'sammen med' for å tydeliggjøre at det er selve fellesskapet som provoserer. 'Tollere' gjengir τελωνῶν, som var innkrevere av skatt og toll på vegne av romerne – foraktet som samarbeidspartnere med okkupasjonsmakten.

'Mesteren deres' gjengir ὁ διδάσκαλος ὑμῶν (bokstavelig 'læreren deres'). Valget av 'mester' fremfor 'lærer' gir en noe høyere tone som kan passe fariseernes formelle måte å omtale Jesus på. Spørsmålet 'Hvorfor' gjengir Διὰ τί, og 'spiser … sammen med' gjengir ἐσθίει … μετά, der selve det å spise sammen er det provoserende for fariseerne.

Det greske verbet ἔλεγον (elegon) er imperfektum, som kan antyde gjentatt eller vedvarende tale – fariseerne kan ha stått og murt om dette over tid, ikke bare kommet med ett enkelt spørsmål. Oversettelsen gjengir det enkelt som 'sa', men nyansen av pågående klage ligger i grunnteksten.

Noen manuskripter leser εἶπαν (aorist, 'sa') i stedet for ἔλεγον (imperfektum, 'sa/pleide å si'). NA28 velger ἔλεγον, som har god støtte i tidlige manuskripter.

Fariseerne bruker tittelen ὁ διδάσκαλος ὑμῶν ('læreren deres' / 'mesteren deres') i stedet for å tiltale Jesus direkte. Dette kan uttrykke avstand – de anerkjenner ikke Jesus som sin egen lærer, men omtaler ham som disiplenes lærer. Formuleringen er diplomatisk-retorisk: de stiller spørsmålet til disiplene for å presse dem, snarere enn å konfrontere Jesus ansikt til ansikt.

Det greske ἐσθίει ('spiser') står i presens, noe som kan antyde en vedvarende praksis snarere enn bare denne ene anledningen. Fariseernes anklage gjelder altså potensielt Jesu generelle livsstil, ikke kun dette ene måltidet. Sammen med imperfektumformen ἔλεγον ('de sa/de holdt på å si') gir dette et bilde av en pågående kontrovers.

'De friske' gjengir οἱ ἰσχύοντες (de sterke/friske), og 'de syke' gjengir οἱ κακῶς ἔχοντες (de som har det ille/dårlig). 'Lege' gjengir ἰατρός. Oversettelsen bruker 'han' i stedet for 'Jesus' i samsvar med grunntekstens ὁ δέ (men han). Legebildet er et hverdagslig ordspråksaktig utsagn som gjør Jesu forsvar lettfattelig.

Oversettelsen følger grunntekstens ὁ δέ ('men han') og bruker 'han' i stedet for 'Jesus', noe som ble endret bevisst i revisjon. 'Friske' gjengir ἰσχύοντες (sterke), og 'syke' gjengir κακῶς ἔχοντες (de som har det dårlig). Ordspråket om legen var kjent i antikken og finnes i lignende form hos greske filosofer.

Bildet av legen som oppsøker syke var velkjent i antikken. Lignende utsagn finnes hos greske filosofer som Diogenes. Jesus bruker et allment akseptert prinsipp for å rettferdiggjøre sin praksis med å oppsøke syndere.

Bildet av legen som oppsøker de syke var et allment kjent ordspråk i antikken, ikke bare i jødisk sammenheng. Lignende utsagn finnes hos Diogenes Laertios og i andre greske kilder. Jesus bruker altså et prinsipp som selv fariseerne måtte anerkjenne.

Jesus svarer fariseerne selv om spørsmålet var rettet til disiplene (v. 11). Dette er et retorisk grep: Jesus overtar samtalen og forsvarer sin egen praksis direkte. Legebildet fungerer som en implisitt kristologisk uttalelse – Jesus identifiserer seg som 'legen' som er kommet for å helbrede det som er sykt i Israel.

Noen manuskripter har ἀκούσας δὲ ὁ Ἰησοῦς ('men da Jesus hørte det') i stedet for det kortere ὁ δὲ ἀκούσας ('men da han hørte det'). Den lengre lesemåten er sekundær og representerer en typisk harmoniserende tilføyelse for å tydeliggjøre subjektet.

Oversettelsen følger grunntekstens ὁ δὲ ἀκούσας ('men da han hørte det') og bruker 'han' i stedet for 'Jesus', i tråd med den greske teksten. 'De friske' gjengir οἱ ἰσχύοντες (bokstavelig 'de sterke'), og 'de syke' gjengir οἱ κακῶς ἔχοντες (bokstavelig 'de som har det dårlig/ille'). 'Lege' gjengir ἰατρός. Setningen har ordspråksaktig karakter og var gjenkjennelig for tilhørerne. Verbet εἶπεν ('sa') brukes uten nærmere kvalifisering – det er konteksten som viser at Jesus retter seg til fariseerne.

'Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer' er et sitat fra Hos 6:6 (LXX: Ἔλεος θέλω καὶ οὐ θυσίαν). 'Gå og lær' gjengir πορευθέντες μάθετε, en rabbinsk formel som oppfordrer til grundigere studium av Skriften. 'Rettferdige' og 'syndere' brukes her ironisk: de 'rettferdige' er de som anser seg selv som rettferdige.

Sitatet fra Hosea 6:6 er sentralt i Matteus' teologi og brukes igjen i 12:7. Det uttrykker at Gud prioriterer barmhjertighet og troskap (חֶסֶד, hesed) over rituell overholdelse.

Formelen πορευθέντες μάθετε ('gå og lær') er kjent fra rabbinsk litteratur som en irettesettende oppfordring til en som burde ha visst bedre. Jesus bruker de skriftlærdes eget språk mot dem.

'Gå og lær hva dette betyr' er en gjengivelse av πορευθέντες μάθετε τί ἐστιν, en rabbinsk irettesettelsesformel. 'Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer' gjengir Hosea 6:6 etter Septuaginta-teksten. Oversettelsen beholder sitattegnene rundt Hosea-sitatet for å markere det som skriftreferanse. 'Ikke offer' er en retorisk overdrivelse (ikke total avvisning av ofring, men prioritering av barmhjertighet).

'Gå og lær hva dette betyr' gjengir πορευθέντες δὲ μάθετε τί ἐστιν, en rabbinsk irettesettelsesformel. Hosea-sitatet 'Barmhjertighet vil jeg ha, ikke offer' følger Septuagintas gjengivelse av Hos 6:6. Oversettelsen beholder enkle anførselstegn rundt sitatet for å markere det som Skrift-referanse. 'For jeg er ikke kommet for å kalle' gjengir οὐ γὰρ ἦλθον καλέσαι, der 'kalle' (καλέσαι) kan bety både å innby og å kalle til omvendelse. Det avsluttende anførselstegnet plasseres her, da Jesu direkte tale som begynte i vers 12 avsluttes.

Noen håndskrifter legger til εἰς μετάνοιαν ('til omvendelse') etter ἁμαρτωλούς, trolig under innflytelse fra Lukas 5:32. De eldste og mest pålitelige håndskriftene (bl.a. Sinaiticus og Vaticanus) mangler dette tillegget, og den kortere teksten anses som opprinnelig.

Hosea 6:6 siteres også i Matt 12:7, og er et nøkkelvers i Matteus' fremstilling av Jesu etikk. Det hebraiske חֶסֶד (hesed) som gjengis med ἔλεος i Septuaginta, betyr ikke bare barmhjertighet i snever forstand, men inkluderer troskap, godhet og paktskjærlighet. Utsagnet 'ikke offer' er en semittisk retorisk figur som uttrykker prioritering, ikke total avvisning av ofring.

Ordet πρῶτος (først) foran Simon kan bety «den fremste» og ikke bare «den første i listen». Dette er oversatt med «Først» som bevarer begge mulige tolkninger. «Apostel» (ἀπόστολος) betyr «utsending» – dette er første gang Matteus bruker dette ordet om de tolv, etter å ha kalt dem «disipler» (μαθηταί) i vers 1.

Skiftet fra μαθητάς (disipler) i vers 1 til ἀποστόλων (apostler) i vers 2 er teologisk signifikant. Som disipler er de lærende elever; som apostler er de utsendte representanter med fullmakt. Matteus bruker ellers sjelden ordet «apostel» – dette er eneste gang i hele evangeliet.

Alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger har apostellister, men rekkefølgen varierer noe. Peter står alltid først, og Judas Iskariot alltid sist. Listene ordnes gjerne i tre grupper på fire, der de samme navnene opptrer i hver gruppe men i varierende rekkefølge.

«Tolleren Matteus» gjengir Μαθθαῖος ὁ τελώνης. Bare Matteus-evangeliet identifiserer denne apostelen som toller – Markus og Lukas nevner ikke dette i sine apostellister. Bartolomeus er et patronym (Bar-Tolomai, «sønn av Tolomai») og identifiseres i Johannes-evangeliet ofte med Natanael.

At Matteus identifiserer seg selv som «tolleren» mens de andre evangeliene ikke gjør det, har blitt tolket som et tegn på ydmykhet – forfatteren fremhever sin egen lave sosiale status.

Θωμᾶς kommer fra det arameiske tōmā som betyr «tvilling». Det greske ekvivalentet Δίδυμος brukes i Johannesevangeliet (Joh 11:16, 20:24, 21:2).

Noen manuskripter har Λεββαῖος (Lebbeus) i stedet for Θαδδαῖος (Taddeus), og enkelte manuskripter kombinerer de to: «Lebbeus med tilnavnet Taddeus». Moderne kritiske utgaver foretrekker Θαδδαῖος.

Det greske uttrykket «Βίβλος γενέσεως» (biblos geneseōs) betyr bokstavelig 'opprinnelsesbok' eller 'tilblivelsesbok'. Oversettelsen 'slektshistorien' er valgt fordi det på moderne norsk dekker innholdet (en genealogi) uten å høres arkaisk ut. Alternativet 'ættetavle' (brukt i eldre norske oversettelser) er mer tradisjonelt men mindre tilgjengelig. 'Slektsregister' er et annet mulig alternativ.

Uttrykket «Βίβλος γενέσεως» har en direkte parallell til 1 Mos 2:4 og 5:1 i Septuaginta. Matteus plasserer dermed Jesus bevisst i forlengelsen av Israels skaperhistorie og slektslinjer.

At Jesus kalles 'Davids sønn' og 'Abrahams sønn' knytter ham til de to sentrale paktene i GT: Abrahamspakten (1 Mos 12:1–3) og Davidspakten (2 Sam 7:12–16). Rekkefølgen – David nevnt først – understreker den messianske kongetittelen.