Bønn

«Slik skal dere da be» gjengir Οὕτως οὖν προσεύχεσθε ὑμεῖς – Jesus gir en modell for bønn, ikke nødvendigvis en ordrett formel. «Vår Far i himmelen» er den tradisjonelle norske gjengivelsen av Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Merk at det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk bruker entall.

Fadervår (Pater noster) er den mest kjente kristne bønnen og brukes i liturgien i praktisk talt alle kristne tradisjoner. I Den norske kirke brukes den i hovedgudstjenesten, dåp, nattverd og tidebønner. Den har hatt en fast norsk form i flere hundre år, og oversettelsen følger den liturgiske tradisjonen nært.

Tiltalen «Far» (Πάτερ) for Gud var uvanlig i jødisk bønn. Selv om Gud kalles far i GT (Jes 63:16; 64:7), var direkte tiltale som «Vår Far» sjelden. Jesus gjør dette til normalen for sine disipler, noe som uttrykker en ny nærhet i gudsrelasjonen.

ἁγιασθήτω bruker passivum divinum – en passivform der Gud er den underforståtte agenten. Bønnen ber altså egentlig Gud om å hellige sitt eget navn, dvs. å åpenbare sin hellighet i verden. Paralleller finnes i Esek 36:23: «Jeg vil hellige mitt store navn.»

«Vår Far i himmelen» gjengir Πάτερ ἡμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. Det greske har flertall «himlene» (οὐρανοῖς), men norsk tradisjon bruker entall. «La ditt navn holdes hellig» gjengir ἁγιασθήτω τὸ ὄνομά σου, en aorist imperativ passiv. «Holdes hellig» er valgt for naturlig norsk fremfor det mer arkaiske «helliges». Passivformen (passivum divinum) antyder at det er Gud selv som til syvende og sist helliger sitt eget navn.

«La ditt rike komme» gjengir ἐλθέτω ἡ βασιλεία σου – en bønn om at Guds herredømme skal bli fullt virkeliggjort. «La din vilje skje» gjengir γενηθήτω τὸ θέλημά σου. Strukturen «som i himmelen, så også på jorden» er en tradisjonell gjengivelse av ὡς ἐν οὐρανῷ καὶ ἐπὶ γῆς. Det er omdiskutert om denne frasen hører til alle tre bønnene (navn, rike, vilje) eller bare den siste.

Det er en pågående teologisk debatt om βασιλεία (rike/kongedømme) skal forstås som Guds nåværende herredømme som bryter inn i verden, eller som et fremtidig eskatologisk rike. De fleste forskere mener begge aspekter er til stede: «allerede, men ennå ikke».

Grammatisk kan frasen «som i himmelen, så også på jorden» knyttes kun til den tredje bønnen (din vilje skje) eller til alle tre bønnene (navn, rike, vilje). Flere kirkefedre, inkludert Johannes Chrysostomos, knyttet den til alle tre. Moderne eksegeter er delt, men strukturen med tre parallelle aorist imperativer taler for at kvalifikasjonen gjelder den siste bønnen spesielt.

«Daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον τὸν ἐπιούσιον. Ordet ἐπιούσιος er et av de mest omdiskuterte ordene i NT – det forekommer nesten utelukkende her (og i Luk 11:3). Mulige betydninger: (1) «det som trengs for dagen» (fra ἐπί + οὐσία), (2) «for den kommende dag» (fra ἐπί + ἰέναι), (3) «oversubstansielt/overnaturlig» (Hieronymus: supersubstantialis). «Daglige» følger den vanligste fortolkningen og den norske liturgiske tradisjonen.

Ordet ἐπιούσιος er så sjeldent at Origenes (185–254) mente det var oppfunnet av evangelistene. Det finnes muligens i ett papyrusfragment fra 500-tallet som en regnskapspost, men dette er omdiskutert. Det er i praksis et hapax legomenon i gresk litteratur.

Imperativformen δός (gi) er en aorist imperativ, som uttrykker en enkel, direkte bønn. «I dag» (σήμερον) understreker det daglige avhengighetsforholdet til Gud. Strukturen med det foranstilte objektet (τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον) gir emfase til brødet – det er dette spesielle brødet vi ber om.

I jødisk tradisjon ble det daglige brødet knyttet til mannaen i ørkenen (2 Mos 16), der israelittene fikk nok mat for én dag om gangen. Bønnen om daglig brød gjenspeiler denne tilliten til Guds daglige forsørgelse.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» gjengir τὸν ἄρτον ἡμῶν τὸν ἐπιούσιον δὸς ἡμῖν σήμερον. Ordstillingen er tilpasset norsk – grunnteksten setter brødet (objektet) først for emfase. «Daglige» gjengir ἐπιούσιον, et svært sjeldent ord med omstridt betydning, men dette er den tradisjonelle og liturgisk innarbeidede gjengivelsen.

«Skyld» gjengir ὀφειλήματα (gjeld/det man skylder). Lukas bruker ἁμαρτίας (synder) i sin parallell (Luk 11:4). Matteus beholder den mer konkrete gjeldsterminologien. «Har forlatt» gjengir aorist ἀφήκαμεν, som indikerer en allerede utført handling. Tidligere versjon brukte presens «forlater», men ble rettet til fortid i tråd med grunnteksten.

Den arameiske bakgrunnen for ὀφειλήματα er חובא (ḥovā), som betyr både «gjeld» og «synd» på arameisk. Bønnen bruker dermed et dagligdags økonomisk bilde (gjeld) som metafor for synd. Dette viser den jødiske pedagogiske tradisjonen med å lære gjennom konkrete bilder.

Forholdet mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse av andre er teologisk utfordrende. Aoristformen (ἀφήκαμεν, «har forlatt») kan tyde på at menneskets tilgivelse er en forutsetning, men de fleste teologer tolker dette som at tilgivelse er en gjensidig bevegelse – den som har erfart Guds tilgivelse, tilgir andre (jf. v.14–15 og Matt 18:21–35).

Oversettelsen bruker «skyld» (ental) for ὀφειλήματα (flertall, «gjeldsposter»). Dette følger norsk liturgisk tradisjon fra Fadervår-bønnen, der «vår skyld» er den innarbeidede formuleringen. Flertallet i grunnteksten peker på de mange konkrete «gjeldsposter» vi har overfor Gud.

«Forlat oss vår skyld» gjengir ἄφες ἡμῖν τὰ ὀφειλήματα ἡμῶν. Norsk bruker entall «skyld» for det greske flertallet ὀφειλήματα, i tråd med liturgisk tradisjon. «Slik vi også har forlatt» gjengir ὡς καὶ ἡμεῖς ἀφήκαμεν, der aoristformen ble bevisst gjengitt med «har forlatt» (perfektum) fremfor presens «forlater», da grunnteksten beskriver en allerede utført handling.

«Led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν. Denne formuleringen er teologisk utfordrende – ber vi Gud om ikke å friste oss? Πειρασμός kan bety både «fristelse» og «prøvelse». «Fri oss» gjengir ῥῦσαι (befri/redd), valgt fremfor «frels» (σῴζω) som har bredere betydning. «Det onde» gjengir τοῦ πονηροῦ, som grammatisk kan være hankjønn («den onde», dvs. djevelen) eller intetkjønn («det onde»). Norsk tradisjon bruker intetkjønn.

Τοῦ πονηροῦ er grammatisk tvetydig: det kan være maskulin genitiv (den onde = Satan) eller nøytrum genitiv (det onde generelt). Kirkefedre var delt – Origenes og Chrysostomos foretrakk maskulin, mens den latinske tradisjonen (a malo) lot det stå åpent. Begge tolkninger er teologisk legitime.

Mange manuskripter (inkludert de som ligger bak Textus Receptus) legger til doksologien: ὅτι σοῦ ἐστιν ἡ βασιλεία καὶ ἡ δύναμις καὶ ἡ δόξα εἰς τοὺς αἰῶνας. ἀμήν («For riket er ditt, og makten og æren, i evighet. Amen.»). Denne mangler i de eldste manuskriptene (Sinaiticus, Vaticanus) og ble trolig lagt til fra liturgisk bruk, inspirert av 1 Krøn 29:11–13. De fleste kritiske utgaver utelater den fra bibelteksten.

Doksologien «For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» brukes liturgisk i de fleste kirkesamfunn, selv om den ikke regnes som del av Matteus' originaltekst. I katolsk tradisjon tilføyes den av presten etter en tilleggsbønn (embolisme), mens protestantiske kirker oftest ber den som del av bønnen.

Oversettelsen «led oss ikke inn i fristelse» gjengir μὴ εἰσενέγκῃς ἡμᾶς εἰς πειρασμόν direkte. Konjunktivformen med μή uttrykker en negativ bønn. Alternativet «bring oss ikke» eller «la oss ikke komme i fristelse» har blitt foreslått i moderne revisjoner (f.eks. pave Frans foreslo endring i 2017), men den tradisjonelle gjengivelsen er beholdt her da den er tro mot grunntekstens ordlyd.

Pave Frans godkjente i 2019 en endring av den italienske oversettelsen fra «non ci indurre in tentazione» (led oss ikke inn i fristelse) til «non abbandonarci alla tentazione» (la oss ikke falle i fristelse), med begrunnelsen at Gud ikke frister mennesker (jf. Jak 1:13). Den franske oversettelsen ble tilsvarende endret i 2017. Den norske oversettelsen beholder den tradisjonelle ordlyden.

Flere tidlige manuskripter (bl.a. Didaché 8:2, ca. 100 e.Kr.) vitner om at en doksologi ble knyttet til bønnen allerede svært tidlig i kristen bruk, noe som viser at Fadervår raskt ble et sentralt element i kristen liturgisk praksis.