Korset - Påske

Den greske teksten bruker «χωρίον λεγόμενον Γεθσημανί» som er gjengitt «et sted som heter Getsemane». Verbet «ἔρχεται» står i historisk presens, noe som er vanlig i gresk narrativ stil, men oversettes naturlig med preteritum («kom») på norsk. «Καθίσατε αὐτοῦ» er en imperativ og betyr «sett dere her», og «ἕως οὗ ἀπελθὼν ἐκεῖ προσεύξωμαι» gjengis med «mens jeg går dit bort og ber». Uttrykket «dit bort» gjenspeiler «ἐκεῖ» og gir en naturlig norsk gjengivelse av at Jesus trekker seg litt unna.

Navnet «Γεθσημανί» (Getsemane) kommer fra arameisk «גַּת שְׁמָנֵי» (gat šəmānê), som betyr «oljepresse». Dette peker på at stedet trolig var en olivenhage med en presse for utvinning av olivenolje. Verbet «προσεύξωμαι» er konjunktiv aorist, som uttrykker formålet med at Jesus går bort: for å be.

Getsemane lå ved foten av Oljeberget, øst for Jerusalem, over Kedron-dalen. Det var trolig en innhegnet olivenhage, og det var vanlig at reisende slo leir der under høytidene. At Jesus gikk dit med disiplene om natten etter påskemåltidet, stemmer med at mange pilegrimer overnattet utenfor bymurene under påsken.

Getsemane-scenen er et sentralt moment i kristen teologi om Jesu lydighet og overgivelse til Faderens vilje. At Jesus ber disiplene sitte og vente mens han selv går for å be, innleder hans intense bønnekamp (agoni) og understreker hans fulle menneskelighet i møte med lidelsen.

Noen håndskrifter har «προσεύξωμαι» alene uten «ἐκεῖ», mens andre inkluderer «ἐκεῖ προσεύξωμαι». Variantapparatet viser at rekkefølgen og tilstedeværelsen av «ἐκεῖ» varierer noe mellom manuskripttradisjoner, men betydningen er i hovedsak den samme.

Getsemane-beretningen leses i kirkeåret i forbindelse med den stille uke, særlig på skjærtorsdag, som del av pasjonshistorien. Den danner grunnlag for bønnerefleksjon om Jesu lidelse og lydighet.

«Bedrøvet til døden» er en gjennomgående oversettelse av det greske «Περίλυπός ἐστιν ἡ ψυχή μου ἕως θανάτου». Alternativt kunne man oversette «dypt bedrøvet, like til døden» eller «min sjel er overvettes sorgfull». Den valgte formuleringen er godt innarbeidet i norsk bibelspråk og balanserer mellom troskapen til grunnteksten og lesbarhet.

Adjektivet περίλυπος er en forsterket form av λυπηρός ('sorgfull') med prefikset περι- som gir betydningen 'omgitt av sorg', altså 'dypt bedrøvet'. Uttrykket ἕως θανάτου ('til døden') kan forstås enten som en hyperbolsk beskrivelse av sorgens intensitet (så sterk at den nesten dreper) eller som en indikasjon på at sorgen vil vare til hans (forestående) død. Uttrykket har bakgrunn i Salme 42:6.12 og 43:5 i Septuaginta.

Jesu ord her åpenbarer hans fulle menneskelighet i det han møter korsets lidelse. At hans sjel er «bedrøvet til døden» viser at inkarnasjonen innebærer ekte menneskelig lidelse. Oppfordringen «våk med meg» (γρηγορεῖτε μετʼ ἐμοῦ) understreker hans behov for menneskelig fellesskap i lidelsen, noe som har vært viktig i teologiske diskusjoner om Kristi to naturer.

Getsemane-scenen utspiller seg natten før korsfestelsen. Det var vanlig jødisk praksis å bruke Salmenes bok som uttrykk for bønn og nød, og Jesu ord her alluderer til klagesalmene. Å be disiplene «våke» kan også knyttes til den jødiske påskefeiringen, der man holdt seg våken gjennom natten.

De fleste manuskripter har αὐτοῖς ('til dem'), men noen vitner har den lengre formen τοῖς μαθηταῖς ('til disiplene'). Den kortere lesemåten er godt bevitnet og foretrukket i kritiske utgaver (NA28/UBS5).

Dette verset er sentralt i skjærtorsdagens liturgi og i andakter knyttet til Jesu lidelseshistorie. I mange tradisjoner leses Getsemane-beretningen som en oppfordring til bønn og åndelig årvåkenhet, og uttrykket «våk med meg» har inspirert kjente salmer og liturgiske tekster, som Taizé-sangen «Stay with me» (Blei hos meg).

Oversettelsen gjengir «ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ» med «falt på ansiktet», som er en naturlig norsk gjengivelse av denne uttrykksmåten. Et alternativ er «kastet seg ned med ansiktet mot jorden» for å understreke den fullstendige prostrasjonen. «εἰ δυνατόν ἐστιν» er gjengitt som «er det mulig, så la» i en kondisjonalsetning med imperativ; et mer direkte alternativ er «om det er mulig, la». «πλὴν» er oversatt med «men», som fanger den adversative betydningen. «ἀλλʼ ὡς σύ» er gjengitt «bare som du vil», der «bare» forsterker kontrasten – det greske har egentlig «men som du (vil)», men «bare» fungerer godt stilistisk.

Verbet «προελθών» (aorist partisipp av προέρχομαι) betyr 'å gå frem/videre'. «μικρόν» er et adverb som angir kort avstand. «ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ» er en semittisk uttrykksmåte for full prostrasjon i bønn. «τὸ ποτήριον τοῦτο» ('dette begeret') er en metafor med dype gammeltestamentlige røtter. «πλήν» er en sterk adversativ partikkel som markerer et tydelig brudd – 'likevel', 'men'.

Begeret (ποτήριον) er et rikt teologisk bilde. I GT kan «Herrens beger» referere til vrede og dom (Jes 51:17, 22; Jer 25:15–17; Sal 75:9). Jesu bønn viser hans fulle menneskelighet – han frykter lidelsen – men hans underkastelse under Faderens vilje («ikke som jeg vil, bare som du vil») viser hans fullkomne lydighet. Denne scenen har vært sentral i kristologiske diskusjoner om Kristi to viljer (dyotheletisme), bekreftet ved det tredje konsilet i Konstantinopel (681).

Getsemane-hagen lå ved foten av Oljeberget, øst for Jerusalem. Bønn i prostrasjon (liggende med ansiktet mot jorden) var en vanlig jødisk bønnestilling som uttrykte dyp ærbødighet og nød. At Jesus trekker seg tilbake fra disiplene for å be alene, reflekterer en jødisk praksis med privat bønn i kriser.

Enkelte manuskripter har «προσελθών» (kom frem til) i stedet for «προελθών» (gikk videre frem). Nestle-Aland (NA28) leser «προελθών», støttet av de beste manuskriptene (א, B). Varianten påvirker ikke vesentlig meningen.

Denne teksten er sentral i Langfredags liturgi og i Skjærtorsdagens nattverdsgudstjeneste. Jesu bønn i Getsemane leses ofte som forbilde for kristen bønn i lidelse og som et uttrykk for underkastelse under Guds vilje. Ordene «ikke som jeg vil, bare som du vil» har inspirert bønner og salmer gjennom hele kirkehistorien.

Oversettelsen gjengir den greske partisippkonstruksjonen «σταυρώσαντες δὲ αὐτόν» (etter å ha korsfestet ham) med «Da de hadde korsfestet ham», som er en naturlig norsk temporal leddsetning. Det greske «βάλλοντες κλῆρον» (kastende lodd) er gjengitt som «ved å kaste lodd», som bevarer den aktive handlingsbeskrivelsen. Et alternativ ville vært «kastet lodd om dem» eller «trakk lodd», men «kaste lodd» ligger nærmest det greske uttrykket.

Verbet «διεμερίσαντο» (aorist medium av διαμερίζω) betyr 'å dele seg imellom' eller 'å fordele mellom seg'. Partisippet «βάλλοντες κλῆρον» beskriver middelet for fordelingen: bokstavelig 'kastende lodd'. «κλῆρον» (akkusativ entall av κλῆρος) betyr 'lodd' og brukes om en gjenstand som ble kastet for å avgjøre utfall, beslektet med det norske «lodd/lott».

Denne hendelsen ses som en oppfyllelse av Salme 22,19: «De deler mine klær mellom seg, de kaster lodd om kappen min.» Matteus siterer ikke salmen eksplisitt her (til forskjell fra Johannes 19,24), men allusjonen er tydelig for lesere som kjenner Det gamle testamente. Korsfestelsesscenen er gjennomvevd av salmistens lidelsesord, noe som understreker Jesu rolle som den lidende rettferdige.

Romerske soldater hadde rett til å ta de henrettedes eiendeler. Klærne til en jøde ville typisk inkludere en ytre kappe, en indre kjortel, et belte, sandaler og muligens et hodeplagg. Loddkasting var en vanlig praksis i antikken for rettferdig fordeling av gods.

Enkelte senere håndskrifter legger til «ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦ προφήτου· διεμερίσαντο τὰ ἱμάτιά μου ἑαυτοῖς καὶ ἐπὶ τὸν ἱματισμόν μου ἔβαλον κλῆρον» (for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kledning) – et sitat fra Salme 22,19. Denne tilføyelsen finnes ikke i de eldste og mest pålitelige håndskriftene (som Sinaiticus og Vaticanus) og regnes som en sekundær harmonisering med Johannes 19,24.

Den greske teksten bruker αἰτία (aitia), som betyr 'anklage', 'grunn' eller 'sak'. Oversettelsen «anklagen mot ham» gjengir dette tydelig. En alternativ gjengivelse kunne være «skyldskriftet» eller «tiltalen», men «anklagen» er mer umiddelbart forståelig for moderne lesere. Strukturen i oversettelsen er delt i to setninger for å gjøre teksten lettere å lese, mens den greske teksten har én sammenhengende setning.

Ordet αἰτία brukes juridisk om den formelle anklagen eller grunnen til domfellelse. Partisippet γεγραμμένην (perfektum partisipp av γράφω) betyr 'skrevet' og indikerer en varig tilstand – teksten var skrevet og forble synlig. Preposisjonen ἐπάνω ('over', 'ovenfor') angir plasseringen over hodet.

Inskripsjonen «jødenes konge» (ὁ βασιλεὺς τῶν Ἰουδαίων) var ment som en hånlig anklage fra romernes side, men har i kristen teologi blitt forstått som en ufrivillig sannhetserklæring. Matteus er den eneste evangelisten som inkluderer navnet «Jesus» i inskripsjonen – de andre evangeliene har kortere formuleringer. Dette understreker identifikasjonen av den korsfestede.

Det var romersk praksis å feste en tavle (latin: titulus) til korset eller bære den foran den dømte på vei til henrettelsesstedet. Denne tavlen angav den formelle anklagen og fungerte som avskrekking. Alle fire evangelier gjengir inskripsjonen med små variasjoner, noe som reflekterer at ordlyden ble husket litt ulikt eller at tavlen kan ha vært skrevet på flere språk (jf. Joh 19:20).

De fire evangeliene gjengir inskripsjonen ulikt: Matt: «Dette er Jesus, jødenes konge», Mark: «Jødenes konge», Luk: «Dette er jødenes konge», Joh: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Disse variasjonene er ikke tekstkritiske varianter i manuskriptene, men forskjeller mellom evangelistene. I Matteus-manuskriptene er teksten stabil med svært få varianter.

«Eli, Eli, lemá sabaktani» er en transkripsjon av arameisk/hebraisk som gjengis direkte i den greske teksten (Ἠλὶ ἠλὶ λεμὰ σαβαχθάνι). Oversettelsen beholder den fremmedspråklige frasen slik den står, etterfulgt av en norsk oversettelse, nøyaktig som den greske teksten gjør med τοῦτʼ ἔστιν ('det betyr'). Formen 'Eli' reflekterer hebraisk, mens Markus 15:34 har 'Eloi' som reflekterer arameisk. Valget av 'sabaktani' uten th-lyd er en forenkling for norsk lesbarhet.

ἀνεβόησεν (aneboēsen) er et sterkt verb som betyr å rope høyt eller skrike. Kombinert med φωνῇ μεγάλῃ (phonē megalē, 'med stor/høy røst') understrekes intensiteten i Jesu rop. Verbet ἐγκατέλιπες (enkatelipes) er aorist av ἐγκαταλείπω, som betyr å forlate fullstendig, etterlate i en tilstand av hjelpeløshet.

Jesu rop er et sitat fra Salme 22:2. Dette har vært gjenstand for omfattende teologisk diskusjon. Noen ser det som uttrykk for reell gudsforlatthet — at Jesus bar syndens straff og opplevde adskillelse fra Faderen (stedfortredende soning). Andre mener Jesus siterer begynnelsen av hele Salme 22, som ender med triumf og lovsang, og dermed uttrykker tillit midt i lidelsen. Atter andre ser det som et genuint menneskelig rop fra den lidende Messias som fullt ut identifiserer seg med menneskelig smerte.

Formen 'Eli' (Ἠλί) er hebraisk for 'min Gud', mens den arameiske formen ville vært 'Elahi/Eloi'. Matteus bruker den hebraiske formen, noe som forklarer at tilskuerne misforstår og tror han kaller på profeten Elia (Ἠλίας), da ordene lyder svært like. Korsfestelsens niende time tilsvarer ca. kl. 15:00 etter jødisk tidsregning.

Noen håndskrifter har Ἠλὶ ἠλὶ (hebraisk form), mens andre har Ἐλωΐ ἐλωΐ (arameisk form, som i Markus 15:34). Varianten λεμά finnes også som λαμά i noen manuskripter. Likeledes finnes σαβαχθάνι i ulike stavemåter. De fleste kritiske utgaver beholder den hebraiske formen i Matteus for å skille den fra Markus' arameiske form.

Dette verset leses som en sentral del av pasjonsberetningen i Den stille uke, særlig på langfredag. Jesu rop fra korset er blant de syv korsordene som har en viktig plass i kristen liturgisk tradisjon og meditasjon.