Tilgivelse

«Overtredelser» gjengir παραπτώματα (feiltrinn/fall ved siden av). Oversettelsen bruker «tilgi» for ἀφῆτε/ἀφήσει, som bokstavelig betyr «la gå/slippe fri». Versene 14–15 fungerer som Jesu egen kommentar til Fadervårs femte bønn (v.12).

Oversettelsen gjengir ἀφῆτε med «tilgir» (nåtid) og ἀφήσει med «skal tilgi» (futurum), som gjenspeiler den greske kondisjonalkonstruksjonen (ἐάν + konjunktiv i protasis, futurum indikativ i apodosis). «Overtredelser» er valgt for παραπτώματα fremfor det mer generelle «synder» (ἁμαρτίαι). Legg merke til at Matteus bruker παραπτώματα i v.14–15 mens han bruker ὀφειλήματα i v.12 – ulike nyanser av samme tema.

Παράπτωμα er sammensatt av παρά (ved siden av) og πίπτω (falle) – altså et «feiltrinn» eller «å falle ved siden av veien». Det har en litt annen nyanse enn ὀφειλήματα (gjeld) i v.12 og ἁμαρτία (å bomme på målet). De ulike ordene belyser ulike aspekter av synd.

Versene 14–15 er Jesu utleggelse av Fadervårs femte bønn (v.12). Mens v.12 bruker ὀφειλήματα (gjeld), bruker Jesus her παραπτώματα (feiltrinn). Vekslingen mellom ordene viser at det dreier seg om samme realitet – synd – belyst fra ulike vinkler. Betingelseskonstruksjonen (ἐάν + konjunktiv) antyder ikke at tilgivelsen er «fortjent», men at tilgivelsesviljen er et kjennetegn på dem som har mottatt Guds nåde (jf. Matt 18:21–35).

Oversettelsen gjengir ἀφῆτε med «tilgir» (presens) og ἀφήσει med «skal tilgi» (futurum), noe som gjenspeiler den greske kondisjonalkonstruksjonen ἐάν + konjunktiv i protasis og futurum indikativ i apodosis. «Overtredelser» er valgt for παραπτώματα, som understreker aspektet av feiltrinn/sidespor, i stedet for det bredere «synder». Formuleringen «deres himmelske Far» gjengir ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ οὐράνιος med naturlig norsk ordstilling der adjektivet plasseres foran substantivet.

Versene 14–15 utgjør Jesu utleggelse av Fadervårs femte bønn (v.12). Der v.12 bruker ὀφειλήματα (gjeld, skyld), bruker Jesus her παραπτώματα (feiltrinn). Betingelseskonstruksjonen antyder ikke at tilgivelsen er «fortjent» av oss, men at tilgivelsesviljen er et kjennetegn ved dem som selv har mottatt Guds nåde (jf. lignelsen om den ubarmhjertige tjener, Matt 18:21–35).

Oversettelsen legger til «deres overtredelser» som objekt etter «menneskene» for å tydeliggjøre hva som tilgis, parallelt med v.14. Grunnteksten utelater dette i noen manuskripter, mens andre har det med. Tilføyelsen gjør setningen mer fullstendig på norsk.

Oversettelsen legger til bestemt artikkel «menneskene» (τοῖς ἀνθρώποις) i tråd med grunnteksten, der den bestemte artikkelen peker tilbake på de samme menneskene som i v.14. I siste del av verset beholder oversettelsen «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν), som finnes i noen manuskripter men mangler i andre.

Noen viktige manuskripter (bl.a. Sinaiticus' opprinnelige hånd) utelater τὰ παραπτώματα αὐτῶν etter τοῖς ἀνθρώποις, mens det legges til i mange andre vitner. Tilsvarende har noen manuskripter τὰ παραπτώματα ὑμῶν på slutten, mens andre utelater det. NA28/UBS5 inkluderer begge, men med viss tekstkritisk usikkerhet.

Oversettelsen legger til «menneskene» med bestemt form, som gjenspeiler den greske bestemte artikkelen τοῖς ἀνθρώποις og peker tilbake til v.14. Siste ledd «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν) tydeliggjør at det nå er disiplenes egne overtredelser det handler om. Kontrasten mellom «menneskene» og «dere» drives av parallellismen med v.14.

Oversettelsen gjengir τοῖς ἀνθρώποις med «menneskene» (bestemt form), som gjenspeiler den greske bestemte artikkelen og knytter tilbake til v.14. I siste ledd beholdes «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν) – her refererer «deres» til tilhørerne (dere), ikke til menneskene. Kontrasten mellom andres overtredelser (v.14) og ens egne overtredelser (v.15) er sentral for passasjens logikk. Nåværende versjon utelater objekt etter «menneskene» og lar konteksten fylle inn, noe som er en bevisst forenkling etter flere revisjonsrunder.

Oversettelsen gjengir den negative betingelsen ἐὰν δὲ μὴ ἀφῆτε med «Men dersom dere ikke tilgir». Objektet τοῖς ἀνθρώποις gjengis med «menneskene» (bestemt form, som i grunnteksten). Etter flere revisjonsrunder er det bevisst valgt å utelate et eksplisitt objekt etter «menneskene» (slik som «deres overtredelser»), og la konteksten fra v.14 fylle inn. I siste ledd beholdes «deres overtredelser» (τὰ παραπτώματα ὑμῶν), der «deres» refererer til tilhørerne.