FLOGVIT
.bible

HebreerneKapittel 9

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Også den første pakten hadde altså forskrifter for gudstjenesten og en jordisk helligdom.
For det ble reist et telt, det forreste rommet, hvor lysestaken, bordet og skuebrødene var. Dette kalles Det hellige.
Bak det andre forhenget var det et telt som kalles Det aller helligste.
Der var et gyllent røkelsesalter og paktens ark, som var kledd med gull på alle sider. I arken var det en gullkrukke med manna, Arons stav som hadde spirt, og paktens tavler.
Over arken var herlighetens kjeruber som skygget over nådestolen. Men vi kan ikke gå i detalj om dette nå.
Når dette var ordnet slik, gikk prestene til enhver tid inn i det forreste rommet for å utføre sin tjeneste.
Men inn i det andre rommet gikk bare ypperstepresten, én gang i året, og aldri uten blod, som han bar fram for seg selv og for folkets synder begått i uvitenhet.
Ved dette viser Den hellige ånd at veien inn i helligdommen ennå ikke var åpenbart så lenge det forreste teltet fortsatt sto.
Dette er et bilde på den nåværende tid. I samsvar med denne ordningen blir det båret fram gaver og offer som ikke kan gjøre den som tilber, fullkommen i samvittigheten.
De handler bare om mat og drikke og forskjellige renselser – ytre forskrifter som gjelder inntil tiden for den nye ordningen.
Men Kristus kom som yppersteprest for de goder som allerede er kommet. Han gikk gjennom det større og mer fullkomne teltet, som ikke er laget med hender, det vil si: som ikke tilhører denne skapningen.
Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og vant en evig forløsning.
For hvis blodet av bukker og okser, og asken av en kvige som stenkes på de urene, helliger dem til legemlig renhet,
hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, han som ved en evig Ånd bar seg selv fram som et lyteløst offer for Gud, så vi kan tjene den levende Gud!
Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som er lovet, siden en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakten.
For hvor det er et testamente, er det nødvendig at det bringes bevis for at den som opprettet det, er død.
Et testamente trer jo i kraft ved død, siden det aldri har gyldighet så lenge den som opprettet det, lever.
Derfor ble heller ikke den første pakten innviet uten blod.
For da Moses hadde forkynt alle budene i loven for hele folket, tok han blodet av kalvene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket det på selve bokrullen og på hele folket.
Han sa: «Dette er blodet til den pakten Gud har pålagt dere.»
På samme måte stenket han også blod på teltet og på alle kar som ble brukt i tjenesten.
Etter loven blir nesten alt renset med blod, og uten at blod blir utgytt, skjer det ingen tilgivelse.
Det var altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting ble renset ved disse midlene, men de himmelske ting selv må renses ved bedre offer enn disse.
For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er laget med hender, et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds ansikt for vår skyld.
Han gikk heller ikke inn for å bære fram seg selv mange ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget.
Da måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han åpenbart seg én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.
Og slik det er bestemt for mennesker å dø én gang, og deretter kommer dommen,
slik ble også Kristus ofret én gang for å bære syndene til de mange. Han skal vise seg for andre gang, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham.
←→