FLOGVIT
.bible

Apostlenes gjerningerKapittel 27

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Då det var avgjort at vi skulle sigla til Italia, vart Paulus og nokre andre fangar overleverte til ein offiser som heitte Julius, ein centurion frå den augusteiske kohorten.
Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlevert til en offiser ved navn Julius, som tilhørte den keiserlige kohorten.
Vi gjekk om bord i eit skip frå Adramyttium som skulle sigla til hamner langs kysten av Asia, og la ut. Aristarkos, ein makedonar frå Tessalonika, var med oss.
Vi gikk om bord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs kysten av Asia, og la ut. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
Dagen etter la vi til i Sidon. Julius var venleg mot Paulus og lét han gå til venene sine for å få det han trong.
Dagen etter kom vi til Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og lot ham besøke venner for å få den hjelpen han trengte.
Derifrå la vi ut att og sigla i ly av Kypros, fordi vinden var imot oss.
Derfra la vi ut og seilte i le av Kypros fordi vinden var imot oss.
Vi sigla over havet utanfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.
Vi seilte over havet utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.
Der fann centurionen eit skip frå Alexandria som skulle til Italia, og han fekk oss om bord i det.
Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord på det.
I mange dagar kom vi seint fram, og vi nådde med vanske fram til Knidos. Sidan vinden ikkje lét oss halda fram, sigla vi i ly av Kreta ved Salmone.
I mange dager seilte vi langsomt og kom med nød og neppe frem til Knidos. Vinden hindret oss i å fortsette, så vi seilte i le av Kreta ved Salmone.
Vi følgde kysten med vanske og kom til ein stad som heiter Fagre Hamner, nær byen Lasaia.
Vi seilte med vanskelighet langs kysten og kom til et sted som kalles Gode Havner, nær byen Lasea.
Det hadde gått lang tid, og det var allereie farleg å sigla, sidan fasten alt var over. Då gav Paulus dei denne åtvaringa:
Det hadde gått lang tid, og seilasen var nå farlig fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem
«Menn, eg ser at denne sjøreisa kjem til å føra med seg ulukke og store tap, ikkje berre for last og skip, men òg for liva våre.»
og sa: «Menn, jeg ser at denne seilasen kommer til å føre med seg ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av menneskeliv.»
Men centurionen lydde meir på styrmannen og skipsreeiaren enn på det Paulus sa.
Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipperen enn på det Paulus sa.
Sidan hamna var ueigna til å overvintra i, rådde dei fleste til å sigla derifrå for om mogleg å nå Føniks og overvintra der. Det er ei hamn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
Siden havnen var dårlig egnet til overvintring, bestemte de fleste seg for å seile videre derfra, for om mulig å nå Føniks og overvintre der. Det er en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
Då det byrja å blåsa ein lett sønnavind, trudde dei at dei kunne gjennomføra planen sin. Dei letta anker og sigla tett langs kysten av Kreta.
Da det begynte å blåse en mild sønnavind, trodde de at de hadde fått det de ønsket. De lettet anker og seilte tett langs kysten av Kreta.
Men det gjekk ikkje lang tid før ein stormvind kalla Eurakylon slo ned frå øya.
Men snart slo en voldsom stormvind ned fra øya, den såkalte nordøstvinden.
Skipet vart gripe av stormen og kunne ikkje halda seg opp mot vinden, så vi gav opp og lét oss driva av.
Skipet ble grepet av stormen og kunne ikke holdes opp mot vinden, så vi ga etter og lot oss drive.
Då vi kom i ly av ei lita øy som heiter Kauda, greidde vi med vanske å berga livbåten.
Vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, og klarte med nød og neppe å få kontroll over skipsbåten.
Dei heiste han om bord og brukte tau til å surra under skipet. Av redsle for å driva inn på Syrtesandbankane fira dei ned seglriggen og lét seg driva.
Da de hadde heist den opp, brukte de tauverk til å surre rundt skipet for å forsterke det. De fryktet å drive inn på Syrtebankene, så de senket drivankeret og lot seg drive.
Vi vart herja hardt av stormen, og dagen etter byrja dei å kasta lasta over bord.
Vi ble så hardt rammet av stormen at de neste dagen begynte å kaste lasten over bord.
Den tredje dagen kasta dei med eigne hender skipsriggen over bord.
På den tredje dagen kastet de med egne hender skipets utstyr over bord.
I mange dagar var korkje sol eller stjerner å sjå, og stormen heldt fram med full styrke. Til slutt gav vi opp alt håp om å bli berga.
I mange dager viste verken sol eller stjerner seg, og stormen fortsatte å rase. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
Dei hadde ikkje ete på lenge. Då steig Paulus fram midt iblant dei og sa: «Menn, de burde ha lytta til meg og ikkje sigla frå Kreta. Då hadde de unngått denne ulukka og dette tapet.
«Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere sluppet denne ulykken og dette tapet.
Men no oppmodar eg dykk til å vera ved godt mot, for ingen av dykk skal mista livet, berre skipet.
Men nå oppfordrer jeg dere til å fatte mot, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet vil gå tapt.
For i natt stod det ein engel framfor meg frå den Gud eg høyrer til og tener,
For i natt sto det en engel hos meg fra Gud, ham som jeg tilhører og tjener.
og han sa: 'Ver ikkje redd, Paulus! Du skal stå framfor keisaren. Og sjå, Gud har av nåde gjeve deg alle dei som siglar saman med deg.'»
Han sa: 'Frykt ikke, Paulus! Du skal stå foran keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
Difor, menn, ver ved godt mot! For eg trur på Gud at det vil gå slik som det vart sagt meg.
Derfor, fatt mot, menn! For jeg tror på Gud at det skal skje akkurat slik som det ble sagt meg.
Men vi må stranda på ei øy.»
Men vi må strande på en øy.»
Då den fjortande natta kom og vi dreiv omkring i Adriaterhavet, meinte sjøfolka ved midnatt at dei nærma seg land.
Da den fjortende natten kom og vi drev omkring på Adriaterhavet, ante sjømennene midt på natten at land nærmet seg.
Dei lodda djupna og fann tjue famnar. Litt seinare lodda dei att og fann femten famnar.
De loddet dybden og fant tyve favner. Litt lenger fram loddet de igjen og fant femten favner.
Av redsle for at vi skulle driva mot klippegrunn, kasta dei fire anker frå akterskipet og bad om at det måtte bli dag.
De fryktet at vi skulle støte mot klippene, så de kastet ut fire ankere fra akterstavnen og ba om at det måtte bli dag.
Sjøfolka prøvde å rømma frå skipet og fira livbåten ned i sjøen under påskot av at dei ville leggja ut anker frå baugen.
Sjømennene prøvde å rømme fra skipet. De firte skipsbåten ned i havet under påskudd av at de ville legge ut ankere fra baugen.
Då sa Paulus til centurionen og soldatane: «Dersom ikkje desse blir om bord i skipet, kan de ikkje bli berga.»
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Då kutta soldatane taua til livbåten og lét han falla ned.
Da kuttet soldatene tauene til skipsbåten og lot den falle.
Medan dei venta på at det skulle bli dag, oppmoda Paulus alle til å eta. Han sa: «I fjorten dagar no har de venta og ikkje ete noko som helst.
Like før det ble lyst, oppfordret Paulus alle til å spise. Han sa: «I fjorten dager har dere vært i urolig venting uten å spise, og ikke tatt til dere noe.
Difor oppmodar eg dykk til å eta, for det er nødvendig for at de skal bli berga. Ikkje eit hår på hovudet skal gå tapt for nokon av dykk.»
Derfor ber jeg dere om å spise, for dette er nødvendig for deres redning. Ikke et hårstrå på hodet skal gå tapt for noen av dere.»
Då han hadde sagt dette, tok han eit brød, takka Gud for augo på dei alle, braut det og byrja å eta.
Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne, brøt det og begynte å spise.
Då vart alle ved godt mot og tok sjølve til å eta.
Da fattet alle mot og spiste selv også.
Vi var i alt to hundre og syttiseks personar om bord i skipet.
Vi var i alt to hundre og syttiseks personer om bord på skipet.
Då dei hadde ete seg mette, letta dei skipet ved å kasta kornet i sjøen.
Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i havet.
Då det vart dag, kjende dei ikkje att landet, men dei såg ei vik med ei strand, og dei la planar om å styra skipet inn dit om dei kunne.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de la merke til en bukt med en strand. De overveide om de kunne drive skipet opp på stranden der.
Dei kappa ankera og lét dei liggja i sjøen. Samstundes løyste dei taua som heldt rora, heiste fokkseglet for vinden og styrte mot stranda.
De kappet ankertauene og lot ankrene falle i havet. Samtidig løsnet de tauene som holdt rorene, heiste forseilet for vinden og styrte mot stranden.
Men dei kom inn på eit rev, og skipet gjekk på grunn. Baugen bora seg fast og vart sitjande urørleg, medan akterskipet vart knust av dei kraftige bølgjene.
Men de støtte på en sandbanke mellom to hav, og skipet gikk på grunn. Baugen boret seg fast og ble stående, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
Soldatane ville drepa fangane så ingen skulle symja bort og rømma.
Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme unna og rømme.
Men centurionen ville berga Paulus og hindra dei i å gjera dette. Han baud dei som kunne symja, å kasta seg først i sjøen og koma seg i land.
Men offiseren ønsket å redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe i havet først og komme seg i land.
Dei andre skulle følgja etter, nokre på plankar og nokre på vrakgods frå skipet. Slik gjekk det til at alle kom velberga i land.
De andre skulle klare seg på planker eller vrakrester fra skipet. Og slik skjedde det at alle kom seg velberget i land.
←→