ForkynnerenKapittel 3

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Alt har sin tid, og det er en tid for alt som skjer under himmelen.

לַכֹּ֖ל זְמָ֑ן וְעֵ֥ת לְכָל־חֵ֖פֶץ תַּ֥חַת הַשָּׁמָֽיִם׃ ס ‬

En tid for å bli født og en tid for å dø, en tid for å plante og en tid for å rykke opp det som er plantet.

עֵ֥ת לָלֶ֖דֶת וְעֵ֣ת לָמ֑וּת עֵ֣ת לָטַ֔עַת וְעֵ֖ת לַעֲק֥וֹר נָטֽוּעַ׃ ‬

En tid for å drepe og en tid for å lege, en tid for å rive ned og en tid for å bygge opp.

עֵ֤ת לַהֲרוֹג֙ וְעֵ֣ת לִרְפּ֔וֹא עֵ֥ת לִפְר֖וֹץ וְעֵ֥ת לִבְנֽוֹת׃ ‬

En tid for å gråte og en tid for å le, en tid for å sørge og en tid for å danse.

עֵ֤ת לִבְכּוֹת֙ וְעֵ֣ת לִשְׂח֔וֹק עֵ֥ת סְפ֖וֹד וְעֵ֥ת רְקֽוֹד׃ ‬

En tid for å kaste steiner og en tid for å samle steiner, en tid for å omfavne og en tid for å holde seg fra omfavnelse.

עֵ֚ת לְהַשְׁלִ֣יךְ אֲבָנִ֔ים וְעֵ֖ת כְּנ֣וֹס אֲבָנִ֑ים עֵ֣ת לַחֲב֔וֹק וְעֵ֖ת לִרְחֹ֥ק מֵחַבֵּֽק׃ ‬

En tid for å lete og en tid for å miste, en tid for å ta vare på og en tid for å kaste bort.

עֵ֤ת לְבַקֵּשׁ֙ וְעֵ֣ת לְאַבֵּ֔ד עֵ֥ת לִשְׁמ֖וֹר וְעֵ֥ת לְהַשְׁלִֽיךְ׃ ‬

En tid for å rive i stykker og en tid for å sy sammen, en tid for å tie og en tid for å tale.

עֵ֤ת לִקְר֙וֹעַ֙ וְעֵ֣ת לִתְפּ֔וֹר עֵ֥ת לַחֲשׁ֖וֹת וְעֵ֥ת לְדַבֵּֽר׃ ‬

En tid for å elske og en tid for å hate, en tid for krig og en tid for fred.

עֵ֤ת לֶֽאֱהֹב֙ וְעֵ֣ת לִשְׂנֹ֔א עֵ֥ת מִלְחָמָ֖ה וְעֵ֥ת שָׁלֽוֹם׃ ס ‬

Hva får den som arbeider igjen for sitt strev?

מַה־יִּתְרוֹן֙ הָֽעוֹשֶׂ֔ה בַּאֲשֶׁ֖ר ה֥וּא עָמֵֽל׃ ‬

Jeg har sett det slitsomme arbeidet Gud har gitt menneskets barn å streve med.

רָאִ֣יתִי אֶת־הָֽעִנְיָ֗ן אֲשֶׁ֨ר נָתַ֧ן אֱלֹהִ֛ים לִבְנֵ֥י הָאָדָ֖ם לַעֲנ֥וֹת בּֽוֹ׃ ‬

Alt har han gjort vakkert i sin tid. Han har også lagt evigheten i deres hjerter, uten at mennesket kan fatte det verk som Gud har gjort fra begynnelse til ende.

אֶת־הַכֹּ֥ל עָשָׂ֖ה יָפֶ֣ה בְעִתּ֑וֹ גַּ֤ם אֶת־הָעֹלָם֙ נָתַ֣ן בְּלִבָּ֔ם מִבְּלִ֞י אֲשֶׁ֧ר לֹא־יִמְצָ֣א הָאָדָ֗ם אֶת־הַֽמַּעֲשֶׂ֛ה אֲשֶׁר־עָשָׂ֥ה הָאֱלֹהִ֖ים מֵרֹ֥אשׁ וְעַד־סֽוֹף׃ ‬

Jeg innså at det ikke finnes noe bedre for dem enn å glede seg og gjøre godt så lenge de lever.

יָדַ֕עְתִּי כִּ֛י אֵ֥ין ט֖וֹב בָּ֑ם כִּ֣י אִם־לִשְׂמ֔וֹחַ וְלַעֲשׂ֥וֹת ט֖וֹב בְּחַיָּֽיו׃ ‬

Og når et menneske kan spise og drikke og nyte det gode i alt sitt arbeid, da er det en gave fra Gud.

וְגַ֤ם כָּל־הָאָדָם֙ שֶׁיֹּאכַ֣ל וְשָׁתָ֔ה וְרָאָ֥ה ט֖וֹב בְּכָל־עֲמָל֑וֹ מַתַּ֥ת אֱלֹהִ֖ים הִֽיא׃ ‬

Jeg vet at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingenting kan legges til, og ingenting kan trekkes fra. Gud har gjort det slik for at mennesker skal frykte ham.

יָדַ֗עְתִּי כִּ֠י כָּל־אֲשֶׁ֨ר יַעֲשֶׂ֤ה הָאֱלֹהִים֙ ה֚וּא יִהְיֶ֣ה לְעוֹלָ֔ם עָלָיו֙ אֵ֣ין לְהוֹסִ֔יף וּמִמֶּ֖נּוּ אֵ֣ין לִגְרֹ֑עַ וְהָאֱלֹהִ֣ים עָשָׂ֔ה שֶׁיִּֽרְא֖וּ מִלְּפָנָֽיו׃ ‬

Det som er, har allerede vært, og det som skal komme, har allerede vært. Gud oppsøker det som er forjaget.

מַה־שֶּֽׁהָיָה֙ כְּבָ֣ר ה֔וּא וַאֲשֶׁ֥ר לִהְי֖וֹת כְּבָ֣ר הָיָ֑ה וְהָאֱלֹהִ֖ים יְבַקֵּ֥שׁ אֶת־נִרְדָּֽף׃ ‬

Videre så jeg under solen: Der det skulle være rett, var det urett, og der det skulle være rettferdighet, var det ondskap.

וְע֥וֹד רָאִ֖יתִי תַּ֣חַת הַשָּׁ֑מֶשׁ מְק֤וֹם הַמִּשְׁפָּט֙ שָׁ֣מָּה הָרֶ֔שַׁע וּמְק֥וֹם הַצֶּ֖דֶק שָׁ֥מָּה הָרָֽשַׁע׃ ‬

Jeg sa i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige og den ugudelige, for det er en tid for enhver sak og for enhver gjerning der.

אָמַ֤רְתִּֽי אֲנִי֙ בְּלִבִּ֔י אֶת־הַצַּדִּיק֙ וְאֶת־הָ֣רָשָׁ֔ע יִשְׁפֹּ֖ט הָאֱלֹהִ֑ים כִּי־עֵ֣ת לְכָל־חֵ֔פֶץ וְעַ֥ל כָּל־הַֽמַּעֲשֶׂ֖ה שָֽׁם׃ ‬

Jeg sa i mitt hjerte om menneskets barn: Gud prøver dem for at de skal se at de i seg selv er som dyr.

אָמַ֤רְתִּֽי אֲנִי֙ בְּלִבִּ֔י עַל־דִּבְרַת֙ בְּנֵ֣י הָאָדָ֔ם לְבָרָ֖ם הָאֱלֹהִ֑ים וְלִרְא֕וֹת שְׁהֶם־בְּהֵמָ֥ה הֵ֖מָּה לָהֶֽם׃ ‬

For menneskets skjebne er som dyrets skjebne – den samme skjebne rammer dem begge. Som den ene dør, slik dør den andre, og de har alle den samme livsånde. Mennesket har ingen fordel fremfor dyret, for alt er forgjengelig.

כִּי֩ מִקְרֶ֨ה בְֽנֵי־הָאָדָ֜ם וּמִקְרֶ֣ה הַבְּהֵמָ֗ה וּמִקְרֶ֤ה אֶחָד֙ לָהֶ֔ם כְּמ֥וֹת זֶה֙ כֵּ֣ן מ֣וֹת זֶ֔ה וְר֥וּחַ אֶחָ֖ד לַכֹּ֑ל וּמוֹתַ֨ר הָאָדָ֤ם מִן־הַבְּהֵמָה֙ אָ֔יִן כִּ֥י הַכֹּ֖ל הָֽבֶל׃ ‬

Alt går til det samme stedet. Alt kom fra støvet, og alt vender tilbake til støvet.

הַכֹּ֥ל הוֹלֵ֖ךְ אֶל־מָק֣וֹם אֶחָ֑ד הַכֹּל֙ הָיָ֣ה מִן־הֶֽעָפָ֔ר וְהַכֹּ֖ל שָׁ֥ב אֶל־הֶעָפָֽר׃ ‬

Hvem vet om menneskets ånd stiger oppover, og om dyrets ånd synker nedover til jorden?

מִ֣י יוֹדֵ֗עַ ר֚וּחַ בְּנֵ֣י הָאָדָ֔ם הָעֹלָ֥ה הִ֖יא לְמָ֑עְלָה וְר֙וּחַ֙ הַבְּהֵמָ֔ה הַיֹּרֶ֥דֶת הִ֖יא לְמַ֥טָּה לָאָֽרֶץ׃ ‬

Så jeg innså at det ikke er noe bedre for mennesket enn å glede seg over sitt arbeid, for det er dets del. Hvem kan la det se hva som skal skje etter det?

וְרָאִ֗יתִי כִּ֣י אֵ֥ין טוֹב֙ מֵאֲשֶׁ֨ר יִשְׂמַ֤ח הָאָדָם֙ בְּֽמַעֲשָׂ֔יו כִּי־ה֖וּא חֶלְק֑וֹ כִּ֣י מִ֤י יְבִיאֶ֙נּוּ֙ לִרְא֔וֹת בְּמֶ֖ה שֶׁיִּהְיֶ֥ה אַחֲרָֽיו׃ ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 3

Hovedtema: Alt har sin tid, og mennesket må finne glede i livet til tross for begrenset forståelse av Guds verk.

Innhold: Forkynneren presenterer en poetisk liste over livets motsetninger – fødsel og død, gråt og latter, krig og fred. Gud har gjort alt vakkert i sin tid og lagt evigheten i menneskets hjerte, men mennesket kan ikke fatte Guds gjerning fra begynnelse til slutt. Mennesker og dyr deler samme skjebne: begge dør og vender tilbake til støv. Konklusjonen er at mennesket bør glede seg over sitt arbeid, for det er dets lodd.

Nøkkelord/bilder:

Tid (עֵת): Alt i livet har sin bestemte tid under himmelen – både glede og sorg, bygging og riving.
Evigheten i hjertet: Gud har lagt evighetslengsel i mennesket, men full forståelse av Guds plan forblir skjult.
Støv: Både mennesker og dyr kommer fra støv og vender tilbake dit – en påminnelse om dødens uunngåelighet.
Glede som gave: Å nyte mat, drikke og arbeid er en gave fra Gud midt i livets forgjengelighet.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Forkynneren 3

Nøkkelbegreper

Kapittelet åpner med to sentrale hebraiske ord: זְמָן (zeman) og עֵת (et), begge oversatt med «tid». Zeman betegner en fastsatt tidsperiode eller sesong, mens et refererer til det rette øyeblikket eller den passende anledningen for noe. Denne distinksjonen var viktig i gammelorientalsk tenkning, der man opererte med kvalitativt forskjellige tider – noen øyeblikk var gunstige for bestemte handlinger, andre ikke. Ordet חֵפֶץ (chefets) i vers 1, oversatt «sak» eller «formål», bærer også betydningen «det man har glede av» eller «det man ønsker».

I vers 11 finner vi det gåtefulle uttrykket הָעֹלָם (ha-olam), som kan bety «evigheten», «verden» eller «det skjulte». Gud har lagt dette i menneskets hjerte, men samtidig kan ikke mennesket fullt ut forstå Guds verk. Dette spenningsforholdet mellom menneskelig lengsel og begrenset innsikt er et kjernetema i visdomslitteraturen.

Hendelser og skikker

Tidsdiktet i vers 2–8 gjenspeiler konkrete livserfaringer i det gamle Israel. «Tid til å kaste steiner og tid til å samle steiner» (v. 5) har blitt tolket som referanser til jordbruksarbeid (rydde åkrer eller bygge steinmurer), krigshandlinger (ødelegge eller gjenoppbygge) eller ekteskapelig samvær. «Tid til å rive i stykker og tid til å sy sammen» (v. 7) henspiller trolig på sørgeritualet der man rev i klærne sine som tegn på sorg, etterfulgt av reparasjon når sørgeperioden var over – en skikk som fortsatt praktiseres i jødisk tradisjon (keri'ah).

Refleksjonen over mennesket og dyret i vers 18–21 må forstås på bakgrunn av gammelorientalsk kosmologi. Spørsmålet om menneskets רוּחַ (ruach – ånd/livsånde) stiger oppover mens dyrets synker ned, var omdiskutert. Forkynneren stiller her et retorisk spørsmål (v. 21: «Hvem vet...?») som utfordrer lettvinte antakelser og tvinger leseren til ærlig refleksjon over dødens realitet og menneskets begrensede kunnskap.

Personer

Ingen kjente personer i dette kapittelet.

Viktige ord8

Tid — En periode eller øyeblikk hvor hendelser skjer, Forkynneren fremhever at det er en tid for alt i livet.
Formål — Målet eller hensikten med noe, Forkynneren utforsker menneskets formål og meningen med livet.
Forgjengelighet — Midlertidigheten av livet og verden, Forkynneren understreker at alt er forgjengelig og flyktig.
Arbeid — Innsatsen og aktivitetene mennesker gjør for å oppnå et mål, Forkynneren reflekterer over verdien og nytten av arbeid.
Visdom — Kunnskap og forståelse som gir evnen til å ta gode valg, Forkynneren anerkjenner visdommens verdi, men også dens begrensninger.
Lykke — En følelse av velvære og tilfredshet, Forkynneren søker etter lykke og mening i livet.
Guds frykt — Respekt og ærbødighet for Gud, Forkynneren mener at dette er grunnlaget for visdom og meningen med livet.
Dom — Guds vurdering og rettferdighet, Forkynneren poengterer at Gud vil dømme alle handlinger, både gode og onde.