JobKapittel 20

Då tok Sofar frå Na'ama til orde og sa:
Difor driv tankane mine meg til å svara, og difor er det uro i meg.
Eg høyrer irettesetjing som vanærar meg, og ånda mi svarar meg ut frå mi innsikt.
Veit du ikkje dette frå eldgammal tid, frå mennesket vart sett på jorda?
At jubelen til dei gudlause er kortvarig, og gleda til den gudsfornektande varer berre eit augeblink.
Sjølv om stordomen hans når opp til himmelen, og hovudet hans rører ved skyene,
skal han gå til grunne for alltid som sin eigen avføring. Dei som såg han, skal seia: Kvar er han?
Som ein draum flyg han bort og blir ikkje funnen, han blir jaga vekk som eit syn om natta.
Auget som såg han, skal ikkje sjå han meir, og staden hans skal ikkje lenger skoda han.
Borna hans må tryggja dei fattige, og hendene hans må gje attende rikdomen hans.
Beina hans var fulle av ungdomskraft, men no skal dei liggja med han i støvet.
Sjølv om det vonde smakar søtt i munnen hans, og han gøymer det under tunga,
sjølv om han sparer på det og ikkje slepper det, men held det attende i ganen,
då blir maten hans omskapt i magen hans til gift frå hoggorm i innvollane hans.
Han slukte rikdom, men må spy han opp att. Gud driv han ut or magen hans.
Han syg til seg gift frå hoggorm, tunga til ein giftig slange drep han.
Han skal ikkje få sjå bekkane som renn, elvane som fløymer av honning og smør.
Han må gje attende det han har arbeidt for og kan ikkje svelgja det. Han får ikkje gleda seg over vinsten av handelen sin.
For han knuste og forlét dei fattige, han rana eit hus han ikkje har bygt.
For han kjende ikkje ro i sitt begjær, han kan ikkje berga seg med skattane sine.
Ingenting unngjekk grådigskapen hans, difor varer ikkje velstanden hans.
Midt i sin overflod kjem han i naud, kvar hand av den som slit råkar han.
Når han skal fylla magen sin, sender Gud sin brennande vreide over han og lèt det regna over han medan han et.
Han flyktar frå jernvåpen, men ein koparboge gjennomborer han.
Han dreg pila ut, og ho kjem ut av kroppen, den blenkjande spissen kjem ut av gallen hans. Redsle kjem over han.
Berre mørker ventar på skattane hans. Ein eld som ingen har blåse på, fortærer han. Det går ille med den som er att i teltet hans.
Himmelen openberrar skulda hans, og jorda reiser seg mot han.
Avlinga i huset hans blir ført bort, skylt vekk på vreidens dag.
Dette er lagnaden til det gudlause mennesket frå Gud, arven Gud har fastsett for han.