JobKapittel 20

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

Mine urolige tanker driver meg til å svare, på grunn av opprøret i mitt indre.

Jeg hører irettesettelse som krenker meg, og min forstand driver meg til å svare.

Vet du ikke dette fra gammel tid, helt siden mennesket ble satt på jorden?

At de ugudeliges jubel er kortvarig, og hyklerens glede varer bare et øyeblikk?

Selv om hans storhet når opp til himmelen, og hans hode når opp til skyene,

skal han gå til grunne for alltid, lik sin egen møkk. De som så ham, vil spørre: Hvor er han?

Som en drøm flyr han bort og blir ikke funnet, han jages bort som et nattlig syn.

Øyet som så ham, ser ham ikke mer, og hans sted skuer ham ikke lenger.

Hans barn må søke de fattiges gunst, og hans egne hender må gi tilbake hans rikdom.

Hans ben var fulle av ungdomskraft, men den skal legge seg i støvet sammen med ham.

Selv om ondskap smaker søtt i hans munn, og han gjemmer den under tungen,

selv om han sparer på den og ikke vil gi slipp på den, men holder den tilbake i ganen,

så forvandles maten i hans innvoller til slangegift i hans indre.

Rikdommen han slukte, kaster han opp igjen. Gud driver den ut av hans buk.

Han suger til seg slangers gift, huggormens tunge dreper ham.

Han får ikke se strømmene, elvene som flyter med honning og fløte.

Han må gi tilbake det han har strevd for uten å kunne svelge det. Han får ikke glede seg over sin handelsfortjeneste.

For han knuste og forlot de fattige, han røvet et hus han ikke hadde bygd.

For han kjente ingen ro i sin buk, med sine skatter kan han ikke redde seg.

Ingenting unnslapp hans grådighet, derfor varer ikke hans velstand.

Midt i hans overflod kommer han i nød, alle de lidende legger hånd på ham.

Når han skal fylle sin buk, sender Gud sin brennende vrede over ham og lar den regne ned over ham mens han spiser.

Flykter han fra jernvåpenet, gjennomborer kobberbuen ham.

Han drar det ut, og det kommer ut av kroppen, den blinkende spissen ut av gallen hans. Redsler kommer over ham.

Alt mørke er gjemt for hans skatter. En ild som ingen har tent, fortærer ham og ødelegger den som er igjen i hans telt.

Himmelen avslører hans skyld, og jorden reiser seg mot ham.

Hans hus' avling blir ført bort, skyllet bort på Guds vredes dag.

Dette er det ugudelige menneskets lodd fra Gud, den arv Gud har bestemt for ham.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 20

Hovedtema: Sofars andre tale om den ugudeliges kortvarige lykke og uunngåelige dom.

Innhold: Sofar hevder at den ugudeliges triumf er kortvarig – selv om han når til himmelen, vil han forsvinne som en drøm. Den onde sluker rikdom, men Gud tvinger ham til å spy den opp igjen. Hans synd blir som slangegift i hans indre. Til slutt vil himmel og jord vitne mot ham, og alt han eier vil bli revet bort på Guds vredes dag – dette er den ugudeliges lodd fra Gud.

Nøkkelord/bilder:

Drøm/nattesyn (v.8): Den ugudelige forsvinner sporløst, som en drøm ingen kan finne igjen.
Slangegift (v.14-16): Syndens sødme i munnen blir til dødelig gift i magen – et bilde på hvordan ondskap ødelegger innenfra.
Ild som ikke er blåst opp (v.26): Guds dom kommer som en overnaturlig ild, ikke tent av mennesker.
Himmel og jord som vitner (v.27): Hele skaperverket står opp for å avsløre den ugudeliges skyld.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Job 20

Personer

Sofar fra Na'ama taler for andre gang i dette kapittelet (hans siste tale i boken). Hans navn har usikker betydning, muligens relatert til roten «å se» eller «å speide». Na'ama var sannsynligvis en by i nordvestlige Arabia, Edom, eller muligens i Juda (jf. Jos 15:41), noe som plasserer Sofar i samme geografiske og kulturelle sfære som de andre vennene. Hans tale er preget av en følelsesmessig intensitet – han innrømmer at han er opprørt (v. 2-3) og føler seg personlig fornærmet av Jobs ord.

Nøkkelbegreper

שְׂעִפַּי (se'ippay) – «mine urolige tanker» (v. 2). Dette sjeldne hebraiske ordet beskriver splittede, foruroligende tanker. Det antyder en indre mental uro som driver Sofar til å svare.

פְּתָנִים (petanim) – «giftslanger/kobra» (v. 14, 16). Dette begrepet refererer til en særlig giftig slangeart, sannsynligvis den egyptiske kobraen eller aspis-slangen. I gammelorientalsk tenkning var slangens gift et bilde på dødelig ondskap som til slutt vender seg mot den som praktiserer den.

אֶפְעֶה (ef'eh) – «vipera/hoggorm» (v. 16). Et annet ord for giftslange, som forsterker giftimagene. Kombinasjonen av disse slangebegrepene viser til en utbredt forestilling i Midtøsten om at umoralsk rikdom forgifter innenfra.

Hendelser og skikker

Kapittelets sentrale bilde om å «svelge rikdom og spy den ut igjen» (v. 15) reflekterer en gammel forestilling om at urettmessig ervervet gods ikke kan beholdes. I flere oldtidskulturer i Midtøsten fantes det en oppfatning om at kroppen fysisk reagerte på moralsk urett – uredelighet ville bokstavelig talt gjøre en syk. Metaforen om honning og fløte (v. 17) – «bekker av honning og fløte» – representerte det ultimate bildet på velstand og velsignelse i den antikke verden, særlig i et semiarid landskap. At den ugudelige ikke får se disse bekkene, betyr at han ekskluderes fra livets rikeste goder.

Beskrivelsen av at himmelen «avslører hans skyld» og jorden «reiser seg mot ham» (v. 27) gjenspeiler en kosmisk rettferdighetsforståelse der hele skaperverket vitner mot den ugudelige – en tanke som finnes i flere gammeltestamentlige tekster og i mesopotamisk litteratur.

Personer2

Na'ama (Sofars hjemby Na'ama, ikke en person men et stedsnavn knyttet til Jobs venn Sofar)1 Sofar1

Alle personer →

Viktige ord9

Sofar — En av Jobs tre venner som kom for å trøste ham og diskutere hans lidelser.
Rettferdighet — Et moralsk prinsipp som innebærer å handle rett og rettferdig mot andre, i samsvar med Guds vilje.
Synder — Handlinger eller tanker som bryter med Guds bud og moral.
Straff — Konsekvenser eller lidelse som følge av å bryte Guds bud eller gjøre urett.
Gjenopprettelse — Prosessen med å gjenopprette noe til sin opprinnelige tilstand, ofte brukt om åndelig helbredelse eller forsoning med Gud.
Lykke — En følelse av glede, tilfredshet og velvære, ofte sett på som en belønning for å leve et rettferdig liv.
Fordervelse — En tilstand av moralsk forfall og ødeleggelse, ofte knyttet til synd og ondskap.
Herren — En tittel som viser til Gud som den høyeste autoriteten og skaperen av alt.
+ 1 til