Josefs egyptiske hustru og mor til Efraim og Manasse
Òg kjend som: Asenath
PatriarkaneHustruMorStammorca. 1800–1700 f.Kr.
Asenat tilhørte den egyptiske makteliten som datter av Potifera, prest i solbyen On (Heliopolis). Da farao opphøyet Josef til øverste embetsmann i Egypt etter at han hadde tydet faraos drømmer, ble Asenat gitt til Josef som hustru – en ekteskapelig allianse som befestet Josefs legitimitet innenfor det egyptiske maktapparatet. Før de syv hungerårene satte inn, fødte Asenat sønnene Manasse og Efraim. I en skjellsettende begivenhet mot slutten av patriarken Jakobs liv valgte han å adoptere disse to barnebarna som sine egne sønner og velsignet dem med arvrett på linje med sine øvrige sønner (1 Mos 48). Asenats barn ble dermed stamfedre for to av Israels tolv stammer, og hun fikk selv en varig plass i Israels frelseshistorie. Hennes rolle i fortellingen belyser hvordan den bibelske paktshistorien på uventet vis kunne innbefatte mennesker med bakgrunn utenfor Abrahams slekt.
Etter at Josef tolket faraos drømmer og ble opphøyet til å styre over hele Egypt, ga farao ham Asenat, datter av Potifera, presten i On, til hustru. Ekteskapet markerte Josefs nye posisjon og ga ham legitimitet i det egyptiske samfunnet. Josef var tretti år gammel da han trådte i tjeneste hos farao.
Asenat fødte Josefs førstefødte sønn Manasse før hungerårene inntraff. Josef ga ham navnet Manasse, som kan knyttes til det hebraiske verbet for 'å glemme', fordi Gud hadde latt ham glemme all sin møye og hele sin fars hus.
Asenat fødte sin andre sønn Efraim. Josef ga ham navnet Efraim, som kan knyttes til det hebraiske ordet for 'fruktbarhet', fordi Gud hadde gjort ham fruktbar i det landet der han hadde lidd.
Asenat nevnes som mor til Manasse og Efraim i oversikten over Jakobs familie som kom til Egypt, noe som bekrefter hennes plass i Israels stamtavle og hennes sønners tilhørighet til paktsfolket.
Da Jakob lå for døden, adopterte han Asenats to sønner Efraim og Manasse som sine egne og velsignet dem med arverett på linje med sine øvrige sønner. Jakob satte den yngre Efraim foran den førstefødte Manasse i velsignelsen – et uttrykk for at Guds utvelgelse ikke nødvendigvis følger menneskelige konvensjoner. Gjennom denne handlingen ble Asenats sønner innlemmet fullt ut i Israels stammefellesskap.
4Han sa til meg: Sjå, eg vil gjera deg fruktbar og tallrik og gjera deg til ei mengd av folkeslag. Eg vil gje dette landet til etterkomarane dine som ei evig eige.
13Så tok Josef dei begge, Efraim i høgre handa si mot venstre sida til Israel, og Manasse i venstre handa si mot høgre sida til Israel, og førte dei fram til han.
14Men Israel rekte ut høgre handa si og la henne på hovudet til Efraim, endå han var den yngste, og venstre handa si la han på hovudet til Manasse. Med vilje kryssa han hendene, for Manasse var den førstefødde.
17Då Josef såg at far hans la høgre handa si på hovudet til Efraim, mishaga det han. Han greip handa til far sin for å flytta henne frå hovudet til Efraim over til hovudet til Manasse.
19Men far hans nekta og sa: «Eg veit det, son min, eg veit det. Han skal òg verta eit folk, og han skal òg verta stor. Men likevel skal den yngre broren verta større enn han, og etterkomarane hans skal verta ei mengd av folkeslag.»
20Han velsigna dei den dagen og sa: «Med dykk skal Israel velsigna og seia: Måtte Gud gjera deg som Efraim og Manasse.» Slik sette han Efraim framfor Manasse.