Hillel

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere» gjengir «Πάντα ... ὅσα ἐὰν θέλητε ἵνα ποιῶσιν ὑμῖν οἱ ἄνθρωποι». «Andre» brukes for det greske «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene) – en forenkling som fungerer godt på norsk. «Gjør også dere mot dem» bevarer den imperative formen «ποιεῖτε». Avslutningen «dette er loven og profetene» er en direkte gjengivelse av Jesu oppsummering.

Den gylne regel finnes i mange kulturer og religioner, men vanligvis i negativ form («gjør ikke mot andre det du ikke vil de skal gjøre mot deg», jf. Tobit 4:15, Rabbi Hillel i Talmud Shabbat 31a). Jesus formulerer den positivt, som en aktiv forpliktelse til å gjøre godt. At dette er «loven og profetene» knytter den til hele Det gamle testamente.

At Jesus sier «dette er loven og profetene» (ὁ νόμος καὶ οἱ προφῆται) betyr at den gylne regel oppsummerer hele Skriften. Uttrykket brukes også i Matt 5:17 og 22:40. Sammen med 22:37–40 danner dette en ramme rundt Bergprekenen der kjærligheten til Gud og nesten er Skriftens kjerne.

Konjunksjonen «οὖν» (altså/derfor) markerer at dette verset er en konklusjon av hele avsnittet om bønn (7:7–11). Oversettelsen gjengir ikke «οὖν» eksplisitt, men lar sammenhengen tale for seg. «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene/folk) er forenklet til «andre» for naturlig norsk. Imperativformen «ποιεῖτε» er gjengitt med «gjør» – en direkte befaling.

Den gylne regel er uttrykt positivt av Jesus, i motsetning til den negative formuleringen hos Rabbi Hillel (Shabbat 31a): «Det du hater, gjør ikke mot din neste.» Tobit 4:15 har også en negativ form. Den positive formuleringen krever ikke bare å avstå fra det onde, men aktivt å gjøre godt.

Konjunksjonen «οὖν» (altså/derfor) innleder verset i grunnteksten og markerer at dette er en konklusjon av det foregående avsnittet om bønn og Guds gavmildhet (7:7–11). Oversettelsen gjengir ikke «οὖν» eksplisitt, men lar sammenhengen tale for seg – en vanlig strategi i moderne norsk. «οἱ ἄνθρωποι» (menneskene/folk) er forenklet til «andre» for naturlig norsk. Imperativet «ποιεῖτε» er gjengitt med «gjør», som bevarer befalingsformen.

«Πραεῖς» er oversatt «ydmyke». Alternativet «saktmodige» er mer tradisjonelt men arkaisk. «Ydmyke» fanger kjernen: de som ikke hevder sin rett med makt. Verset er et sitat/ekko av Sal 37:11 (LXX Sal 36:11). «Arve jorden» (κληρονομήσουσι τὴν γῆν) er beholdt som en tydelig allusjon til løfteslandet.

«Πραεῖς» er beslektet med Sal 37:11 (LXX: «οἱ δὲ πραεῖς κληρονομήσουσιν γῆν»). Det hebraiske «עֲנָוִים» (anavim) i Salmen betyr «de fattige/ydmyke» og ble i jødisk tradisjon forstått som de fromme som venter på Guds rettferdighet.

«Τὴν γῆν» kan bety både «jorden» (hele verden) og «landet» (løfteslandet). I Sal 37:11 er konteksten Israels land, men i Jesu eskatologiske forkynnelse utvides perspektivet til den fornyede skapelsen (jf. Rom 4:13 der Abraham er «arving til verden»).

«Πεινῶντες καὶ διψῶντες τὴν δικαιοσύνην» – hungrer og tørster brukt med akkusativobjekt er en sterk metafor for lengsel. Oversettelsen «hungrer og tørster etter rettferdighet» legger til preposisjonen «etter» for naturlig norsk, da man på norsk hungrer «etter» noe, ikke hungrer noe direkte. «Χορτασθήσονται» (mettes) er igjen passivum divinum.

«Δικαιοσύνη» har en bred semantisk rekkevidde: det kan bety personlig rettskaffenhet, sosial rettferdighet, eller Guds frelsende rettferdighet. I Matteus' kontekst omfatter det trolig alle disse aspektene.

Bildet av hunger og tørst etter rettferdighet har dype røtter i Det gamle testamentet (jf. Jes 55:1–2; Am 8:11; Sal 42:2–3). I en kultur preget av reell matmangel var metaforen umiddelbart forståelig – det handler om en eksistensiell, livsnødvendig lengsel.

«Ἐλεήμονες» er gjengitt «barmhjertige», som er det naturlige norske ordet. «Ἐλεηθήσονται» (de skal få barmhjertighet) har en fin etymologisk kobling til «ἐλεήμονες» i originalen – en ordlek som delvis bevares på norsk gjennom gjentakelsen av «barmhjertig/barmhjertighet».

Barmhjertighet (ἔλεος) er i Septuaginta den vanlige oversettelsen av hebraisk «חֶסֶד» (khesed), Guds trofaste paktskjærlighet. Saligprisningen lover at de som praktiserer Guds egenskap av trofast kjærlighet, selv skal erfare den fra Gud.

«Ἄρατε τὸν ζυγόν μου» er oversatt «ta mitt åk på dere» – åket var et treinnretning lagt over skuldrene for å bære last, men ble i jødisk tradisjon brukt billedlig om Toraens bud ('lovens åk'). «Πραΰς» (saktmodig/mild) og «ταπεινὸς τῇ καρδίᾳ» (ydmyk i hjertet) er gjengitt «mild og ydmyk av hjertet». Valget av «av hjertet» i stedet for «i hjertet» gjenspeiler norsk idiom. «Ἀνάπαυσιν ταῖς ψυχαῖς ὑμῶν» alluderer til Jer 6:16.

Uttrykket «finne hvile for deres sjeler» er et sitat fra Jer 6:16 (LXX), der Gud oppfordrer folket til å gå på de gamle stiene. Jesus erstatter her Toraen med seg selv som kilden til hvile – et dristig kristologisk krav.

I rabbinsk tradisjon snakket man om «Toraens åk» (עול תורה, ol Torah) som noe man frivillig tok på seg. Når Jesus sier «mitt åk», plasserer han seg i Toraens sted og tilbyr et alternativt disippelskap. «Πραΰς» (saktmodig) er samme ord som i saligprisningen i Matt 5:5.

Verbet «μάθετε» (lær) er aorist imperativ, som i gresk ofte uttrykker en punktuell, besluttsom handling: 'begynn å lære' eller 'ta den avgjørelsen å lære'. Det er samme rot som «μαθητής» (disippel), slik at å «lære av» Jesus er det samme som å bli hans disippel.

At Jesus beskriver seg selv som «πραΰς» (saktmodig) og «ταπεινὸς τῇ καρδίᾳ» (ydmyk av hjertet) er bemerkelsesverdig i en kontekst der han nettopp har hevdet en unik relasjon til Faderen (Matt 11:27). Kombinasjonen av kosmisk autoritet og personlig ydmykhet er et sentralt kristologisk paradoks i Matteusevangeliet.