Malchus (øversteprestens tjener)
Tjeneren som ble helbredet
Malchus var en tjener hos øverstepresten Kaifas som var med i gruppen som kom for å arrestere Jesus i Getsemane. Han er kjent for å ha fått øret hugget av av Peter, og deretter blitt helbredet av Jesus i hans siste mirakel før korsfestelsen.
Nøkkelhendelser
Arrestasjonen i Getsemane
Malchus var med i gruppen av vakter og tjenere som kom for å arrestere Jesus i Getsemane hage, ledet av Judas Iskariot.
Peter hugger av øret
Peter trakk sitt sverd og hugget av det høyre øret til Malchus i et forsøk på å forsvare Jesus mot arrestasjonen.
Jesus helbreder Malchus
Jesus irettesatte Peter og rørte ved Malchus' øre og helbredet ham – Jesu siste mirakel før korsfestelsen, som viste hans kjærlighet selv mot sine fiender.
Jesus overgir seg frivillig
Etter helbredelsen av Malchus, lot Jesus seg villig arrestere og minnet sine disipler om at han kunne ha kalt på engler til forsvar, men at Skriften måtte oppfylles.
*
«Stikk sverdet tilbake på plass» gjengir det greske «Ἀπόστρεψον τὴν μάχαιράν σου εἰς τὸν τόπον αὐτῆς», bokstavelig «vend sverdet ditt tilbake til dets sted». Oversettelsen velger det idiomatiske norske uttrykket «stikk tilbake på plass» som er naturlig og presist. «Falle for sverd» er valgt for det greske «ἐν μαχαίρῃ ἀπολοῦνται» (bokstavelig «skal omkomme ved sverd»). Alternativt kunne man oversatt «skal dø ved sverd» eller «skal omkomme ved sverd», men «falle for sverd» er et veletablert norsk uttrykk som fungerer godt.
Uttrykket «πάντες οἱ λαβόντες μάχαιραν ἐν μαχαίρῃ ἀπολοῦνται» har en tydelig ordlek/gjentagelse med μάχαιρα (sverd) brukt tre ganger: de som tar (λαβόντες) sverd, ved sverd (ἐν μαχαίρῃ) skal omkomme. Verbet ἀπολοῦνται (av ἀπόλλυμι) betyr «gå til grunne, omkomme» og er sterkere enn bare «dø». Preposisjonen ἐν med dativ angir middelet/instrumentet.
Jesu ord har blitt tolket på ulike måter: (1) som et generelt moralsk prinsipp om at vold avler vold, (2) som en profetisk advarsel om guddommelig gjengjeldelse, (3) som en henvisning til Guds ordning der statsmakten bærer sverdet (jf. Rom 13:4), eller (4) som en situasjonsspesifikk befaling om ikke å hindre Guds frelsesplan. Ordene har vært sentrale i diskusjoner om pasifisme og rettferdig krig i kristen etikk.
Μάχαιρα var typisk et kort sverd eller en lang kniv, vanlig blant jødiske reisende som selvforsvarsvåpen. At en av Jesu følgesvenner bar et slikt våpen var ikke uvanlig i datidens Palestina, hvor veiene kunne være farlige.
Noen håndskrifter har «σου» (ditt sverd) mens andre utelater det possessive pronomenet. Varianten «τὴν μάχαιράν σου» (med σου) er godt attestert. Verbet ἀπολοῦνται har varianten ἀποθανοῦνται («skal dø») i noen manuskripter, men ἀπολοῦνται har sterkest håndskriftstøtte.
*
Den greske teksten bruker «παρακαλέσαι» (be, anmode) om Jesu henvendelse til Faderen. Oversettelsen gjengir dette naturlig som «be min Far». Alternativt kunne man oversatt «anmode» eller «kalle på», men «be» er det mest idiomatiske på norsk. «παραστήσει» (stille frem, skaffe til veie) er gjengitt som «sende», noe som formidler meningen godt selv om det greske verbet egentlig betyr «stille til disposisjon» eller «stille opp ved siden av». «ἄρτι πλείω» (nå mer enn) er oversatt «straks … mer enn», som fanger opp tidsaspektet godt.
«λεγιῶνας» er et latinsk lånord (legio) i gresk. En romersk legion bestod normalt av ca. 5000–6000 soldater. Tolv legioner ville altså utgjøre over 60 000 engler. Tallet tolv kan korrespondere med de tolv apostlene – én legion for hver disippel.
«παρακαλέσαι» betyr grunnleggende «kalle til seg, tilkalle», men brukes også i betydningen «be, anmode, oppmuntre». I denne konteksten er betydningen å anmode eller be om hjelp. «παραστήσει» (futurum av παρίστημι) betyr bokstavelig «stille ved siden av», altså å gjøre tilgjengelig.
Jesu utsagn understreker hans frivillige underkastelse under Faderens vilje. Han hadde makt til å unngå korsfestelsen, men valgte å ikke bruke den. Dette er sentralt for forståelsen av Kristi lidelse som en viljesakt, ikke en maktesløs underkastelse.
Noen manuskripter har rekkefølgen «πλείω ἄρτι» i stedet for «ἄρτι πλείω». Enkelte håndskrifter leser også «πλείους» (akkusativ flertall) i stedet for «πλείω» (komparativ nøytrum brukt adverbialt). Variantene påvirker ikke meningen vesentlig.
*
Det greske πῶς οὖν πληρωθῶσιν αἱ γραφαί er et retorisk spørsmål. Oversettelsen bruker «Men hvordan skal da» for å gjengi den retoriske kraften i spørsmålet. Konjunksjonen οὖν ('da, altså') er gjengitt med 'da', mens 'Men' er lagt til for å markere kontrasten med det foregående verset. Alternativt kunne man oversatt mer bokstavelig: «Hvordan skal da Skriftene bli oppfylt?» uten 'Men', men tillegget gjør overgangen mer naturlig på norsk. Relativsetningen «som sier at det må skje på denne måten» gjengir ὅτι οὕτως δεῖ γενέσθαι, som strengt tatt er en innholdssetning (at-setning) knyttet til Skriftene snarere enn en relativsetning, men omformuleringen fungerer godt stilistisk.
Verbet πληρωθῶσιν er aorist konjunktiv passiv av πληρόω ('oppfylle'). Konjunktivformen i et πῶς-spørsmål uttrykker et deliberativt/retorisk spørsmål: 'hvordan skal de bli oppfylt?' Partikkelen οὖν markerer en logisk slutning fra foregående utsagn. δεῖ er et upersonlig verb som uttrykker guddommelig nødvendighet — 'det er nødvendig', 'det må'.
Verset er sentralt for forståelsen av Jesu lidelsesvilje. Jesus sier implisitt at han kunne ha kalt på englehærer (v. 53), men at han frivillig avstår fordi Skriftenes profetier om Messias' lidelse og død må gå i oppfyllelse. Uttrykket δεῖ γενέσθαι ('det må skje') understreker den guddommelige nødvendigheten — Guds frelsesplan krever at Messias lider. Dette peker mot tekster som Jesaja 53 og Salme 22.
Jesu henvisning til «Skriftene» (αἱ γραφαί) viser til den jødiske Bibelen (Det gamle testamentet) som en samlet enhet med profetisk autoritet. Tanken om at Messias måtte lide var kontroversiell i jødisk kontekst, der messiasforventningene ofte var knyttet til en politisk og militær befrier.