Apostlenes gjerningerKapittel 20

Etter at uroa hadde lagt seg, kalla Paulus til seg læresveinane og oppmuntra dei. Så tok han farvel og la ut på reisa til Makedonia.
Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus til seg disiplene og oppmuntret dem. Så tok han farvel og dro av sted til Makedonia.
Han reiste gjennom desse områda og oppmuntra dei med mange ord, og så kom han til Hellas.
Han reiste gjennom disse områdene og oppmuntret dem med mange ord, og kom så til Hellas.
Der vart han verande i tre månader. Då jødane la planar mot han medan han skulle til å sigla til Syria, bestemte han seg for å reisa tilbake gjennom Makedonia.
Der ble han i tre måneder. Da jødene la planer mot ham mens han skulle seile til Syria, bestemte han seg for å reise tilbake gjennom Makedonia.
Med han følgde Sopatros, son til Pyrros, frå Berøa, og frå Tessalonika Aristarkos og Sekundus, dessutan Gaius frå Derbe og Timoteus, og frå Asia Tykikos og Trofimos.
Sopater, sønn av Pyrrus, fra Berøa fulgte med ham, likeså Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika, Gaius fra Derbe og Timoteus, samt Tykikus og Trofimus fra Asia.
Desse reiste i førevegen og venta på oss i Troas.
Disse reiste i forveien og ventet på oss i Troas.
Vi segla ut frå Filippi etter dei usyra brøds dagar, og kom til dei i Troas etter fem dagar. Der vart vi verande i sju dagar.
Vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og kom til dem i Troas på fem dager. Der ble vi i sju dager.
Den første dagen i veka var vi samla for å bryta brødet. Paulus tala til dei, og sidan han skulle reisa neste dag, heldt han fram med talen heilt til midnatt.
Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og siden han skulle reise neste dag, fortsatte han å tale helt til midnatt.
Det var mange lampar i salen oppe der vi var samla.
Det var mange lamper i salen ovenpå der vi var samlet.
Ein ung mann som heitte Eutykos, sat i vindaugsopninga. Han vart overmanna av djup søvn medan Paulus tala lenge. Til slutt vart han heilt overvunnen av søvnen og fall ned frå tredje etasje, og vart teken opp død.
En ung mann som het Eutykus, satt i vinduskarmen. Han ble tung av dyp søvn mens Paulus talte lenge. Til slutt ble han helt overveldet av søvnen, falt ned fra tredje etasje og ble tatt opp død.
Men Paulus gjekk ned, kasta seg over han og tok han i armane sine og sa: «Ver ikkje urolege, for sjela hans er i han.»
Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham og tok ham i armene sine og sa: «Vær ikke urolige, for livet er i ham.»
Så gjekk han opp att, braut brødet og åt. Han tala lenge med dei, heilt til det grydde av dag, og så drog han av stad.
Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste. Han fortsatte å tale med dem helt til daggry, og så dro han av sted.
Dei førte guten heim i live, og dei vart umåteleg trøysta.
De førte gutten bort i live og ble umåtelig trøstet.
Vi gjekk i førevegen til skipet og segla til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik fordi han sjølv ville gå til fots.
Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Slik hadde han bestemt det, for han ville selv gå til fots.
Då han møtte oss i Assos, tok vi han om bord og kom til Mitylene.
Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.
Derifrå segla vi vidare, og dagen etter kom vi ut for Kios. Neste dag la vi til ved Samos, og dagen etter kom vi til Milet.
Derfra seilte vi videre, og dagen etter kom vi til farvannene ved Kios. Neste dag la vi til ved Samos, og dagen etter kom vi til Milet.
For Paulus hadde bestemt seg for å segla forbi Efesos, så han ikkje skulle måtta bruka tid i provinsen Asia. Han hadde det travelt, for han ville om mogleg vera i Jerusalem på pinsedagen.
Paulus hadde nemlig bestemt seg for å seile forbi Efesos for ikke å bruke tid i Asia. Han skyndte seg for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen.
Frå Milet sende han bod til Efesos og kalla til seg dei eldste i forsamlinga.
Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.
Då dei kom til han, sa han til dei: «De veit korleis eg var hos dykk heile tida, frå den første dagen eg kom til provinsen Asia,
Da de kom til ham, sa han til dem: «Dere vet hvordan jeg har vært blant dere hele tiden, fra den første dagen jeg kom til Asia.
korleis eg tente Herren med all audmjukskap, med tårer og under prøvingar som kom over meg på grunn av jødane sine planar mot meg.
Jeg tjente Herren i all ydmykhet, med tårer og under prøvelser som rammet meg gjennom jødenes sammensvergelser.
Eg heldt ikkje tilbake noko av det som kunne vera til gagn for dykk, men forkynte og lærte dykk offentleg og i heimane.
Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til nytte for dere, men forkynte og lærte dere både offentlig og i hjemmene.
Eg vitna både for jødar og grekarar om omvending til Gud og tru på vår Herre Jesus.
Jeg vitnet for både jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus.
Og no, sjå, eg er bunden av Anden og dreg til Jerusalem utan å vita kva som skal møta meg der.
Og nå, se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusalem uten å vite hva som skal møte meg der.
Eg veit berre at Den Heilage Ande vitnar for meg i by etter by at lenkjer og trengsler ventar meg.
Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg.
Men eg reknar ikkje livet mitt som noko verdifullt for meg sjølv, berre eg kan fullføra løpet mitt og den tenesta eg fekk frå Herren Jesus: å vitna om evangeliet om Guds nåde.
Men jeg akter ikke mitt liv som noe verdifullt for meg selv, bare jeg kan fullføre mitt løp og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Og no veit eg at de ikkje meir skal sjå andletet mitt, alle de som eg har gått omkring blant og forkynt riket for.
Og nå, se, jeg vet at ingen av dere som jeg har gått omkring blant og forkynt riket for, skal se mitt ansikt mer.
Difor vitnar eg for dykk i dag at eg er utan skuld i blodet til alle.
Derfor vitner jeg for dere i dag at jeg er uskyldig i alles blod.
For eg heldt ikkje tilbake noko, men forkynte heile Guds råd for dykk.
For jeg holdt ikke tilbake noe, men forkynte dere hele Guds råd.
Gjev akt på dykk sjølve og på heile den flokken som Den Heilage Ande har sett dykk til tilsynsmenn over, for å gjeta Guds forsamling som han vann seg med sitt eige blod.
Gi akt på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn over, for å vokte Guds menighet, som han kjøpte med sitt eget blod.
Eg veit at etter at eg har drege bort, skal det koma grådige ulvar inn blant dykk, som ikkje sparer flokken.
Jeg vet at etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere og ikke spare flokken.
Ja, mellom dykk sjølve skal det stå fram menn som talar forvrengde ting for å dra læresveinane etter seg.
Ja, blant dere selv skal det stå frem menn som fører forvrengt tale for å dra disiplene med seg.
Difor må de vaka og hugsa at eg i tre år, natt og dag, ikkje heldt opp med å rettleia kvar einskild av dykk med tårer.
Derfor, vær våkne! Husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver enkelt av dere med tårer.
Og no overgjev eg dykk til Gud og til hans nådes ord, som har makt til å byggja opp og gje dykk arven saman med alle dei som er helga.
Og nå overgir jeg dere til Gud og til hans nådes ord, som har makt til å bygge opp og gi dere arven blant alle dem som er helliget.
Eg har ikkje trått etter sølv eller gull eller klede frå nokon.
Jeg har ikke begjært noens sølv eller gull eller klær.
De veit sjølve at desse hendene mine har skaffa det eg trong, og det dei som var med meg, trong.
Dere vet selv at disse hendene har tjent mine behov og behovene til dem som var med meg.
I alt har eg vist dykk at slik må vi arbeida og ta oss av dei veike, og hugsa orda frå Herren Jesus, at han sjølv sa: 'Det er meir sælt å gje enn å ta imot.'»
I alt har jeg vist dere at ved å arbeide slik må vi ta oss av de svake og huske ordene fra Herren Jesus, at han selv sa: 'Det er saligere å gi enn å ta imot.'»
Då han hadde sagt dette, knela han ned saman med dei alle og bad.
Da han hadde sagt dette, knelte han ned sammen med dem alle og ba.
Dei gret alle høgt, kasta seg om halsen på Paulus og kyste han.
De gråt alle høylytt, falt Paulus om halsen og kysset ham.
Mest av alt sørgde dei over det ordet han hadde sagt, at dei ikkje meir skulle sjå andletet hans. Så følgde dei han til skipet.
Det som smertet dem mest, var ordet han hadde sagt om at de aldri mer skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.