FLOGVIT
.bible

EsterKapittel 9

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
I den tolvte månaden, det vil seia adar-månaden, på den trettande dagen, då påbodet og lova til kongen skulle setjast i verk – den dagen då fiendane til jødane hadde venta å få makt over dei – då snudde alt seg, og jødane fekk sjølve makt over dei som hata dei.
I den tolvte måneden, som er måneden adar, på den trettende dagen, da kongens ord og lov skulle settes i verk – på den dagen da jødenes fiender hadde håpet å få makt over dem – skjedde det motsatte: Jødene selv fikk makt over dem som hatet dem.
Jødane samla seg i byane sine i alle provinsane til kong Ahasveros for å leggja hand på dei som ville dei vondt. Ingen kunne stå seg mot dei, for redsla for dei hadde falle over alle folka.
Jødene samlet seg i sine byer i alle kong Ahasverus' provinser for å legge hånd på dem som søkte å skade dem. Ingen kunne stå seg mot dem, for frykten for dem hadde falt over alle folkene.
Alle førstane i provinsane, satrapane, guvernørane og embetsmennene til kongen hjelpte jødane, for redsla for Mordekai hadde falle over dei.
Alle fyrstene i provinsene, satrapene, stattholderne og kongens embetsmenn støttet jødene, for frykten for Mordekai hadde falt over dem.
For Mordekai var mektig i kongens hus, og ryktet om han spreidde seg til alle provinsane. Mordekai vart berre mektigare og mektigare.
For Mordekai var mektig i kongens hus, og ryktet om ham spredte seg til alle provinsene, for mannen Mordekai ble stadig mektigere.
Jødane slo ned alle fiendane sine med sverd, drap dei og øydela dei. Dei gjorde som dei ville med dei som hata dei.
Jødene slo alle sine fiender med sverd, drepte og utryddet dem, og de gjorde som de ville med dem som hatet dem.
I borga Susan drap jødane og øydela fem hundre menn.
I borgen Susan drepte og utryddet jødene fem hundre menn.
Parsjandata, Dalfon og Aspata,
De drepte også Parsjandata, Dalfon og Aspata,
Porata, Adalja og Aridata,
Porata, Adalja og Aridata,
Parmasjta, Arisai, Aridai og Vajsata,
Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata,
dei ti sønene til Haman, son til Hammedata, fienden til jødane. Men dei la ikkje hand på byttet.
de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes fiende. Men de la ikke hånd på byttet.
Same dagen fekk kongen vita talet på dei som var drepne i borga Susan.
Samme dag ble tallet på dem som var drept i borgen Susan, meldt til kongen.
Kongen sa til dronning Ester: «I borga Susan har jødane drepe og øydelagt fem hundre menn og dei ti sønene til Haman. Kva har dei ikkje gjort i dei andre provinsane til kongen! Kva er ønsket ditt? Det skal verta gjeve deg. Kva er bøna di elles? Ho skal verta oppfylt.»
Kongen sa til dronning Ester: «I borgen Susan har jødene drept og utryddet fem hundre menn og Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i resten av kongens provinser! Hva er nå din bønn? Den skal bli innfridd. Hva er ditt ønske? Det skal bli oppfylt.»
Ester svara: «Om det er til lags for kongen, lat då jødane i Susan få lov til å gjera i morgon òg det same som var påbode i dag. Og lat dei ti sønene til Haman verta hengde opp på pålane.»
Ester svarte: «Hvis det behager kongen, la jødene i Susan få lov til også i morgen å gjøre som det ble bestemt for i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt på treet.»
Kongen gav ordre om at dette skulle gjerast. Påbodet vart utferda i Susan, og dei ti sønene til Haman vart hengde opp.
Kongen befalte at dette skulle gjøres. En lov ble utstedt i Susan, og Hamans ti sønner ble hengt.
Jødane i Susan samla seg òg på den fjortande dagen i adar-månaden og drap tre hundre menn i Susan. Men dei la ikkje hand på byttet.
Jødene i Susan samlet seg også på den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre menn i Susan. Men de la ikke hånd på byttet.
Dei andre jødane i kongens provinsar samla seg og verja livet sitt. Dei fekk fred frå fiendane sine og drap syttifem tusen av dei som hata dei. Men dei la ikkje hand på byttet.
De andre jødene i kongens provinser samlet seg og forsvarte sine liv. De fikk ro fra sine fiender og drepte syttifem tusen av dem som hatet dem. Men de la ikke hånd på byttet.
Dette hende på den trettande dagen i adar-månaden. På den fjortande dagen kvilte dei og gjorde han til ein dag med fest og glede.
Dette skjedde på den trettende dagen i måneden adar. På den fjortende dagen hvilte de og gjorde den til en dag med fest og glede.
Men jødane i Susan samla seg på den trettande og den fjortande dagen. Dei kvilte på den femtande dagen og gjorde han til ein dag med fest og glede.
Men jødene i Susan hadde samlet seg på den trettende og den fjortende dagen, og de hvilte på den femtende dagen og gjorde den til en dag med fest og glede.
Difor feirar jødane i dei opne bygdene, dei som bur i byar utan murar, den fjortande dagen i adar-månaden som ein dag med glede og fest, ein høgtidsdag då dei sender gåver til kvarandre.
Derfor feirer jødene i de åpne byene, de som bor i byer uten murer, den fjortende dagen i måneden adar som en dag med glede og fest, en høytidsdag da de sender gaver til hverandre.
Mordekai skreiv ned desse hendingane og sende brev til alle jødane i alle provinsane til kong Ahasveros, både dei nære og dei fjerne.
Mordekai skrev ned disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus' provinser, både nære og fjerne,
Han påla dei å feira den fjortande og den femtande dagen i adar-månaden kvart einaste år.
og påla dem å feire den fjortende og den femtende dagen i måneden adar hvert år,
Dette var dagane då jødane fekk fred frå fiendane sine, og månaden då sorga deira vart snudd til glede og klaga deira til fest. Dei skulle feira dei som dagar med fest og glede, senda matgåver til kvarandre og gåver til dei fattige.
som de dagene da jødene fikk ro fra sine fiender, og den måneden da deres sorg ble vendt til glede og deres sørgetid til høytid. De skulle gjøre disse dagene til dager med fest og glede, da de sender gaver til hverandre og gir gaver til de fattige.
Jødane tok på seg å halda fram med det dei hadde byrja, og å gjera det Mordekai hadde skrive til dei.
Jødene påtok seg å fortsette det de hadde begynt å gjøre, og det som Mordekai hadde skrevet til dem.
For Haman, son til Hammedata, agagitten, fienden til alle jødane, hadde lagt planar mot jødane for å øydeleggja dei. Han hadde kasta pur, det vil seia lodd, for å knusa og øydeleggja dei.
For Haman, sønn av Hammedata, agagitten, fienden til alle jødene, hadde lagt planer mot jødene for å utrydde dem. Han hadde kastet pur – det vil si lodd – for å knuse og utrydde dem.
Men då saka kom fram for kongen, gav han skriftleg ordre om at den vonde planen Haman hadde lagt mot jødane, skulle falla tilbake på hans eige hovud. Og dei hengde han og sønene hans på pålane.
Men da saken kom for kongen, befalte han med et brev at den onde planen Haman hadde lagt mot jødene, skulle falle tilbake på hans eget hode. Og de hengte ham og hans sønner på treet.
Difor kalla dei desse dagane purim, etter ordet pur. På grunn av alt som stod i dette brevet, og det dei sjølve hadde sett og opplevd,
Derfor kalte de disse dagene purim, etter ordet pur. På grunn av alt som stod i dette brevet, og det de hadde sett og det som hadde hendt dem,
fastsette jødane og tok på seg, for seg sjølve, for etterkomarane sine og for alle som slutta seg til dei, at dei utan unntak kvart år skulle feira desse to dagane slik det var føreskrive og til fastsett tid.
fastsatte jødene og tok på seg selv, sine etterkommere og alle som sluttet seg til dem, som en ubrytelig regel, at de skulle feire disse to dagene etter forskriften og til fastsatt tid hvert år.
Desse dagane skulle minnast og feirast i kvar generasjon, i kvar familie, i kvar provins og i kvar by. Desse purim-dagane skulle aldri gå ut av bruk blant jødane, og minnet om dei skulle ikkje døy ut blant etterkomarane deira.
Disse dagene skulle huskes og holdes i hver generasjon, i hver familie, i hver provins og i hver by. Disse purimdagene skulle aldri forsvinne blant jødene, og minnet om dem skulle aldri opphøre blant deres etterkommere.
Dronning Ester, dotter til Abihajil, og jøden Mordekai skreiv med full autoritet for å stadfesta dette andre purim-brevet.
Dronning Ester, Abihajils datter, og jøden Mordekai skrev med full myndighet for å stadfeste dette andre purimbrevet.
Han sende brev til alle jødane i dei eitt hundre og tjuesju provinsane i riket til Ahasveros, med ord om fred og sanning,
Han sendte brev til alle jødene i de hundre og tjuesju provinsene i Ahasverus' rike, med ord om fred og sannhet,
for å stadfesta desse purim-dagane til fastsette tider, slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde fastsett for dei, og slik dei hadde teke på seg for seg sjølve og etterkomarane sine, det som gjeld faste og klagerop.
for å stadfeste disse purimdagene til deres fastsatte tider, slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik de hadde pålagt seg selv og sine etterkommere bestemmelser om faste og klagerop.
Påbodet frå Ester stadfesta desse føresegnene om purim, og det vart skrive inn i boka.
Esters befaling stadfestet disse purimbestemmelsene, og det ble skrevet ned i en bok.
←→