Som den eponymiske urfaren til anakittene ga Anak navn til et fryktet folk av uvanlig store krigere som behersket fjellområdene i det sørlige Kanaan med Hebron (Kirjat-Arba) som maktsentrum. Hans far Arba omtales som den fremste blant anakittene, og byen Hebron bar opprinnelig hans navn. Anakittene regnes i Skriften blant de såkalte kjempefolkene, sammen med refaittene og emittene. Da Moses sendte tolv speidere inn i Kanaan, ble Anaks etterkommeres veldige skikkelser det avgjørende vendepunktet: ti av speiderne erklærte erobringen umulig, og den påfølgende folkepanikkens opprør mot Gud resulterte i dommen om førti års ørkenvandring (4 Mos 13–14). Bare Kaleb og Josva fastholdt tilliten til Guds løfte. Generasjoner senere gjennomførte Josva en systematisk kampanje som fordrev anakittene fra fjellområdene, og den aldrende Kaleb innfridde sitt personlige kall ved å drive Anaks tre navngitte etterkommere – Sheshai, Ahiman og Talmai – ut av Hebron. Noen anakitter overlevde i de filistiske kystbyene Gaza, Gat og Asjdod, en detalj som knytter deres historie videre til senere bibelsk fortelling. I den teologiske helheten tjener anakittene som et paradigmatisk bilde på overveldende motstand som bare kan beseires gjennom urokkelig tro på Guds løfter – en leksjon som får sitt fulle uttrykk gjennom kontrasten mellom folkets frykt og Kalebs trofasthet.
Da Moses sendte tolv speidere inn i Kanaans land, rapporterte de at de hadde sett Anaks etterkommere – kjemper som fikk speiderne til å føle seg som gresshopper i sammenligning. Hebron, der anakittene holdt til, ble særlig fremhevet.
Anakittenes skremmende størrelse utløste panikk blant israelittene, som nektet å gå inn i det lovede land. Dette opprøret førte til Guds dom: en hel generasjon måtte dø i ørkenen gjennom 40 års vandring.
3Kvifor fører Herren oss til dette landet, så vi skal falla for sverd? Konene og borna våre vil bli til bytte. Er det ikkje betre for oss å venda attende til Egypt?»
28Kvar skal vi fara? Brørne våre har fått hjartet vårt til å smelta då dei sa: Folket er større og høgare enn vi, byane er store og med murar som når til himmelen, ja, vi såg òg anakittar der.
Kaleb og Josva var de eneste speiderne som stolte på Guds løfte og insisterte på at Israel kunne beseire anakittene. Kaleb ba senere om å få fjellområdet der anakittene bodde som sin arvedel, i tillit til Guds kraft.
24Men tenaren min Kaleb, fordi det var ein annan ande i han og han følgde meg heilhjarta, han vil eg føra inn i landet han kom til, og ætta hans skal eiga det.
12Så gjev meg no dette fjellandet som Herren tala om den dagen. For du høyrde den dagen at anakittane bur der, og at byane er store og befesta. Kanskje vil Herren vera med meg, så eg kan driva dei ut, slik Herren har sagt.»
Under erobringen av Kanaan førte Josva en omfattende kampanje mot anakittene i fjellområdene – Hebron, Debir og Anab – og utryddet dem derfra. Kun i de filistiske kystbyene Gaza, Gat og Asjdod overlevde noen.
21På den tida kom Josva og utrydda anakittane frå fjellandet, frå Hebron, Debir og Anab, og frå heile Juda-fjella og heile Israels-fjella. Josva vigde dei og byane deira til øydelegging.
Kaleb inntar Hebron og driver ut Anaks etterkommere
Den nå 85 år gamle Kaleb drev de tre etterkommerne av Anak – Sheshai, Ahiman og Talmai – ut av Hebron, som tidligere het Kirjat-Arba etter Anaks far Arba. Dette fullførte løftet Kaleb hadde fått 45 år tidligere.
13Kaleb, son til Jefunne, fekk ein del midt i Juda-området, slik Herren hadde sagt til Josva. Han fekk Kirjat-Arba – det er Hebron. Arba var far til Anak.
Arba, Anaks far, beskrives som den største mannen blant anakittene. Byen Hebron ble opprinnelig kalt Kirjat-Arba ('Arbas by') etter ham, noe som vitner om denne familiens dominerende posisjon i fjellområdene i sørlige Kanaan.
13Kaleb, son til Jefunne, fekk ein del midt i Juda-området, slik Herren hadde sagt til Josva. Han fekk Kirjat-Arba – det er Hebron. Arba var far til Anak.