Arkelaus (Herodes' sønn)
Etnark over Judea, Samaria og Idumea
Da Herodes den store døde i 4 f.Kr., fordelte keiser Augustus hans rike mellom tre sønner. Arkelaus, født av Herodes og hans samaritanske hustru Maltake, mottok den mest betydningsfulle delen – Judea, Samaria og Idumea – men fikk bare rang som etnark, ikke den kongetittelen han hadde søkt om. Hans styre ble preget av brutalitet og vilkårlighet fra første stund, og nettopp frykten for denne herskeren er årsaken til at Josef, veiledet av Gud gjennom en drøm, valgte å føre Maria og Jesusbarnet til Nasaret i Galilea i stedet for å vende tilbake til Judea (Matt 2:22–23). Misnøyen med Arkelaus var så utbredt at delegasjoner av både jøder og samaritanere reiste til Roma for å kreve ham avsatt. I 6 e.Kr. grep Augustus inn, avsatte Arkelaus og forviste ham til Gallia. Judea ble deretter lagt direkte under romerske prefekter – en administrativ endring som fikk vidtrekkende konsekvenser for det politiske landskapet i Jesu samtid.
Familie
Nøkkelhendingar
Arkelaus innsettes som etnark over Judea
Etter Herodes den stores død i 4 f.Kr. reiste Arkelaus til Roma for å få sitt styre godkjent av keiser Augustus. Keiseren delte riket mellom Herodes' sønner og ga Arkelaus den største delen – Judea, Samaria og Idumea – men bare med tittelen etnark, ikke konge. Matteus bruker likevel det greske verbet 'basileuei' (regjerer som konge) om hans styre, noe som gjenspeiler hans faktiske maktposisjon slik folket opplevde den.
Josef unngår Judea og bosetter seg i Nasaret
Da Josef fikk vite at Arkelaus hersket i Judea etter sin far, fryktet han å ta familien dit. Advart gjennom en drøm, førte han Maria og Jesusbarnet til Galilea og slo seg ned i byen Nasaret, som lå under Herodes Antipas' mildere jurisdiksjon. Matteus knytter dette til en profetisk tradisjon om at Messias skulle kalles nasareer – et uttrykk som trolig har sammenheng med det hebraiske 'netser' (skudd/kvist) fra Jesaja 11:1.