2. TessalonikerneKapittel 1

Paulus, Silvanus og Timoteus helsar forsamlinga i Tessalonika, som er i Gud, Far vår, og Herren Jesus Kristus.
Nåde vere med dykk og fred frå Gud Far og Herren Jesus Kristus.
Vi skuldar å alltid takka Gud for dykk, sysken, slik det er rett, fordi trua dykkar veks så kraftig, og kjærleiken kvar og ein av dykk har til kvarandre, aukar.
Difor skryt vi sjølve av dykk i Guds forsamlingar, for uthaldinga og trua dykkar i alle forfølgingane og trengslene de held ut.
Dette er eit prov på Guds rettferdige dom, så de skal verta rekna verdige til Guds rike, som de òg lid for.
For det er rettferdig hos Gud å gje trengsel attende til dei som plagar dykk,
og gje dykk som vert plaga, kvile saman med oss, når Herren Jesus vert openberra frå himmelen med sine englar i kraft,
i logande eld. Han skal gje straff til dei som ikkje kjenner Gud og dei som ikkje lyder evangeliet om vår Herre Jesus.
Dei skal lida straff: evig undergang, borte frå Herrens andlet og frå hans herlegdom og makt,
når han kjem på den dagen for å verta herleggjort mellom sine heilage og verta undra over mellom alle som trudde – for vitnemålet vårt vart trudd hos dykk.
Difor bed vi òg alltid for dykk, at vår Gud skal rekna dykk verdige til kallet, og med kraft fullenda all godvilje til det gode og kvar gjerning som kjem av tru,
så namnet til vår Herre Jesus skal verta herleggjort i dykk, og de i han, etter nåden frå vår Gud og Herren Jesus Kristus.