FLOGVIT
.bible

1. MosebokKapittel 43

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Hungersnøda var hard i landet.
Hungersnøden var hard i landet.
Då dei hadde ete opp kornet dei hadde henta frå Egypt, sa far deira til dei: «Reis tilbake og kjøp litt meir mat til oss.»
Da de hadde spist opp kornet de hadde hentet fra Egypt, sa faren til dem: «Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.»
Men Juda svara han: «Mannen åtvara oss strengt og sa: 'De får ikkje koma for andletet mitt utan at bror dykkar er med dykk.'»
Men Juda svarte ham: «Mannen advarte oss strengt og sa: Dere får ikke se mitt ansikt uten at deres bror er med dere.»
«Dersom du sender bror vår med oss, skal vi fara ned og kjøpa mat til deg.
Hvis du sender vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe mat til deg.
Men dersom du ikkje sender han, fer vi ikkje ned. For mannen sa til oss: 'De får ikkje koma for andletet mitt utan at bror dykkar er med dykk.'»
Men hvis du ikke sender ham, drar vi ikke. For mannen sa til oss: Dere får ikke se mitt ansikt uten at deres bror er med dere.»
Israel sa: «Kvifor har de handla så ille mot meg og fortalt mannen at de har ein bror til?»
Israel sa: «Hvorfor har dere gjort dette mot meg og fortalt mannen at dere har en bror til?»
Dei svara: «Mannen spurde oss nøye ut om oss og slekta vår. Han spurde: 'Lever far dykkar enno? Har de ein bror til?' Og vi svara på spørsmåla hans. Korleis kunne vi vita at han ville seia: 'Før bror dykkar hit ned'?»
De svarte: «Mannen spurte oss nøye ut om oss og vår slekt. Han sa: Lever faren deres ennå? Har dere flere brødre? Vi svarte ham på disse spørsmålene. Kunne vi vite at han ville si: Hent deres bror hit ned?»
Då sa Juda til Israel, far sin: «Send guten med meg, så skal vi bryta opp og fara av garde. Då kan vi leva og ikkje døy, både vi og du og borna våre.
Da sa Juda til sin far Israel: «Send gutten med meg, så bryter vi opp og drar av sted. Da kan vi leve og slipper å dø – både vi og du og våre små.
Eg går god for han. Av mi hand kan du krevja han tilbake. Om eg ikkje fører han attende til deg og set han fram for deg, vil eg ha synda mot deg alle mine dagar.
Jeg går god for ham, fra min hånd kan du kreve ham tilbake. Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg og stiller ham fram for deg, skal jeg bære skylden overfor deg alle mine dager.
Hadde vi ikkje drygd så lenge, kunne vi ha vore attende to gonger no.»
Hadde vi ikke drøyd så lenge, kunne vi ha vært tilbake to ganger nå.»
Då sa Israel, far deira, til dei: «Om det må vera slik, så gjer dette: Ta med noko av det beste landet har å by på i sekkene dykkar, og før det ned til mannen som ei gåve – litt balsam, litt honning, krydder og myrra, pistasjnøtter og mandlar.
Da sa deres far Israel til dem: «Hvis det må være slik, så gjør dette: Ta med noe av landets beste produkter i sekkene deres, og bring det ned til mannen som gave – litt balsam, litt honning, gummi og ladanum, pistasjnøtter og mandler.
Ta dobbelt så mykje pengar med dykk, og før tilbake dei pengane som vart lagde attende i opninga på sekkene dykkar. Kanskje var det eit mistak.
Ta også med dobbelt så mye sølv, og sølvet som ble lagt tilbake i sekkene deres, skal dere bringe tilbake. Kanskje var det en feil.
Ta bror dykkar med, bryt opp og reis attende til mannen.
Ta med dere deres bror, bryt opp og dra tilbake til mannen.
Måtte Gud, Den Allmektige, la dykk finna miskunn hos mannen, så han sender den andre broren dykkar og Benjamin tilbake med dykk. Og eg – om eg skal mista borna mine, så får eg mista dei.»
Måtte Den Allmektige Gud la dere finne barmhjertighet hos mannen, så han sender tilbake deres andre bror og Benjamin. Og jeg – skal jeg miste mine barn, så mister jeg dem.»
Så tok mennene med seg denne gåva og dobbelt så mykje pengar, og dei tok Benjamin med seg. Dei braut opp og drog ned til Egypt og steig fram for Josef.
Mennene tok med seg gaven og dobbelt så mye sølv, og de tok Benjamin med seg. De brøt opp og dro ned til Egypt og sto fram for Josef.
Då Josef såg Benjamin saman med dei, sa han til forvaltaren sin: «Før desse mennene inn i huset, slakt og gjer i stand, for mennene skal eta hos meg midt på dagen.»
Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han til sin husbestyrer: «Før disse mennene inn i huset, slakt og gjør i stand, for mennene skal spise med meg ved middagstid.»
Mannen gjorde som Josef sa og førte mennene inn i huset til Josef.
Mannen gjorde som Josef hadde sagt og førte mennene inn i Josefs hus.
Mennene vart redde då dei vart førte inn i huset til Josef. Dei sa: «Det er på grunn av pengane som vart lagde tilbake i sekkene våre første gongen at vi er førte hit. No vil dei velta skuld over på oss og falla over oss, gjera oss til slavar og ta esla våre.»
Mennene ble redde da de ble ført inn i Josefs hus. De sa: «Det er på grunn av sølvet som ble lagt tilbake i sekkene våre første gang, at vi er ført hit inn – for å angripe oss og falle over oss, ta oss som slaver og ta eslene våre.»
Dei gjekk bort til forvaltaren i huset til Josef og tala til han ved inngangen til huset.
De gikk bort til Josefs husbestyrer og talte til ham ved inngangen til huset.
Dei sa: «Høyr oss, herre! Vi kom hit ned første gongen for å kjøpa mat.
De sa: «Å herre! Vi kom hit ned første gang for å kjøpe mat.
Men då vi kom til overnattingsstaden og opna sekkene våre, låg pengane til kvar mann øvst i sekken hans, pengane våre i full vekt. Og vi har ført dei tilbake med oss.
Da vi kom til herberget og åpnet sekkene våre, lå hver manns sølv øverst i sekken hans – vårt sølv i full vekt. Vi har tatt det med tilbake.
Vi har også teke med andre pengar for å kjøpa mat. Vi veit ikkje kven som la pengane våre i sekkene.»
Vi har også tatt med annet sølv for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la sølvet i sekkene våre.»
Han sa: «Fred vere med dykk! Ver ikkje redde! Dykkar Gud og Gud til far dykkar har lagt ein skatt i sekkene dykkar. Pengane dykkar har eg fått.» Så førte han Simeon ut til dei.
Han sa: «Vær trygge, frykt ikke! Deres Gud og deres fars Gud har lagt en skatt i sekkene deres. Sølvet deres kom til meg.» Så førte han Simeon ut til dem.
Mannen førte dei inn i huset til Josef og gav dei vatn så dei kunne vaska føtene sine, og han gav fôr til esla deira.
Mannen førte mennene inn i Josefs hus, ga dem vann så de kunne vaske føttene, og han ga fôr til eslene deres.
Dei la gåva klar til Josef skulle koma midt på dagen, for dei hadde høyrt at dei skulle eta der.
De gjorde gaven klar til Josef kom hjem ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise måltid der.
Då Josef kom heim, bar dei fram gåva dei hadde med seg, inn i huset til han, og dei bøygde seg til jorda for han.
Da Josef kom hjem, brakte de inn til ham gaven de hadde med seg, og kastet seg til jorden for ham.
Han spurde korleis det stod til med dei og sa: «Står det bra til med den gamle far dykkar som de fortalde om? Lever han enno?»
Han spurte hvordan det sto til med dem og sa: «Har det gått godt med deres gamle far som dere fortalte om? Lever han ennå?»
Dei svara: «Det står bra til med tenaren din, far vår. Han lever enno.» Og dei bøygde seg og kasta seg ned.
De svarte: «Det går godt med din tjener, vår far. Han lever ennå.» Og de bøyde seg og kastet seg ned.
Då han såg opp og fekk auge på Benjamin, bror sin, son til mor hans, sa han: «Er dette den yngste broren dykkar som de fortalde meg om?» Og han sa: «Måtte Gud vera deg nådig, son min.»
Da han så opp og fikk øye på sin bror Benjamin, sin mors sønn, sa han: «Er dette den yngste broren som dere fortalte meg om?» Og han sa: «Gud være deg nådig, min sønn!»
Josef skunda seg bort, for han vart gripen av medkjensle med bror sin, og han måtte gråta. Han gjekk inn i eit rom og gret der.
Josef skyndte seg bort, for han ble grepet av dyp medlidenhet med sin bror, og han måtte gråte. Han gikk inn i et kammer og gråt der.
Så vaska han andletet sitt og kom ut att. Han tok seg saman og sa: «Set fram maten!»
Så vasket han ansiktet og gikk ut igjen. Han behersket seg og sa: «Sett frem maten!»
Dei sette fram mat for han for seg, og for brørne for seg, og for egyptarane som åt med han for seg. For egyptarane kunne ikkje eta saman med hebrearane – det var avskyeleg for dei.
De satte frem for ham alene, og for dem alene, og for egypterne som spiste med ham, alene. For egypterne kunne ikke spise sammen med hebreerne – det er en styggedom for egypterne.
Dei vart plasserte framfor han, den førstefødde etter førstefødsleretten sin og den yngste etter alderen sin. Og mennene såg på kvarandre med undring.
De fikk plassene sine foran ham, fra den førstefødte etter sin førstefødselsrett til den yngste etter sin alder. Mennene så forundret på hverandre.
Han sende rettar frå bordet sitt til dei, men Benjamin sin del var fem gonger større enn delen til dei andre. Og dei drakk og drakk seg fulle saman med han.
Han lot dem få retter fra sitt eget bord, men Benjamins porsjon var fem ganger så stor som de andres. De drakk og ble lystige sammen med ham.
←→