HoseaKapittel 11

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Da Israel var ung, elsket jeg ham, og fra Egypt kalte jeg min sønn.

Jo mer de ble kalt, desto mer gikk de bort. De ofret til Ba'al-gudene og brente røkelse for utskårne bilder.

Det var jeg som lærte Efraim å gå og tok dem opp i mine armer, men de forsto ikke at jeg helbredet dem.

Med menneskelige bånd dro jeg dem, med kjærlighetens tau. Jeg var for dem som en som letter åket over deres kjever, og jeg bøyde meg ned til ham og ga ham mat.

Han skal ikke vende tilbake til Egypt, men Assur skal være hans konge, fordi de nektet å vende om.

Sverdet skal rase i hans byer og tilintetgjøre hans portbommer, og det skal fortære dem på grunn av deres planer.

Mitt folk er fast bestemt på å falle fra meg. De roper til Den Høyeste, men ingen av dem opphøyer ham.

Hvordan kan jeg gi deg opp, Efraim? Hvordan kan jeg overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg som Adma, behandle deg som Sebojim? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medlidenhet er vakt.

Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke igjen ødelegge Efraim. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige midt iblant dere, og jeg vil ikke komme inn i byen for å ødelegge.

De skal følge Herren, han som brøler som en løve. Ja, han skal brøle, og hans barn skal komme skjelvende fra vest.

Skjelvende skal de komme som fugler fra Egypt, som duer fra Assurs land. Og jeg skal la dem bo i sine hjem, sier Herren.

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 11

Hovedtema: Guds usvikelige faderkjærlighet til Israel tross folkets vedvarende utroskap.

Innhold: Gud minner om hvordan Han kalte Israel som sin sønn ut av Egypt og med ømhet lærte Efraim å gå, men folket vendte seg til Ba'al og avgudene. Til tross for at dom må komme gjennom Assyria, viser Gud sin indre kamp: Han kan ikke gi opp Israel fullstendig fordi Han er Gud og ikke et menneske. Kapitlet avsluttes med løfte om at folket skal vende tilbake fra eksil som fugler og igjen bo i sine hjem.

Nøkkelord/bilder:

Min sønn fra Egypt (v.1): Uttrykker Guds intime far-sønn-forhold til Israel og exodus som grunnfortelling.
Lærte å gå / bar på armene (v.3): Bilde på Guds ømme omsorg som en far som lærer barnet sitt å gå.
Kjærlighetsbånd (v.4): Gud dro folket med menneskelige bånd og kjærlighetstau, ikke med tvang.
Gud, ikke menneske (v.9): Guds hellighet og guddommelige natur er grunnen til at Han viser nåde fremfor å handle i vrede.
Fugler fra Egypt og Assyria (v.11): Symbol på folkets hjemkomst fra eksil – skjelvende, men trygge.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for Hosea 11

Steder

Kapittelet nevner flere geografisk og teologisk viktige steder. Egypt (מִצְרַיִם) refererer til utfrielsen fra slaveriet og fungerer som utgangspunkt for Israels identitet som Guds folk (v. 1, 11). Adma og Sebojim (v. 8) var to av de fem byene på Jordansletten som ble ødelagt sammen med Sodoma og Gomorra (1 Mos 14:2; 5 Mos 29:23). Disse bynavnene representerer total ødeleggelse og fungerer som et retorisk virkemiddel for å vise hva Israel fortjener, men som Gud ikke vil fullføre. Assyria (אַשּׁוּר) nevnes som Israels fremtidige hersker (v. 5) og som stedet de landflyktige skal vende tilbake fra (v. 11), noe som reflekterer den politiske virkeligheten på 700-tallet f.Kr.

Hendelser og skikker

Bildet av å «lære et barn å gå» og «løfte det opp til kinnet» (v. 3-4) reflekterer gammelorientalsk barneomsorg. Uttrykket «som de som løfter åket» (כִּמְרִימֵי עֹל) hentyder til behandling av arbeidsdyr der man letter på åket over dyrets ansikt så det kan spise, anvendt på Guds omsorg for sitt folk. Ba'al-dyrkelsen og ofring til utskårne bilder (v. 2) var utbredt i Israel på denne tiden, ofte kombinert med JHVH-tilbedelse i en synkretistisk praksis som profetene konsekvent fordømte.

Nøkkelbegreper

Uttrykket «ut av Egypt kalte jeg min sønn» (v. 1) bruker begrepet בֵּן (sønn) som både beskriver Israels kollektive identitet som Guds førstefødte (jf. 2 Mos 4:22) og Guds intime kjærlighet. Verbet קָרָא («kalle») innebærer både utvelgelse og tilkalling fra et sted, altså befrielse og identitetsdannelse. Ordet נִכְמְרוּ (v. 8), ofte oversatt «brenner» eller «røres», beskriver en intens, fysisk emosjonell reaksjon – samme ord brukes om Josefs følelser for Benjamin (1 Mos 43:30). Dette antropomorfe språket om Guds indre kamp var uvanlig i gammelorientalsk gudsbeskrivelse og viser JHVHs unike karakter.

Kapittel-spesifikke funn

Assyriske innskrifter fra Tiglat-Pileser III og Sargon II dokumenterer deportasjoner av israelitter på 730-720-tallet f.Kr., som bekrefter den historiske bakgrunnen for trusselen i vers 5-6. Relieffer fra Ninive (som Lakish-relieffet fra Sankeribs tid) viser assyriske beleiringsmaskiner og ødeleggelse av byer, som illustrerer hvordan «sverdet skal herje i deres byer» (v. 6). Uttrykket «fugl fra Egypt... due fra Assyria» (v. 11) kan reflektere bruken av duer som budbringere i oldtiden, dokumentert i mesopotamiske og egyptiske kilder.

Personer2

Efraim (Efraims stamme/menn som gruppe, ikke patriarken selv)2 Jakob2

Alle personer →

Viktige ord7

Kjærlighet — Den dype følelsen av hengivenhet og omsorg som Gud har for sitt folk, og som han ønsker at de skal vise hverandre.
Israel — Navnet på Guds utvalgte folk i Det gamle testamente, også en referanse til den historiske nasjonen som ble etablert av Jakobs etterkommere.
Egypt — Landet hvor israelittene var slaver før Gud ledet dem ut under ledelse av Moses. Egypt symboliserer ofte undertrykkelse og synd i Bibelen.
Tilbakevending — Begrepet brukt for å beskrive Israels folk som vender tilbake til Gud etter en periode med frafall og ulydighet.
Barmhjertighet — Guds nåde og medfølelse overfor mennesker, spesielt når det gjelder tilgivelse og frelse fra synd.
Dom — Guds rettferdige bedømmelse og straff av menneskers handlinger, spesielt deres ulydighet og opprør mot ham.
Efraim — En av Israels stammer, ofte brukt som en representasjon for hele Israel i Hoseas bok.