FLOGVIT
.bible

KlagesangeneKapittel 4

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Å, hvordan er gullet blitt falmet, det fine gullet misfarget! Hellige steiner ligger spredt på hvert gatehjørne.
Å, kor gullet har mista glansen, det fine gullet er vorte matt! Dei heilage steinane ligg spreidde i alle gatehjørne.
Sions dyrebare sønner, verdt sin vekt i gull – å, hvordan regnes de nå som leirkar, verk av en pottemakers hender!
Dei dyre sønene i Sion, som var verde si vekt i gull, å, kor dei no vert rekna som leirkar, verk av pottemakarhand!
Selv sjakaler byr frem brystet og dier sine unger, men mitt folks datter er blitt grusom som struts i ørkenen.
Til og med sjakalar dreg fram brystet og diar ungane sine, men dottera til folket mitt har vorte grufull som strutsen i øydemarka.
Spedbarnets tunge kleber til ganen av tørst. Småbarn ber om brød, men ingen gir dem.
Tunga til dibarnet klistrar seg til ganen av torste. Småborn bed om brød, men ingen gjev dei noko.
De som åt av de fineste retter, ligger forkomne i gatene. De som ble oppfostret i purpur, klamrer seg til avfallshauger.
Dei som åt fine rettar, forgår på gatene. Dei som voks opp i purpur, klamrar seg no til søppelhaugar.
Skylden til mitt folks datter er større enn Sodomas synd, som ble styrtet i ett øyeblikk uten at menneskehender rørte den.
Skulda til dottera av folket mitt er større enn synda til Sodoma, som vart omstyrta på eit augneblink, utan at menneskehand rørte henne.
Hennes nasiréere var renere enn snø, hvitere enn melk. Deres kropp var rødere enn koraller, deres skikkelse som safir.
Hennar edle var reinare enn snø, kvitare enn mjølk. Kroppen deira var raudare enn korallar, utsjånaden deira som safir.
Nå er deres utseende blitt mørkere enn sot, de kjennes ikke igjen i gatene. Huden er skrumpet inn over knoklene, tørr som tre.
No er andletet deira mørkare enn sot, dei vert ikkje kjende att på gatene. Huda deira klistrar seg til beina, ho har vorte tørr som tre.
Bedre var det for dem som falt for sverdet enn for dem som falt for hungeren – de som ebbet hen, gjennomboret av mangel på markens grøde.
Betre var det for dei som fall for sverd, enn for dei som døyr av svolt, dei som renn ut, gjennomstungne, utan grøde frå marka.
Barmhjertige kvinners hender kokte sine egne barn. De ble til føde for dem da mitt folks datter gikk til grunne.
Hendene til medkjensame kvinner har koka sine eigne born. Dei vart til mat for dei då dottera av folket mitt gjekk til grunne.
Herren har uttømt sin vrede, øst ut sin brennende harme. Han tente en ild i Sion som fortærte hennes grunnvoller.
Herren har tømt ut sin vreide, han har aust ut sin brennande harme. Han tende ein eld i Sion som fortærte grunnvollane hennar.
Jordens konger trodde det ikke, ingen av verdens innbyggere, at fiende og motstander kunne trenge inn i Jerusalems porter.
Kongane på jorda trudde det ikkje, ingen av dei som bur i verda, at nokon motstandar eller fiende skulle koma inn gjennom portane i Jerusalem.
Det skjedde på grunn av hennes profeters synder og hennes presters misgjerninger – de som utøste rettferdiges blod i hennes midte.
Det hende på grunn av syndene til profetane hennar og misgjerningane til prestane hennar, dei som auste ut blod av rettferdige midt i byen.
Som blinde vaklet de gjennom gatene, tilsølt av blod, så ingen kunne røre ved klærne deres.
Dei irra rundt som blinde på gatene, tilsølte med blod, så ingen kunne la vera å røra ved kleda deira.
«Bort! Uren!» ropte folk til dem. «Bort, bort! Rør dem ikke!» Så flyktet de og vanket omkring. Blant folkeslagene sa man: «Her får de ikke bli.»
«Bort! Urein!» ropa folk til dei. «Bort! Bort! Ikkje rør!» Så flykta dei og vandra omkring. Mellom folkeslaga sa dei: «Dei kan ikkje bu her lenger.»
Herrens åsyn har spredt dem, han ser ikke lenger til dem. Prestene ble ikke vist respekt, de gamle fikk ingen nåde.
Herrens andlet har spreidt dei, han ser ikkje lenger til dei. Dei viste ikkje prestane respekt og var ikkje nådige mot dei gamle.
Fremdeles stirret våre øyne seg trette etter hjelp som aldri kom. Fra vårt vakthold speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse.
Framleis sleit augo våre seg ut med å sjå etter fåfengd hjelp. Frå utkiksposten vår speidde vi etter eit folkeslag som ikkje kunne frelsa.
De voktet hvert skritt vi tok, så vi ikke kunne gå på våre plasser. Vår ende var nær, våre dager var talte, ja, vår ende var kommet.
Dei jakta på stega våre så vi ikkje kunne gå på torga våre. Enden vår var nær, dagane våre var talte, for enden vår var komen.
Våre forfølgere var raskere enn ørner på himmelen. Over fjellene jaget de oss, i ørkenen lurte de på oss.
Forfølgjarane våre var raskare enn ørnar på himmelen. Over fjella jaga dei oss, i øydemarka låg dei på lur etter oss.
Vår livspust, Herrens salvede, ble fanget i deres feller – han som vi sa om: «I hans skygge skal vi leve blant folkene.»
Vår livsande, Herrens salva, vart fanga i gruvene deira, han som vi sa om: «I skuggen hans skal vi leva mellom folkeslaga.»
Fryd deg og vær glad, Edoms datter, du som bor i Us-landet! Også til deg skal begeret komme, du skal bli drukken og blotte deg.
Gled og fryd deg, du dotter Edom, du som bur i landet Us! Også til deg skal begeret koma, du skal verta full og kle deg naken.
Din straff er fullbyrdet, Sions datter, han skal ikke føre deg i landflyktighet igjen. Men din skyld skal han hjemsøke, Edoms datter, han skal avdekke dine synder.
Di straff er fullenda, dotter Sion, han skal ikkje føra deg i eksil att. Men di skuld, dotter Edom, skal han heimsøkja, han skal avdekkja syndene dine.
←→