1. MosebokKapittel 33

+ Undertekst Grunntekst ← Forrige Neste →

Jakob såg opp og fekk auge på Esau som kom med fire hundre mann. Då delte han borna mellom Lea, Rakel og dei to trælkvinnene.

וַיִּשָּׂ֨א יַעֲקֹ֜ב עֵינָ֗יו וַיַּרְא֙ וְהִנֵּ֣ה עֵשָׂ֣ו בָּ֔א וְעִמּ֕וֹ אַרְבַּ֥ע מֵא֖וֹת אִ֑ישׁ וַיַּ֣חַץ אֶת־הַיְלָדִ֗ים עַל־לֵאָה֙ וְעַל־רָחֵ֔ל וְעַ֖ל שְׁתֵּ֥י הַשְּׁפָחֽוֹת׃ ‬

Han sette trælkvinnene og borna deira fremst, deretter Lea og borna hennar, og til slutt Rakel og Josef.

וַיָּ֧שֶׂם אֶת־הַשְּׁפָח֛וֹת וְאֶת־יַלְדֵיהֶ֖ן רִֽאשֹׁנָ֑ה וְאֶת־לֵאָ֤ה וִֽילָדֶ֙יהָ֙ אַחֲרֹנִ֔ים וְאֶת־רָחֵ֥ל וְאֶת־יוֹסֵ֖ף אַחֲרֹנִֽים׃ ‬

Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg til jorda sju gonger til han nådde fram til bror sin.

וְה֖וּא עָבַ֣ר לִפְנֵיהֶ֑ם וַיִּשְׁתַּ֤חוּ אַ֙רְצָה֙ שֶׁ֣בַע פְּעָמִ֔ים עַד־גִּשְׁתּ֖וֹ עַד־אָחִֽיו׃ ‬

Men Esau sprang imot han, tok han i famn, kasta seg om halsen hans og kyste han. Og dei gret.

וַיָּ֨רָץ עֵשָׂ֤ו לִקְרָאתוֹ֙ וֽ͏ַיְחַבְּקֵ֔הוּ וַיִּפֹּ֥ל עַל־צַוָּארָ֖ו וַׄיִּׄשָּׁׄקֵ֑ׄהׄוּׄ‪[4]‬ וַיִּבְכּֽוּ׃ ‬

Då Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna, spurde han: «Kven er desse som er med deg?» Jakob svara: «Det er borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.»

וַיִּשָּׂ֣א אֶת־עֵינָ֗יו וַיַּ֤רְא אֶת־הַנָּשִׁים֙ וְאֶת־הַיְלָדִ֔ים וַיֹּ֖אמֶר מִי־אֵ֣לֶּה לָּ֑ךְ וַיֹּאמַ֕ר הַיְלָדִ֕ים אֲשֶׁר־חָנַ֥ן אֱלֹהִ֖ים אֶת־עַבְדֶּֽךָ׃ ‬

Då kom trælkvinnene fram med borna sine og bøygde seg.

וַתִּגַּ֧שְׁןָ הַשְּׁפָח֛וֹת הֵ֥נָּה וְיַלְדֵיהֶ֖ן וַתִּֽשְׁתַּחֲוֶֽיןָ׃ ‬

Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt kom Josef og Rakel fram og bøygde seg.

וַתִּגַּ֧שׁ גַּם־לֵאָ֛ה וִילָדֶ֖יהָ וַיִּֽשְׁתַּחֲו֑וּ וְאַחַ֗ר נִגַּ֥שׁ יוֹסֵ֛ף וְרָחֵ֖ל וַיִּֽשְׁתַּחֲוֽוּ׃ ‬

Esau spurde: «Kva meinte du med heile denne flokken eg møtte?» Han svara: «Eg ville finna nåde hos herren min.»

וַיֹּ֕אמֶר מִ֥י לְךָ֛ כָּל־הַמַּחֲנֶ֥ה הַזֶּ֖ה אֲשֶׁ֣ר פָּגָ֑שְׁתִּי וַיֹּ֕אמֶר לִמְצֹא־חֵ֖ן בְּעֵינֵ֥י אֲדֹנִֽי׃ ‬

Esau sa: «Eg har nok, bror min. Behald det du har.»

וַיֹּ֥אמֶר עֵשָׂ֖ו יֶשׁ־לִ֣י רָ֑ב אָחִ֕י יְהִ֥י לְךָ֖ אֲשֶׁר־לָֽךְ׃ ‬

Men Jakob sa: «Nei, ver så snill! Om eg har funne nåde hos deg, så ta imot gåva mi frå handa mi. For då eg såg andletet ditt, var det som å sjå Guds andlet, og du tok vel imot meg.

וַיֹּ֣אמֶר יַעֲקֹ֗ב אַל־נָא֙ אִם־נָ֨א מָצָ֤אתִי חֵן֙ בְּעֵינֶ֔יךָ וְלָקַחְתָּ֥ מִנְחָתִ֖י מִיָּדִ֑י כִּ֣י עַל־כֵּ֞ן רָאִ֣יתִי פָנֶ֗יךָ כִּרְאֹ֛ת פְּנֵ֥י אֱלֹהִ֖ים וַתִּרְצֵֽנִי׃ ‬

Ta imot velsigningsgåva som er ført til deg, for Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Han trengde seg på, og Esau tok imot.

קַח־נָ֤א אֶת־בִּרְכָתִי֙ אֲשֶׁ֣ר הֻבָ֣את לָ֔ךְ כִּֽי־חַנַּ֥נִי אֱלֹהִ֖ים וְכִ֣י יֶשׁ־לִי־כֹ֑ל וַיִּפְצַר־בּ֖וֹ וַיִּקָּֽח׃ ‬

Esau sa: «Lat oss bryta opp og fara av stad, så skal eg gå føre deg.»

וַיֹּ֖אמֶר נִסְעָ֣ה וְנֵלֵ֑כָה וְאֵלְכָ֖ה לְנֶגְדֶּֽךָ׃ ‬

Men Jakob sa til han: «Herren min veit at borna er veike, og at eg har ansvar for sauer og kyr som gjev die. Vert dei drivne for hardt ein einaste dag, døyr heile flokken.

וַיֹּ֣אמֶר אֵלָ֗יו אֲדֹנִ֤י יֹדֵ֙עַ֙ כִּֽי־הַיְלָדִ֣ים רַכִּ֔ים וְהַצֹּ֥אן וְהַבָּקָ֖ר עָל֣וֹת עָלָ֑י וּדְפָקוּם֙ י֣וֹם אֶחָ֔ד וָמֵ֖תוּ כָּל־הַצֹּֽאן׃ ‬

Lat herren min fara føre tenaren sin, så skal eg dra sakte fram etter som buskapen framfor meg og borna orkar, til eg kjem til herren min i Seir.»

יַעֲבָר־נָ֥א אֲדֹנִ֖י לִפְנֵ֣י עַבְדּ֑וֹ וַאֲנִ֞י אֶֽתְנָהֲלָ֣ה לְאִטִּ֗י לְרֶ֨גֶל הַמְּלָאכָ֤ה אֲשֶׁר־לְפָנַי֙ וּלְרֶ֣גֶל הַיְלָדִ֔ים עַ֛ד אֲשֶׁר־אָבֹ֥א אֶל־אֲדֹנִ֖י שֵׂעִֽירָה׃ ‬

Esau sa: «Lat meg då setja att nokre av folka mine hos deg.» Men Jakob svara: «Kvifor det? Lat meg berre finna nåde hos herren min.»

וַיֹּ֣אמֶר עֵשָׂ֔ו אַצִּֽיגָה־נָּ֣א עִמְּךָ֔ מִן־הָעָ֖ם אֲשֶׁ֣ר אִתִּ֑י וַיֹּ֙אמֶר֙ לָ֣מָּה זֶּ֔ה אֶמְצָא־חֵ֖ן בְּעֵינֵ֥י אֲדֹנִֽי׃ ‬

Så fór Esau same dagen tilbake til Seir.

וַיָּשָׁב֩ בַּיּ֨וֹם הַה֥וּא עֵשָׂ֛ו לְדַרְכּ֖וֹ שֵׂעִֽירָה׃ ‬

Men Jakob drog til Sukkot og bygde seg eit hus. For buskapen sin laga han hytter. Difor kalla han staden Sukkot.

וְיַעֲקֹב֙ נָסַ֣ע סֻכֹּ֔תָה וַיִּ֥בֶן ל֖וֹ בָּ֑יִת וּלְמִקְנֵ֙הוּ֙ עָשָׂ֣ה סֻכֹּ֔ת עַל־כֵּ֛ן קָרָ֥א שֵׁם־הַמָּק֖וֹם סֻכּֽוֹת׃ ס ‬

Jakob kom velberga til Sikem, ein by i Kanaan, då han kom frå Paddan-Aram, og han slo leir framfor byen.

וַיָּבֹא֩ יַעֲקֹ֨ב שָׁלֵ֜ם עִ֣יר שְׁכֶ֗ם אֲשֶׁר֙ בְּאֶ֣רֶץ כְּנַ֔עַן בְּבֹא֖וֹ מִפַּדַּ֣ן אֲרָ֑ם וַיִּ֖חַן אֶת־פְּנֵ֥י הָעִֽיר׃ ‬

Han kjøpte det jordstykket der han hadde sett opp teltet sitt, av sønene til Hamor, far til Sikem, for hundre kesittar.

וַיִּ֜קֶן אֶת־חֶלְקַ֣ת הַשָּׂדֶ֗ה אֲשֶׁ֤ר נָֽטָה־שָׁם֙ אָהֳל֔וֹ מִיַּ֥ד בְּנֵֽי־חֲמ֖וֹר אֲבִ֣י שְׁכֶ֑ם בְּמֵאָ֖ה קְשִׂיטָֽה׃ ‬

Der reiste han eit altar og kalla det «El, Israels Gud».

וַיַּצֶּב־שָׁ֖ם מִזְבֵּ֑חַ וַיִּ֨קְרָא־ל֔וֹ אֵ֖ל אֱלֹהֵ֥י יִשְׂרָאֵֽל׃ ס ‬

Oppslag

Sammendrag2

Kapittel 33

Hovedtema: Jakobs forsoning med Esau og bosetting i Kanaan.

Innhold: Jakob møter Esau med dyp ærbødighet – han bøyer seg syv ganger og ordner familien med tjenestepikene først og Rakel og Josef bakerst. Mot all forventning løper Esau ham i møte, omfavner ham og gråter. Jakob insisterer på at Esau tar imot gaven som «min velsignelse». Brødrene skilles i fred; Jakob drar til Sukkot, deretter til Sikem hvor han kjøper land og reiser et alter kalt «El, Israels Gud».

Nøkkelord/bilder:

Syv bøyninger – Jakobs dype underkastelse viser respekt og ydmykhet overfor broren.
Omfavnelse og tårer – Det følelsesladde møtet markerer tilgivelse og forsoning.
«Å se ditt ansikt er som å se Guds ansikt» – Jakobs ord uttrykker lettelsen over å møte nåde i stedet for hevn.
Alteret El-Elohe-Israel – Jakob bekjenner at Gud er Israels Gud, og markerer sin nye identitet.

Historisk kontekst

Historisk og kulturell kontekst for 1. Mosebok 33

Personer

Esau fremstår i dette kapittelet som leder for en betydelig styrke på 400 mann. Dette tallet indikerer at Esau har etablert seg som en mektig klansleder i Se'ir-regionen. Antallet 400 var en typisk størrelse for en militær styrke eller et følge i det gamle Midtøsten, og det samme tallet nevnes andre steder i Det gamle testamente for væpnede grupper (f.eks. 1 Sam 22:2; 25:13; 30:10, 17). Esaus velvilje og avvisning av gaver («Jeg har nok, min bror») viser at han hadde oppnådd betydelig velstand og uavhengighet i sitt nye hjemland.

Hamor og Sikem nevnes kort i forbindelse med Jakobs landkjøp. Hamor var far til Sikem og tilsynelatende den ledende skikkelsen i byen som bar hans sønns navn.

Steder

Se'ir (שֵׂעִיר) var det fjellrike området sørøst for Dødehavet, som senere ble kjent som Edom. Navnet betyr «hårete» eller «skogkledd» og beskriver terrenget. Dette ble hjemland for Esau og hans etterkommere, og identifikasjonen mellom Esau og Edom er veletablert i bibelsk tradisjon.

Sukkot (סֻכּוֹת) betyr «løvhytter» eller «buskap-innhegninger». Stedet lå i Jordan-dalen, trolig øst for Jordan-elven. Plasseringen passer med Jakobs rute fra Gilead mot Kanaan. At Jakob bygde et hus og laget «sukkot» for buskapen sin viser en midlertidig, men etablert bosetting – en overgang mellom nomadisk og mer bofast liv.

Sikem (שְׁכֶם) var en av de viktigste byene i det sentrale høylandet i Kanaan. Arkeologiske utgravninger ved Tell Balata har avdekket en betydelig by fra mellombronsealderen (ca. 2000–1550 f.Kr.) med massive bymurer og et stort tempel. Byen lå strategisk i passet mellom Ebal og Gerisim og kontrollerte viktige handelsruter. At Jakob slo leir «foran byen» og kjøpte land viser at han søkte fredelig sameksistens med den lokale befolkningen.

Hendelser og skikker

Bøyningen syv ganger (וַיִּשְׁתַּחוּ אַרְצָה שֶׁבַע פְּעָמִים) var en formell underkastelsesgest kjent fra hele det gamle Midtøsten. Amarna-brevene fra 1300-tallet f.Kr. (ca. 1350–1330 f.Kr.), skrevet av kanaaneiske vasallkonger til farao, inneholder lignende formuleringer: «Til min herres føtter faller jeg ned syv ganger syv ganger.» Jakobs oppførsel signaliserte at han anerkjente Esau som den mektigere part og søkte forsoning gjennom rituell ydmykhet.

Løping, omfavnelse og kyss (vers 4) representerte den emosjonelle responsen som overgikk formelle protokoller. Kombinasjonen av disse gestene uttrykte fullstendig tilgivelse og gjenopprettet familierelasjon. At begge brødrene gråt understreker den genuine forsoningen.

Gaven som «velsignelse» (בִּרְכָתִי): Jakobs ordvalg i vers 11 er bemerkelsesverdig – han kaller gaven sin «velsignelse» (berakhah), samme ord som den velsignelsen han tok fra Esau gjennom list. Dette kan leses som en symbolsk tilbakegivelse eller kompensasjon for den stjålne velsignelsen.

Nøkkelbegreper

Kesitah (קְשִׂיטָה) var en gammel vektenhet eller betalingsform som nevnes kun tre steder i Bibelen (1 Mos 33:19; Jos 24:32; Job 42:11). Den nøyaktige verdien er ukjent, men det var trolig en standardisert vekt av sølv eller gull. At denne arkaiske betegnelsen brukes her (i stedet for sekel) kan indikere tekstens høye alder eller en bevisst arkaisme for å markere transaksjonen som svært gammel.

El Elohe Yisrael (אֵל אֱלֹהֵי יִשְׂרָאֵל) – «El, Israels Gud» – er navnet Jakob ga alteret. Dette er første gang Jakob bruker sitt nye navn «Israel» i en kultisk sammenheng. Navngivningen av alteret knytter sammen hans nye identitet fra Peniel-opplevelsen med et konkret tilbedelsessted i det lovede land.

Kapittel-spesifikke funn

De punkterte bokstavene over ordet וַיִּשָּׁקֵהוּ («og han kysset ham») i vers 4 er et av ti steder i Toraen med såkalt puncta extraordinaria – prikker over bokstavene som markerer en tekstkritisk tradisjon. Rabbinske kilder diskuterte om kysset var oppriktig eller ironisk, og prikkene kan indikere tidlige skriveres usikkerhet om hvordan dette skulle forstås. Masoretene bevarte denne markeringen som et tegn på gammel tolkningsdebatt.

Personer7

Esau7 Hamor1 Jakob6 Josef2 Lea3 Rakel3 Sikem1

Alle personer →

Viktige ord7

Jakob — Yngre sønn av Isak og Rebekka, bror til Esau, som blir en av patriarkene i den hebraiske tradisjonen.
Esau — Jakobs eldre tvillingbror, sønn av Isak og Rebekka, og far til edomittene.
Møte — Handlingen der Jakob og Esau gjenforenes etter mange år med splid og konflikt.
Forsoning — Prosessen der to parter løser sine konflikter og gjenoppretter et godt forhold; her refererer det til forsoningen mellom Jakob og Esau.
Gaver — Objekter eller handlinger som er gitt for å uttrykke takknemlighet, vennskap eller kjærlighet; i dette tilfellet gir Jakob gaver til Esau som en del av forsoningsprosessen.
Sukkot — Et sted nevnt i 1. Mosebok 33, der Jakob bygger et hus og lager hytter for sitt storfe etter møtet med Esau.
Sjechem — En gammel by i Kanaan (nåværende Israel) hvor Jakob slår seg ned etter møtet med Esau og kjøper jord fra lokalbefolkningen.