FLOGVIT
.bible

1. TessalonikerneKapittel 2

+ UndertekstGrunntekst← ForrigeNeste →
Dere vet selv, søsken, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves.
Selv om vi på forhånd hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt under stor motstand.
For vår forkynnelse springer ikke ut av villfarelse, urene motiver eller svik.
Men siden Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, taler vi slik – ikke for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
For vi kom aldri med smigrende ord, som dere vet, og heller ikke med skjulte motiver om vinning – Gud er vårt vitne.
Vi søkte heller ikke ære fra mennesker, hverken fra dere eller fra andre.
Selv om vi kunne ha lagt byrder på dere som Kristi apostler, var vi i stedet milde blant dere, som en amme som varmer sine egne barn.
Slik lengtet vi etter dere og ville gjerne dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt så kjære for oss.
Dere husker jo, søsken, vårt strev og slit. Natt og dag arbeidet vi for ikke å være til byrde for noen av dere mens vi forkynte Guds evangelium for dere.
Dere er vitner, og det er Gud, på hvor hellig, rettferdig og uklanderlig vis vi levde blant dere som tror.
Dere vet jo hvordan vi var mot hver enkelt av dere, som en far er mot sine egne barn:
Vi formante dere, oppmuntret dere og innstendig ba dere om å leve et liv verdig Gud, han som kaller dere inn i sitt rike og sin herlighet.
Derfor takker vi også Gud uavbrutt. For da dere mottok Guds ord som dere hørte av oss, tok dere imot det ikke som menneskeord, men som det virkelig er: Guds ord, som også virker i dere som tror.
For dere, søsken, ble etterlignere av Guds menigheter i Judea som er i Kristus Jesus. Dere led det samme fra deres egne landsmenn som de led fra jødene,
de som drepte Herren Jesus så vel som profetene, og som forfulgte oss. De behager ikke Gud og står alle mennesker imot.
De hindrer oss i å tale til hedningene så de kan bli frelst, og slik fyller de stadig sine synders mål. Men vreden har endelig nådd dem.
Men vi, søsken, som for en kort tid ble revet bort fra dere – av ansikt, ikke av hjerte – lengtet enda mer etter å se ansiktet deres igjen.
Derfor ønsket vi å komme til dere – jeg, Paulus, både én og to ganger – men Satan hindret oss.
For hvem er vårt håp, vår glede eller vår hederskrans – om ikke nettopp dere – for vår Herre Jesu åsyn når han kommer?
Ja, dere er vår ære og glede.
←→