FilipperneKapittel 1

Paulus og Timoteus, Kristi Jesu slaver, til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere:
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
Jeg takker min Gud hver gang jeg tenker på dere.
Alltid, i hver bønn for dere alle, ber jeg med glede,
på grunn av deres fellesskap i evangeliet fra den første dag og helt til nå.
Jeg er overbevist om dette: at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Kristi Jesu dag.
Det er rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte, siden dere alle er mine meddelaktige i nåden, både i mine lenker og i forsvaret og stadfestelsen av evangeliet.
For Gud er mitt vitne på hvor inderlig jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag.
Og dette ber jeg om: at deres kjærlighet må vokse mer og mer i kunnskap og all innsikt,
slik at dere kan prøve hva som er best, for at dere kan være rene og uten anstøt til Kristi dag,
fylt med rettferdighetens frukt som kommer gjennom Jesus Kristus, til Guds ære og pris.
Jeg vil dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, heller har ført til fremgang for evangeliet.
Det har blitt kjent i hele pretoriet og for alle de andre at jeg er i lenker for Kristi skyld.
Og de fleste av brødrene har fått større frimodighet i Herren gjennom mine lenker, slik at de enda mer våger å forkynne Ordet uten frykt.
Noen forkynner riktignok Kristus av misunnelse og strid, men andre gjør det av god vilje.
Disse gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet.
Men de andre forkynner Kristus av selviske motiver, ikke med rene hensikter, for de mener de kan vekke trengsel for meg i mine lenker.
Hva så? Kristus blir i alle fall forkynt, enten det skjer med baktanker eller i sannhet. Og det gleder jeg meg over! Ja, jeg vil fortsette å glede meg,
for jeg vet at dette skal føre til min frelse, gjennom deres bønn og den hjelp som Jesu Kristi Ånd gir.
Det er min inderlige forventning og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid skal bli opphøyet ved mitt legeme med all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død.
For meg er livet Kristus, og døden en vinning.
Men om jeg skal leve videre i kjødet, betyr det fruktbart arbeid for meg. Hva jeg skal velge, vet jeg ikke.
Jeg er dratt mellom de to. Jeg har lyst til å bryte opp og være med Kristus, for det er så mye bedre.
Men å bli i kjødet er mer nødvendig for deres skyld.
Og fordi jeg er overbevist om dette, vet jeg at jeg skal bli værende og forbli hos dere alle, til fremgang og glede for deres tro,
slik at deres grunn til å rose seg i Kristus Jesus kan bli rikere gjennom meg, når jeg igjen kommer til dere.
Bare lev et liv som er verdig Kristi evangelium, slik at jeg – enten jeg kommer og ser dere eller er borte – kan høre om dere at dere står fast i én ånd og med ett sinn kjemper sammen for troen på evangeliet,
uten på noen måte å la dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn på fortapelse for dem, men på frelse for dere, og det fra Gud.
For det er gitt dere som en nåde for Kristi skyld: ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham,
siden dere kjemper den samme kampen som dere så meg kjempe, og som dere nå hører at jeg fortsatt står i.